For helsepersonell i Norge er hun mest kjent for å dokumentere effekten av miljøbehandling for personer med demens. Hennes skåringsverktøy for å kartlegge agitert atferd hos pasienter med kognitiv nedsettelse er verdsatt av mange. Aldring og helse har intervjuet den respekterte psykologen og professoren ved Tel-Aviv universitetet i Israel.
Må forstå pasienten
Cohen-Mansfield har ikke bare en bred forskningsagenda, hun har gjennom forskningen utviklet sterke meninger om demensbehandling.
– Da jeg startet min forskning på agitasjon og psykoser innen demens for 30 år siden, fant jeg raskt ut at det var et behov for å forstå personens eget perspektiv. For eksempel når det gjelder smerte; hva er pasientens egen smertefølelse? Og hva med egen identitet når personen har symptomer på psykose?
Cohen-Mansfield sier at pasientens egne perspektiver fremdeles får for lite fokus i klinisk forskning og i behandlingen av demens.
– Vi trenger mye mer oppmerksomhet om dette. For å behandle trengs forståelse, og et pasientperspektiv vil forandre hele tilnærmingen til hvordan vi behandler. Vi må se på de spesifikke symptomene for å forstå behovene og ønskene som pasientene har.
Mer enn medisiner
Forskning i USA har funnet at et stort flertall av personer med demens får medisiner som hovedbehandling av psykose og agitasjon. Mindre enn halvparten av legene var fornøyd med dette, og mange var frustrerte.
– Vi må være kritiske; er behandling med bruk av medisiner det pasienten virkelig trenger?
Cohen-Mansfield har vært en pioner i forskningen på ikke-medikamentell behandling av atferdsforstyrrelser og psykologiske symptomer hos personer med demens. Mye av forskningen hennes har omfattet pasienter på sykehjem.
Hun mener at synet på medisinering som et universalmiddel for å behandle agitasjon og psykoser ved demens må endres. Man må utforske en ny prosess der helsepersonell ikke automatisk går til legen for å få medisiner, men der behandlingsmetoder tar utgangspunkt i personsentrert miljøbehandling.
– Vi bør utforske andre måter å behandle atferdsforstyrrelser og psykologiske symptomer hos personer med demens. Vi trenger forskning på hvordan vi på en best mulig måte kan få engasjert personer med demens siden det de virkelig trenger er aktivisering. Når en person klager på at han eller hun ikke er hjemme, kan pasienten bli vist ting fra hjemmet, eller så kan helsepersonell bli med dem hjem. Vi behøver nye systemer med basis i pasientens behov.
Omgivelsene må dekke behov
Det som trengs er en restrukturering av hele demensomsorgen.
– Mange av atferdsendringene som skjer er en respons på fysisk smerte eller ubehag, et behov for sosial kontakt, eller en flukt fra kjedsomhet eller inaktivitet.
Hun sier at funn fra forskningen viser at såkalte atferdsforstyrrelser skyldes manglende samsvar mellom behovene til personer med demens og i hvor stor grad omgivelsene oppfyller disse behovene.
– Om vi ser det fra sykehjemspasientens perspektiv, så er det mange som kjeder seg og utvikler symptomer på grunn av kjedsomhet. Mye av såkalt utfordrende atferd kan faktisk være et rop om hjelp, et resultat av behov som ikke er møtt eller et utilstrekkelig forsøk på møte behovene.
En restrukturering må dokumenteres og finansieres, og vil ikke være lett å få til.
– Behandling av personer med demens kan ikke være billig, sier hun. Men vi må huske på at alternativet er medisinering med bivirkninger som kan være svært skadelige for pasientene.
Det må skje et skifte i prioriteringen av ressurser i retning av alternative behandlingsmåter.
– Vi må ha mer finansiering til forskning for å finne ut hva som virker og ikke virker. Vi behøver opplæring i psykososiale metoder som alternativ til medisinering. Vi trenger flere eksperter for å forstå pasientenes behov. Vi trenger midler til mer helsepersonell og materiell. Vi må gi støtte til helsepersonell.
Ingen universalløsning
Det må skje en holdningsendring der personen med demens ikke blir sett som et problem, men der deres perspektiver står i sentrum når man skal finne løsningen.
– Pasienten er ikke en byrde, og vi må ikke se pasienten som et objekt. En person med demens har ikke brutt noen lover. Om pasientene føler at de er i et fengsel, så er det kanskje ikke så rart at de blir opprørte. Symptomer på agitasjon og psykoser kommer ikke fra enkeltpasienten, men fra hva slags omgivelser vi tilbyr for ham eller henne.
Det finnes ingen universalløsning. En plan må utvikles for at helsepersonell skal kunne være fleksible innenfor sine rammer.
– Vi trenger å skape de rette omgivelsene for personer med demens, og å støtte personalet som opererer i disse omgivelsene. Tross alt, så må målet være å øke pasientenes velvære, avslutter Cohen-Mansfield.
