«I begynnelsen av min regnbue sto det et tre. Det var i skolegården i en bygd i Østfold. Da var jeg tolv år, og det treet var min beste venn, fordi i det treet skulle jeg henge meg hvis noen fant ut at jeg var homo.»
Slik starter Frederick Nathanael sin historie om det å være homofil. Denne månedens Om aldring er en samtale om skeiv alderdom, mellom Nathaniel og Edith Cecilie Loftheim.
– Jeg liker å fortelle den historien fordi den er en del av en livserfaring, sier Nathanael. En livsløpserfaring og en kultur- og samfunnserfaring som jeg deler med mange andre homofile på min alder og eldre.
Nathanael er utdannet helse- og sosialpsykolog, men i denne samtalen stiller han som homofil mann, som kunstner og kurator, og en som jobber tett på skeive eldre og om skeiv alderdom. Loftheim er styrer på Manglerud gård nærmiljøsenter, som primært jobber med seniorer på dagtid.
Tilbake i skapet i siste fase av livet
På Manglerud gård nærmiljøsenter har de cirka 20.000 besøk i året, allikevel så de praktisk talt ikke noen homofile, lesbiske eller transpersoner. Dette kunne jo ikke stemme. Hvor var mangfoldet man ser i resten av samfunnet?
– Jeg har reist rundt på mange titalls seniorsentre og sykehjem i Norge, og stort sett er det aldri noen som er åpne, forteller Nathanael.
Han mener det er viktig med litt undring rundt temaet.
–Og så er det også det å undersøke litt: «Hva tenker og føler jeg rundt dette?», sier han i samtalen.
Både Loftheim og Nathanael er opptatt av å tørre å kjenne igjen egne fordommer og utfordre disse tankene. Dette gjelder også helsepersonell.
– Jeg krever ikke at helsepersonell skal vite alt mulig om hvordan jeg har levd livet, men nysgjerrigheten og åpenheten er viktig, sier Nathanael.
– Det handler om å skape et rom hvor det blir mulig å bli synlig, sier han.
Loftheim trekker frem at den eldre generasjonen levde i et samfunn homofili faktisk var kriminalisert.
– Den generasjonen har jo tatt en kjempereise, sier hun.
Og det har ikke vært en enkel en. De to snakker mye om familie, om brudd med de som skulle være de næreste og om mye frykt. Så det er kanskje ikke så rart at det ikke faller helt naturlig å være åpen om alt.
Har sett de usynlige på sykehjemmene
Nathanael forteller at de skeive eldre gjerne ikke har de felles historiene om barn og barnebarn som gir andre et lettvint grunnlag for samtale. Da er det viktig å skape et inkluderende rom.
– Man trenger ikke å grave så mye, men legge til rette for at det er trygt nok å komme ut og snakke om livene sine uten å være redd for reaksjoner, sier han.
– Det skjedde på Manglerud. Folk begynte å komme fram. Folk begynte å prate om skeive barn, skeive barnebarn og skeive søsken, forteller Loftheim.
– Det vi har sett er at det å bruke kultur som folk kjenner seg igjen i eller blir berørt av, er en fantastisk brobygger for å få i gang dette, sier Nathanael.
