Demenskvartal med stor tiltrekningskraft

Sykehjemmet i Weesp, to mil sør for Amsterdam, omtaler seg selv som en demenslandsby, men det inngjerdede området som de 152 beboerne har å boltre seg på er ikke større enn et kvartal. Utenfra ser Verpleeghuis Hogeweyk heller ikke spesielt landlig ut, men når man har sluppet forbi den bemannede inngangsslusen får man følelsen av å befinne seg i en hyggelig hollandsk småby. Rett ved kolonialbutikken ligger den tradisjonelle brune baren, som samme kveld annonserer med «Happy hour». Hjørnet vis á vis huser en moderne restaurant og langs de smale gågatene finner du sentrumselementer som konsertsal, frisørsalong, verksted, fysioterapeutens praksis og Mozartklubbens musikksalong.

De smale bilfrie gatene leder til 23 gruppeboliger for personer med demens. Atmosfæren er vennlig, men det er ikke så mange beboere som er ute og går denne januardagen når sludd og regn øser ned mellom bygningene.

En begripelig verden. Ideen om å etablere demenslandsbyen oppsto i 1992.

– Vi var flere fagfolk som erkjente at personer med demens har behov for å leve livet sitt i omgivelser de kan like, beherske og forstå. Når de kommer til det punktet i sykdomsutviklingen at de ikke lenger kan håndtere sin tilværelse hjemme, bør de kunne sikres et trygt og godt liv et annet sted, sier vår guide til De Hogeweyk, daglig leder Yvonne van Amerongen-Heijer, som også ledet forløperen til dagens De Hogeweyk; Utviklingsprosjektet Living as usual, i 1993.

På den tiden ble nederlendere med alvorlig demens fortsatt flyttet til sykehusliknende pleieinstitusjoner med seksmannsrom.

– Det hjalp ikke pasientene at de ansatte sa at «Det er dette som er hjemmet ditt nå», når de ikke selv opplevde det slik. Med de institusjonelle måltids- og pleierutinene tilbød vi dem bare økt forvirring, sier hun.

Livskvalitet. De Hogeweyk er derfor planlagt ut fra en idé om at beboere med demens skal føle seg hjemme og kunne føre et beskyttet, tilnærmet normalt liv med stor bevegelsesfrihet. Stiftelsen ville skape en gjenkjennelig atmosfære. Det er arkitektfirmaet MBVDA som har stått for utformingen av kvartalet. Offentlige «rom» som torg, gater og parker etablerer et bybilde. Designet på hagene og de ulike bomiljøene gir institusjonen ytterligere småbykvalitet

Fra 1994 til 2008 ble tilbudet driftet i eldre bygninger, men i 2009 kunne man endelig åpne det nybygde De Hogeweyk. Tiltaket eies og driftes av stiftelsen Vivium omsorg, som de senere årene også har etablert tilsvarende tiltak andre steder i Nederland.

– Målet med alt vi gjør er å tilby be boere med demens høyere kvalitet i livets siste fase, understreker daglig leder. 

Bevegelse for livet. De som flytter til De Hogeweyk har en alvorlig demenssykdom og er i gjennomsnitt 84 år gamle.

– Vår visjon er å tilby dem en til værelse som likner den de forlot. Hos oss skal de kunne leve godt med naboene sine, føre et normalt hushold, ha et variert aktivitetstilbud og selv handle ting de trenger. Når folk med demens har aktive dager vet vi at de sover bedre, spiser bedre og føler seg lykkeligere. På grunn av arealets utforming beveger våre pasienter seg mer enn de gjør på et tradisjonelt sykehjem. Vi har ikke forskningsmessig belegg for å si at våre be boere blir mindre deprimert eller lever lengre enn andre, men vi skårer høyere på målt tilfredshet enn nederlandske sykehjem generelt; 8,4 mot 7,3 på en skala fra 1-10, sier Yvonne van Amerongen-Heijer.

Grupperes etter livsstil. I startfasen trodde planleggerne at man kunne bygge boliger for grupper på opptil 12-15 personer. Denne innstillingen endret seg raskt. I dag bor det seks til syv personer i hver av de 23 boligene. Sammensetningen av gruppene er en viktig del av Hogeweyks variasjon over temaet personsentrert omsorg. 

– Vi trives bedre hvis vi omgis av folk vi liker. Gjennom inntaksprosessen forsøker vi derfor å finne ut mest mulig om beboerne våre. Hvem er de og hva slags liv har de hatt? På bakgrunn av det vi får vite av dem selv og deres pårørende, blir pasientene plassert i et hus som er benevnt etter den typen livsstil de skal gjenspeile. Hvilken stil pasientene blir assosiert med avhenger av hvilke elementer i livet som har vært det viktigste for dem.

