Antall personer med demens som trenger tjenester vil øke kraftig i norske kommuner i årene som kommer. For å ivareta personer med demens er det i Nasjonal faglig retningslinje om demens (2017) en sterk anbefaling at kommuner har tverrfaglige team med kompetanse om demens, og at de sikrer et fast kontaktpunkt i kommunen videre i sykdomsforløpet.
Introduksjon
Det er et lovkrav at personer med demens med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester tilbys en koordinator og om de ønsker det, at det utarbeides en individuell plan (Helse- og omsorgstjenesteloven, 2011).
I Nasjonal kartlegging av kommunenes tilrettelagte tjenestetilbud til personer med demens (2023) framkommer det at 88 % av kommunene har etablert et hukommelsesteam/demensteam.
I 2011 og 2012 ble det på oppdrag fra Helsedirektoratet gjennomført undersøkelser av hukommelsesteamenes organisering, oppgaver og bruk av ressurser, og om fastlegenes utredning og samarbeid med hukommelsesteamene (Helsedirektoratet 2011; Helsedirektoratet 2012). Etter dette er det ikke gjort noen formell beskrivelse av teamenes funksjon, hvilke oppgaver de løser eller hvordan de er organisert. Det er heller aldri undersøkt hvordan de som jobber i Hukommelsesteam i Norge opplever sin arbeidshverdag og sine oppgaver.
I 2022 ble det tatt initiativ til et forskningsprosjekt om hukommelsesteamene. Det ble der nedsatt en referansegruppe av interesserte på Hukommelsesteamkonferansen som sammen med forskere fra Aldring og helse har utarbeidet et forskingsprosjekt. Et delmål for prosjektet er en fokusgruppestudie der hensikten er å undersøke hvilke erfaringer ansatte i norske hukommelsesteam har med å ivareta personer med demens og deres pårørende gjennom utredning og oppfølging.
Resultater
Deltakerne beskrev ingen sammenheng mellom størrelsen på kommunen og hukommelsesteamets størrelse og kapasitet. De opplevde et stort sprik mellom behov og ressurser. De trekker fram at samarbeidet med fastlegene er svært viktig men sårbart da mange kommuner mangler arenaer og struktur for samarbeid. De opplever at det i stor grad blir opp til teamene selv å prioritere oppgaver innenfor de ressursene det har. Funnen viser videre at hukommelsesteamene og demenskoordinatorer jobber for å skreddersy støtte for personer med demens og deres familier, De føler seg forpliktet og ønsker å være tilgjengelige for sine klienter samtidig som de også bidrar til samarbeid og kompetanseutvikling i de kommunale tjenestene. Deltakerne beskrev hvordan de tilpasset tjenestene til individuelle behov gjennom hele demensforløpet, basert på både faglig ekspertise og personlige ressurser. Selv om rollen ble opplevd som meningsfull, ble den også beskrevet som krevende, med høy grad av personlig involvering og sårbarhet på grunn av begrensede ressurser. Å styrke strukturelle og faglige rammer er avgjørende for å sikre levering av demensomsorg av høy kvalitet.