– Nei, det er
egentlig påfallende få spørsmål om demens og seksualitet, svarte
en av sykepleierne; for vi vet
jo at dette temaet opptar mange.
Det er grunn til å se nærmere på tema som opptar
mange mennesker i hverdagen, og som samtidig er fraværende i det offentlige. Seksualitet og demens er et slikt tema.
Uansett om vi snakker om det eller ikke, er seksuallivet en viktig side av vår
menneskelige tilværelse. Vi har behov for kjærlighet, bekreftelse og nærhet, og
vi har lyster og begjær. En rekke
studier bekrefter at dette ikke forsvinner med alderen, selv om det visstnok er
vanlig å ekskludere mennesker over 70 år i befolkningsstudier om seksualitet.
At demens i stor grad henger sammen med høy alder er dermed ikke noe argument
for å feie spørsmål om seksualitet og demens under teppet. Det er viktig å
minne om at demens også rammer mange
mennesker som er under 65 år og fortsatt midt i livet.
Din helse – vår hjertesak!
Ingen burde gå
hjem fra legen med en demensdiagnose uten videre
oppfølging. Spørsmål om
samliv og seksualitet er et tema som det sikkert bør tilbys samtaler
om. Dette er noe
vi som pasientorganisasjon må ta konsekvenser
av. Om kort tid vil vi gjennomføre
en skolering av våre likepersoner i temaet demens
og seksualitet, slik at de
kan være bedre forberedt til å
samtale om dette.
Når seksualitet er
en så naturlig del av det å være menneske,
er det også en del av institusjonslivet. Det må være muligheter for privatliv, også på sykehjem.
Men ansatte opplever
naturlig nok en del utfordrende situasjoner. Hvor langt skal de gå i å
legge til rette hvis noen finner hverandre og
ønsker å ha et sexliv? Det forekommer også at personer med demens finner hverandre
og glemmer at de er gift. Hvordan kan en ha en god dialog med pårørende
om dette? I andre tilfeller kan en være
usikker på om den ene parten er i stand til å samtykke til det som
skjedde på soverommet, eller om det var et overgrep. Det er åpenbart at ansatte
på sykehjem trenger kompetanse om seksualitet og eldre, og at det må legges
til rette for etisk refleksjon om temaet.
Det må være muligheter for privatliv, også på sykehjem.
generasjoner av voksne og eldre vil være mer
åpne omkring seksualitet enn dagens. Det rart å tenke
på hvor kort historie vi har
for dagens relative
åpenhet om seksualitet i det offentlige rom. En pekepinn for dette er filmen Kinsey
(2004) om de amerikanske Kinsey-rapportene som kom på begynnelsen av 1950-tallet. Disse hadde som mål å avdekke hva som egentlig var normal seksualitet,
og bygget på omfattende spørreundersøkelser under ledelse av Alfred Kinsey. Etter dette måtte mange puritanere
klappe igjen når det gjaldt påstander om hva
som var normalt og ikke. Dagens ungdommer vil nok ha vanskelig for å
forstå hvor snever definisjonen av normalt seksualliv var før dette. Blant
annet var det fram til Kinsey (og sikkert
en stund etter) et utbredt syn i USA at onani kunne føre til
galskap eller blindhet. Selv om enkelte tema alltid vil være følsomme og vanskelige, vil nok framtidige voksen- og
eldregenerasjoner forholde seg annerledes enn dagens. I
mellomtiden må vi se hvordan vi kan bidra til litt flere gode samtaler om dette.