– Betegnelsene har vi fått fra forskere som studerer personlighetstyper i Nederland. Vi har syv ulike design på boligene, som hver for seg bærer preg av stilene hjemmekoselig, urban, kristen, håndverkerpreget, kulturinteressert, indonesisk eller overklasse, forklarer Yvonne.

Den lille forskjellen. På vår vandring gjennom området la vi ikke merke til de store forskjellene, verken på beboerne vi møtte eller boligenes utforming. Driftsbudsjettene er de samme, men Yvonne påpeker detaljer som anses som viktige:

– Maten som lages er litt forskjellig. I de indonesiske boligene serveres det for eksempel varm mat to ganger om dagen fordi personer med indonesisk bakgrunn er vant til det. De har også fått litt større stuer, fordi gjestene deres ofte kommer flere sammen. Størrelsen på de andre boligene er lik, men for dem som bor i det hjemmekoselige huset er det tatt hensyn til at de opplever det som viktig å ha god kontakt med kjøkkenet. Vi forsøker å holde beboerne i vigør og i disse boligene deltar beboerne gjerne i matlagingen selv. For «overklassen» er det viktigere å observere at noen, som de ofte betrakter som tjenere, lager mat til dem. Innsynet til deres kjøkken er derfor mindre. I «Upper class»-huset holder vi også en mer formell tone.

Standarden. I boligene finner man en stor stue og et kjøkken med romslig spisekrok. Beboerne har i tillegg hvert sitt soverom, som er noe mindre enn et standardrom på norske sykehjem. Under omvisningen uttrykte de norske gjestene forbauselse over at personer med demens må dele bad og toalett med to andre beboere og at de må forlate rommet sitt for å gå på do.

– Med en slik løsning blir de nødt til å be om hjelp på et område de med litt tilrettelegging kunne ha klart seg selv? Ideelt er det vel heller ikke å måtte dele toalett med fremmede?

– Vi oppfatter ikke dette som et problem. I hjemmene våre er vi vant til å dele toalett med andre, og fremmede kan deres medbeboere knapt kalles, sier Yvonne. 

Bemanning. Hver av boligene har sitt eget ansatteteam som arbeider fra klokken syv til halv elleve hver dag, og i hvert team finnes én ansvarlig pleier/helsefagarbeider som også skal sørge for at husarbeidet blir gjort. Det er alltid én person på jobb i boligen, på morgenen kommer det i tillegg en assistent som i et par timer hjelper til med morgenstell, husarbeid, handling og matlaging. Nattestid er det totalt fem pleiere på jobb, som følger med på det som skjer i boligene ved hjelp av et avlyttingssystem.

– Alle sykehjem i Nederland har sitt eget medisinske team. De Hogeweyks team består av lege (geriater), sykepleiere, fysioterapeut, ergoterapeut og psykolog, som alle er fast ansatt hos oss i ulike stillingsprosenter. Vi har fem spesialutdannede sykepleiere kalt Nurse practioners, som kan ta over noen av legenes oppgaver. Til sammen har vi 240 ansatte som deler på stedets 170 hele stillinger. Vi har også et sosialarbeiderteam som følger nye beboere særlig tett. De bistår blant annet ved problemer eller aggresjon i gruppene.

Yvonne opplyser at en gjennomsnittsbeboer bor i Hogeweyk i cirka tre år.

– Det bor seks til syv personer med demens i hver bolig og i størstedelen av døgnet har dere bare én ansatt på jobb. Hvordan takles mer utfordrende situasjoner, for eksempel når en eller flere beboere ligger for døden? Har dere en plan for terminalomsorg?

– Hvordan vil du selv dø? Det er ikke noe du planlegger. Vi tar oss selvfølgelig av de døende når deres tid kommer, forsikrer Yvonne.

Mat. Måltidene tilberedes av de ansatte i boligen, matlaging og luktene som følger med oppfattes som viktige for beboernes velferd. Innkjøpene gjør personalet i De Hogeweyks eget supermarked, sammen med beboere som har lyst til det. Handlesummen skrives på boligens budsjettnummer og datasystemet registrerer alt som handles. Programmet hjelper også boligenes ansatte til å planlegge og sikre beboerne et balansert og sunt kosthold.

Standarden som følger tiltaket er relativt enkel. Dersom pasientene og deres pårørende ønsker seg noe ekstra, for eksempel vin til maten hver dag eller friske blomster på alle bord, må de skaffe midler til dette utenfor boligens budsjett.

