Veggene i Torleif Sandnes og Liv Berit Dahls leilighet i Rælingen er fulle av flotte malerier og bilder.
– Der ser du hjemstedet mitt, sier Torleif stolt, og viser meg et bilde fra Sandhornøya i Nordland.
– Syv år gammel flyttet jeg og de andre ungene på internat, for å gå på Kjøpstad skole. Jeg lengtet fryktelig hjem, så det var mye gråt og tenners gnidsel det første året. Men året etter kom min søster også, da ble det straks mere kos og stas.
– Vi ble kjørt til skolen i robåt eller med sjarken hans far. Skolen var delt i to, så vi vekslet på å være der. Elever fra første til og med tredje klasse gikk der i to uker før vi fikk fri, de to neste ukene var det elevene i fjerde til og med sjuende klasse sin tur til å lære mer.
Da han tok framhalds- og realskolen på Inndyr, var han heldig. – Der bodde også min tante og onkel, så jeg fikk losji hos dem.
Torleifs far var fisker på vinteren og bonde sommerstid. – Vi hadde både sau og kyr, så med fire barn i tillegg, hadde min mor mer enn nok å gjøre der hjemme.
Militær karriere
Etter realskolen reiste Torleif ut i militæret.
– Der søkte jeg meg etter hvert til forsvarets gymnas i Halden. Deretter fulgte mange år i hæren. Jeg jobbet mange forskjellige steder, både i Nord- og Sør-Norge. Jeg begynte som sersjant, men etter å ha gått gradene ble jeg etter hvert oberstløytnant. Så neste år skal vi være med på å feire at det er 50 år siden vi ble uteksaminert fra Krigsskolen.
– Jeg stortrivdes med jobben og har senere vært utstasjonert andre steder i verden, deriblant for FNs fredsbevarende styrker i Libanon og Bosnia.
Ble selv bekymret
Da Torleif ar 60 år gammel, kunne han pensjonere seg, men fordi han likte seg så godt på jobb søkte han om å få være der i fem år til. Fortsatt merket han ikke noe til sykdommen.
– Så, for en sju-åtte år siden, følte jeg at jeg var inne i en dårlig periode. Jeg var ikke meg selv lenger, rett og slett. Jeg glemte ting og forsto ikke hva jeg selv drev med. Først forsøkte jeg å legge lokk på det, men så tror jeg at Liv Berit ble bekymret.
– Det var faktisk en venninne av meg som spurte meg en dag: «Si meg, har ikke Torleif forandret seg veldig?», føyer Liv Berit til.
Torleif Sandnes ble bekymret da han merket de første tegn til Alzheimers sykdom.
– Jeg var ikke meg selv, rett og slett.
– Jo, måtte jeg innrømme, det hadde vært noen hendelser også, men jeg hadde ikke tatt dem opp med han. Var vel redd for å lage bølger her hjemme. Torleif hadde i denne perioden vært svært aktiv i det frivillige, som medlem og leder i flere foreninger. Han er også medlem av Odd Fellow-losjen.
– Men en dag sa det stopp av seg selv. «Nå klarer jeg ikke mer», utbrøt han. Jeg følte en stor lettelse da vi omsider ble enige om å oppsøke fastlegen vår. Han hadde kanskje også fått noen signaler, for det gikk kjapt å få henvisning til undersøkelse hos nevrolog.
– Legen satte diagnosen ganske raskt. Tegnene var mange, så han var aldri i tvil om at jeg hadde Alzheimers sykdom. Jeg hadde det tungt og ble dypt deprimert. Tankene på at jeg ikke lenger fikk til det jeg ønsket, plaget meg ofte.
Les mer om demens og Alzheimers sykdom her.
Ærlighet varer lengst
– Men jeg og Liv Berit har alltid en plan, så etter å ha forsøkt å leve livet vårt som før en stund, var vi klare for Plan B. Vi er fortsatt fysisk spreke, begge to, og glade i å være ute på tur. Sommer som vinter, da har vi det kjempehyggelig, understreker Torleif.
Åpenhet om sykdommen ble raskt viktig for Torleif. De siste årene har han også vært en av Nasjonalforeningen for folkehelsens erfaringsrepresentanter.
– Først og fremst liker jeg å være ærlig og fortelle omgivelsene hvordan jeg har det. Jeg ønsker ikke å dekke over at jeg har et problem! Det fortalte han de mer enn 400 deltakerne på Aldring og helses nylig avholdte Hukommelsesteamkonferanse.
Fortsatt aktiv
Torleif er i dag på et dagsenter en dag i uka og med i ei turgruppe, som også møtes ukentlig.
– Jeg er i tillegg med i Demenskoret her i Rælingen, som nå har begynt å øve igjen. Jeg prøver å være så aktiv jeg kan, men kan ikke lenger gå andre turer enn til Marikollen og tilbake på egen hånd, for da går jeg meg bort.
– Vi tenker ikke så langt fram i tid, men planlegger fra dag til dag hva vi skal gjøre i morgen, føyer Liv Berit til.
Enda en god dag
Liv Berit og Torleif hadde hver sin datter da de møttes for mer enn 30 år siden. Gleden over å være sammen med døtrenes familier og barnebarna er stor.
– De er så hyggelige og hjelpsomme alle sammen. Det er da også våre nære, og da særlig Liv Berit, jeg er mest opptatt av nå. Jeg føler en veldig omsorg for henne i den situasjonen vi har havnet i, sier Torleif.
Paret er klar over at det kan dukke opp større utfordringer etter hvert.
– Og andre behov. Vi er realistiske, men det hjelper jo ikke gå og tenke på alt som kan skje. Foreløpig viderefører vi med takknemlighet det livet vi har. Ja, så fikk vi en god dag i dag og! Morgendagen vet vi uansett ikke noe om. Jeg er ikke redd for framtida, avslutter Torleif.
