Vurdering og akuttbehandling av psykisk syke eldre skjer i Bergen ved Psykiatrisk akuttmottak (PAM). Men pasientene blir ikke værende lenge her. Mange kan skrives ut ganske raskt, andre sendes til videre behandling. Avgjørelser tas i samråd med de aktuelle behandlingsstedene. I Bergen har man to alderspsykiatriske behandlingssteder på sykehusnivå; NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus og Seksjon for alderspsykiatri, Klinikk for psykosomatisk medisin, Helse Bergen (HBE). Andre aktuelle utskrivningsenheter er distriktspsykiatriske sentra (DPS), samt stemnings og psykoseavdelingene ved Haukeland universitetssykehus.
Utvidet faglig rom
Til det private sykehuset NKS Olavikens faglige profil hører å tilby standard alderspsykiatrisk behandling. – Vi har også en høy andel personer med demens og utfordrende atferd, pasienter mange anser det som vanskelig å behandle. Våre tanker om hva som kan gjøres i et alderspsykiatrisk sykehus favner nok litt videre enn mange andres, tror klinikkleder Sindre Angeltvedt. – Noe å ta inn over seg er at jo eldre pasientene blir, jo mere sammensatte sykdomsbilder har de. Dette gir rom for mange faglige diskusjoner, det være seg om geriatri, vanlig psykiatri og/eller demensutredning. Pasienter som hører til flere steder kommer ofte ikke inn noe sted. Mottaksapparatene er gjerne innrettet etter somatikk og allmenpsykiatri.
Klar tale
«Eldre pasienter som har behov for innleggelse for øyeblikkelig hjelp, bør på lik linje med andre voksne pasienter legges inn i akuttpsykiatriske avdelinger, eventuelt ved døgnposter i DPS. Pasienter med tilstander preget av særlig utfordrende uro og utagering, bør innlegges i akuttpsykiatriske avdelinger. Ved akutte innleggelser i DPS eller akutt avdeling for pasienter med klar eller mistenkt alderspsykiatrisk problemstilling, bør det så raskt som mulig vurderes overføring til alderspsykiatrisk avdeling».
(Kilde: IS 2099 Veileder Forebygging, utredning og behandling av psykiske lidelser hos eldre)
Eldre i særstilling
Hvem er så de pasientene som behandles ved Olaviken sykehus?
– Mange havner i eldre år i utfordrende sosiale situasjoner, med tap av nettverk, nære pårørende, venner, sosial status og funksjon. Boligsituasjonen spiller inn, det er ikke alltid enkelt for en minstepensjonist å sitte alene igjen i et stort og krevende hus. Når yngre mennesker havner i en slik situasjon stiller NAV opp, det er ikke like innlysende når det gjelder eldre. En viktig del av vår jobb er derfor å få igangsatt andre instanser når det er behov.
Framtidsrettede besøk
Ved Olaviken drives også ambulerende arbeid. – Vi vil helst være i forkant, og oppsøker derfor pasientene hjemme eller på sykehjem, gjerne sammen med en miljøterapeut. Ved å treffe pasientene der de bor får vi sjansen til både å vurdere deres behov og veilede deres hjelpere. Våre psykiatere drøfter situasjonen med fastlege eller sykehjemslege. Hjemmebesøkene er et viktig ledd i behandlingskjeden, og et tilbud som ofte medfører suksesshistorier. – Vi vet at vi vil få stadig flere pasienter i tida som kommer. Det ligger store gevinster i å identifisere og hente fram utfordringene før innleggelse, både for helsevesenet og den enkelte. Det er denne måten å arbeide på som er framtida, mener Sindre.
Avtale ga resultater
Overlege Elena Selvåg har i forbindelse med det økte fokus på bedre pasientflyt sett på pasientgrunnlaget som ble overført til Olaviken sykehus fra PAM. Resultatene presenteres i en sideartikkel til denne.
– Det hele startet som en intern nysgjerrighet, forteller hun.
– Spørsmålene staben stilte seg var flere: «Hvor mange av pasientene kom med henvisning fra akuttmottak? Kom de hjemmefra eller fra institusjon? Hvilke diagnoser førte til innleggelse?