– Det blir ofte fremhevet som positivt at beboerne i De Hogeweyk kan gå i butikken og handle selv. Hvordan håndterer dere dette?

– For tiden er det bare to av beboerne som er friske nok til å styre sine egne penger. De fleste kommer derfor sammen med noen av boligens ansatte. Dersom noen av de øvrige går inn i butikken eller restauranten for å handle, prøver de ansatte å avlede dem. Dersom de insisterer på å ta med seg varer ut av butikken uten å betale tar vi en telefon til boligen, så ordnes saken av de ansatte der. Varene kan betales med pasientens egne penger eller de kan leveres tilbake, fortelle Yvonne.

Høy aktivitet. Til et normalt liv hører det å gå til frisøren, spise ute, oppsøke konserter og å delta i sosiale aktiviteter. Så også i De Hogeweyk, der det jevnlig arrangeres konserter, teaterforestillinger, andakter og andre sammenkomster. Arrangementene er åpne for alle, både pårørende og naboer benytter seg av tilbudene.

Beboerne får i tillegg, som en del av standardpakken, fritt medlemskap i én av stedets cirka 30 livsstiluavhengige klubber. Dersom de ønsker å være aktive i flere må de betale selv. Beboerne er i gjennomsnitt med i fem til syv klubber og familien bidrar aktivt i utvelgelsen.

Klubbvirksomheten er en sentral del av dagliglivet i De Hogeweyk og omfatter alt fra malerkurs til baking, ulike typer trening og musikkaktiviteter. Driften er det de 140 frivillige hjelperne som står for, mange av dem tidligere profesjonelle på sine felt. De henter også beboere som ikke finner veien til klubblokalene selv tre til fire workshops årlig for å oppdatere både profesjonelle og frivillige hjelpere. Alt frivillig arbeid foregår under ledelse av to profesjonelle arbeidere og de som melder seg til tjeneste i De Hogeweyk må forplikte seg til å komme minst to ganger per uke, for gjenkjenningens skyld.

– Får de noen opplæring i personsentrerte omsorgsmetoder som Marte Meo eller Dementia Care Mapping?

– Vi er oppdatert på alle typer kommunikasjonsmetoder og benytter de teknikkene vi oppfatter som nyttige i de ulike situasjoner. Vi er nok litt sta og gjør tingene slik vi synes er best, i stedet for å følge én bestemt fremgangsmåte.

– Får de frivillige noen godtgjørelse for innsatsen?

– Nei, men hvis de arbeider fem timer en dag får de et gratis måltid. Vi beregner våre kostnader per frivillig arbeidstime til 2,5 Euro, det dekker samordning, måltider, julegaver med mer.

Mange besøkende. Det var etter innslag om De Hogeweyk på tv-kanalene CNN og BBC at interessen for demenstiltaket i Weesp tok av. Besøkende har siden strømmet til stedet i et stort antall, både fra Europa og andre verdensdeler.

– Vi hadde i fjor besøk av 180 grupper totalt. De fleste, cirka 140, kom fra Tyskland eller ett av de nordiske landene. Norske kommuner har vært særlig interessert, norsk kultur virker da også svært lik vår nederlandske, sier Yvonne.

Hogeweyk rådgir som en følge av dette flere som vil utvikle noe liknende i Norge, deriblant Oslo kommune.

– Hvilke utfordringer har dere selv møtt i arbeidet? Og hva har dere lært?

– Utfordringene våre vil jeg ikke snakke om nå, men forskning har i etter tid vist at det vi, som profesjonelle designere av tiltaket tenkte var viktig, var riktig. I dag arbeider de fleste ut fra idealer om støttende, personsentrert omsorg. Men når det gjaldt bemanningen måtte vi tenke nytt. I starten trodde vi at det viktigste var å finne gode husholdere til hver bolig, men til den jobben trenger vi profesjonelle helsearbeidere. I dag ser vi også at tiltak som dette bør omfatte minst 150 beboere dersom du skal få til et levende bomiljø.

– Hvordan forankrer dere stedets ideer hos de ansatte?

– Etter tre-fire års drift trodde vi at nå kunne de som arbeidet her det de hadde behov for, men der tok vi feil. Man må aldri tro at noe er fullført. Implementering av vår pleiefilosofi er en kontinuerlig prosess.

– Hva tenker du om fremtidens demensomsorg?

– Jeg håper at hele samfunnet går i en mer demensvennlig retning. Planleggerne må rett og slett tenke nytt dersom vi skal kunne gi alle som de kommende årene får en demenssykdom et godt og verdig liv.