– Og hva kunne vi ha gjort i forkant for å forhindre akuttinnleggelsen?» Avtalen med PAM hadde stimulert oss til å jobbe raskere enn før. Tidligere ventet pasienten i gjennomsnitt sju døgn på å bli overført fra PAM til Olaviken, etter avtaleinngåelse tok det mellom to og fire døgn. Det var interessant å se variasjon i innleggelsesdiagnoser. Enkelte år var det mange psykoser, andre år demens med utagerende atferd. Alvorlige stemningslidelser og nevrodegenerative tilstander som Huntingtons eller Parkinsons sykdom med psykiatriske symptomer kunne også føre til akutte innleggelser.
Alvorlige tilstander
Alle kommunale instanser i Bergen har i det siste økt sin bevissthet om at jo raskere man kan skrive pasientene ut, jo bedre. De som er akuttinnlagt blir prioritert. Spesialkompetanse synes fortsatt nødvendig for å oppdage angst og depresjon hos personer med demens. Det er heller ikke lett å skille mellom en som er tidsforskjøvet og tror hun er 30 år gammel, og en som er hallusinert eller psykotisk på annen måte. Det miljøterapeutiske fordrer særlig kunnskap. Å skulle analysere uro og agitasjon med mistanke om andre årsaker enn demenssykdom det samme.
– Det er utrolig hva som kan behandles. Helhetstenkning har stor betydning i alderspsykiatrien. Eldre pasienter vil ikke være til byrde, så terskelen for å søke hjelp er ofte høyere blant dem enn hos yngre. Slike holdninger gjør seg gjeldende både i behandlingsapparatet og hos den syke selv. Men depresjon og angst kan ha like alvorlige konsekvenser som for eksempel hjerne og hjertesykdommmer, og krever like omfattende og helhetlig behandling, sier Elena, som opplever skillet mellom somatikk og psyke som svært kunstig.
Foto: Bente Wallander
Ser sammenheng
Ved plutselig utagering kartlegger og analyserer personalet ved NKS Olaviken personens situasjon.
– Da kan vi oppdage at det i forkant har vært en langsom, uoppdaget progresjon. Vi ser samtidig eksempler på at miljøet kan fremme eller dempe positive og negative symptomer, sier Sindre.
– Ved å endre miljøet rundt pasienten kan vi lindre noen plager. Andre ganger må behandling gis i samarbeid med pasientens nære, familie eller andre omsorgspersoner. Trygghet, omsorg og ivaretakelse er viktige stikkord. Ved økt forståelse kan symptomer oppleves som lettere å mestre, selv om de ikke kan endres, forklarer han. Når det jobbes systematisk med pasientbehandling i sykehjem heves lokal kompetanse. Det samme blir tilfellet når psykiaterne drøfter medisinering med sykehjemslegene.
Personsentrert
Ved mistanke om psykisk tilleggsproblematikk har man flere valg.
– Standardforløpet er kanskje ikke tilstrekkelig, fordi situasjonene er så sammensatt. Vi må hver gang se på denne spesielle pasienten og sette ord på hvilke hypoteser vi har. Finne behandlingstiltak spesielt tilpasset denne pasienten, det vil si personsentrert omsorg.
– Når sykehjemmet har sendt en pasient til oss er det ved utskriving viktig at det gode arbeidet fortsetter på sykehjemmet. En best mulig overføring er for oss en viktig del av forløpet, både om det som hjelper og det som ikke har nyttet. Hvis sykehjem og hjemmetjeneste bare får en medisinliste må jo de begynne på nytt også. Ofte ender en dårlig gjennomført hjemsending med ny innleggelse, noe som er ugreit på flere måter.
– Vi vet også at pasienter som har utagert kan skape frykt og beredskap lokalt. Vår oppgave blir å formidle trygghet framfor redsel og selvbeskyttelse. Mange kan føle seg usikre på hvordan de skal møte pasienten på en god måte. Lokal tilretteleggelse er viktig.