Dette sier representanter fra norske demensmiljøer

Steinar Barstad, fagdirektør, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunetjenesteavdelingen

– Jeg mener at det er en dårlig ide å samle over 150 mennesker med samme diagnose inne på samme område, enten vi kaller det landsby eller institusjon. I Norge hadde vi tidligere landsbyliknende institusjoner for mennesker med utviklingshemning. Det sluttet vi med for over 20 år siden. For mennesker med demens har vi godt belegg for å si at smått fortsatt er godt. Små og oversiktlige boforhold er av stor betydning for mennesker som lever med demens og kognitiv svikt. Men når de først velger å samle så mange mennesker med demens innenfor en slik «gated community» som De Hogeweyk, har norske sykehjem absolutt noe å lære:

– For det første har de tatt hverdagslivet tilbake, mens vi i Norge outsourcer mer og mer av matlaging, vask, innkjøp og hverdagsaktiviteter til store industrikjøkken, vaskefirmaer og innkjøpere utenfor. Slik mister beboerne mange muligheter til å ta del i dagliglivets aktiviteter. For det andre har de sluppet kulturlivet løs og etablert klubbaktiviteter tilpasset den enkeltes interesse, bakgrunn og livshistorie.

– Vi har lite å lære av hvordan de bygger, men mye å lære av hvordan de driver. Jeg merket meg også at sosialarbeiderne hadde viktige roller i De Hogeweyk, og det velorganiserte frivillige arbeidet imponerte meg. Begge deler savner vi i norske sykehjem, sier Barstad og understreker at dette er hans personlige betraktninger.

Kari Midtbø Kristiansen, daglig leder, Nasjonalt senter for aldring og helse

– Vi har lenge ønsket å få komme til De Hogeweyk for å se med egne øyne det ‘alle’ i Norge snakker om for tiden. Det er spennende og inspirerende å se hvordan andre gjør det. Jeg var spesielt imponert over sykehjemmets fysiske utforming. Det opplevdes virkelig som å gå rundt i en liten bydel, hvor det var trygt og enkelt å bevege seg rundt. Det var lett tilgang til utearealer fra de små enhetene. Uteområdene var varierte, med alt fra plasser til mer pulserende miljøer nær restaurant, pub og andre aktiviteter. Jeg likte også det varierte aktivitetstilbudet de kalte klubber. Måten de benyttet frivillige i dette arbeidet var interessant, selv om vi i Norge ikke har tradisjon for å benytte frivillige som arbeidskraft i omsorgen på denne måten.

– Når det gjelder tilbudets faglige innhold, var min opplevelse at vi jevnt over har høyere fagkompetanse og bedre grunnbemanning i våre sykehjem. Gjennom Demensplan 2015 har vi over tid hatt en mer bevisst satsing på kunnskap og kompetanse hos personalet enn jeg opplevde var tilfellet her. Vi jobber også systematisk med metoder for å innføre personsentrert omsorg. De beboerne vi så hadde til dels langtkommet demens med svært redusert funksjonsnivå. Jeg har i ettertid undret meg på om dette tilbudet er laget for en annen og litt bedre fungerende beboergruppe? Vi så flere som satt med brett foran seg i en rullestol, og som nok ikke var i stand til å gå ut på egenhånd, langt mindre gå på pub, restaurant eller konsert.

– For meg er tanken på å dele bad på et sykehjem og det å bli inndelt etter livsstil unaturlig. Jeg vil tro det må tenkes annerledes om disse tingene i Norge. Det skal bli spennende å se om dette etter hvert blir evaluert og forsket systematisk på. Her hjemme kan vi helt sikkert hente noen ideer og bruke dem sammen med andre gode, etablerte modeller.

Lisbet Rugtvedt, generalsekretær, Nasjonalforeningen for folkehelsen

– Først og fremst er det positivt at det legges så stor vekt på at beboerne skal kunne ha et mest mulig normalt liv, få mulighet til å bruke de ressursene de har og bli respektert som enkeltindivider. Stedet reflekterer mange gode verdier som vi i større grad bør legge til grunn i vår hjemlige demensomsorg. Men modellen er ikke nødvendigvis så lett å overføre til oss som lever i et så spredtbygd land.

– Vi oppfattet bemanningen her som lavere enn det vi bør ha i Norge for tilsvarende tilbud. Driften er avhengig av en type arbeidskraft som vi ikke har i Norge, arbeidsledige som hadde avtale om en fast arbeidsinnsats hver uke mot et påslag i ledighetstrygd. Det er ikke til å komme utenom at tilstrekkelig mange og godt kompetente ansatte er avgjørende for gode omsorgstilbud.