– Pappa var bare 59 år da han ble diagnostisert. Han var en aktiv og allsidig mann, som fortsatt framsto som frisk da han i en åpenhjertig mail til venner og bekjente fortalte om sykdommen, forteller Kristine Kroder Schille.
Selv sto hun den gang på flyttefot:
– Mannen min og jeg hadde bestemt oss for å bo i Nederland mens jeg var i svangerskapspermisjon. Siden jeg ikke er laget til å være hjemmeværende husmor, og det var vanskelig å få til et ordnet arbeidsforhold i et fremmed land, bestemte jeg meg for å ta et fotokurs. Av utdannelse er jeg dramapedagog og regissør, nå fikk jeg en fantastisk sjanse til å utforske et nytt formspråk. Det ble kjærlighet ved første klikk, og kurset jeg skulle ta utviklet seg til å bli et et to-årig fulltidsstudium i fotografisk design/formgivning.

Foto: Kristine Kroder Schille

Foto: Kristine Kroder Schille
Kristine tok allerede sommeren 2008 en rekke bilder av sin far mens hun var på ferie hjemme hos foreldrene i Narvik. Farens sykdomsutvikling ble en historie hun ville fortelle.
– Som et skoleprosjekt laget jeg først et Alzheimer-magasin, der pappa blant annet stilte opp i en sportsreportasje. Deretter valgte jeg pappas liv som min hovedoppgave. Det siste studiehalvåret pendlet jeg mellom Narvik og Amsterdam for å løse dette oppdraget. Senere kom perioder da jeg og mamma byttet hjem. Hun passet mitt hjem og våre barn mens jeg var hos pappa i nord. På den måten fikk jeg et enda tydeligere innblikk i pappas dager med demens. Han syntes det var artig at jeg hadde klart å gjøre så mye ut av det vi hadde bestemt oss for.
Eksamensoppgaven; en fotobok med kortfattede tekster, ble publisert digitalt i 2012.

Foto: Kristine Kroder Schille
– Mamma og jeg snakket ofte på telefon i denne perioden. Hun delte det hun opplevde som vondt og vanskelig med meg, selv tok jeg det ut i form av dagboknotater. Med utgangspunkt i dette forsøkte jeg å formidle våre sorger, tap og savn på en måte andre kan kjenne seg igjen i.
Kristines far hadde endret seg i løpet av de første årene med diagnostisert sykdom, men var fortsatt ingen pasient. Som fotograf vil Kristine dokumentere døgnene til en yngre person med Alzheimer, og ved det gi et innblikk i sin fars kaotiske, til tider skremmende og likevel fortsatt gode liv.

Foto: Kristine Kroder Schille

Foto: Kristine Kroder Schille
Fire år senere, i 2016, fikk faren fast plass på Narvik sykehjem. På grunn av annen sykdom ble han i løpet av kort tid mye dårligere, men Kristine fotograferer fortsatt. Boken hun gjorde det så skarpt med til eksamen er ikke ferdig.
– Jeg kunne ikke gjort dette hvis foreldrene mine ikke hadde vært så åpne. Noen kan synes at jeg utleverer faren min med disse bildene, men selv lener meg til det han sa mens han fortsatt var frisk. Vi gjorde en avtale om å stå løpet ut.
Epilog
Pappa sa til meg i dag:
«Først kjentes det som Alzheimers satt på hodet mitt.
Veien kjentes tung og nesten umulig å gå.
Nå kjennes det som Alzheimers går sammen med meg.
Litt lengre bak.
Men vi går sammen»
Kristine Kroder Schille, 2012
Kristine Kroder Schiller viser på forespørsel bilder og holder foredrag om prosjektet og pårørenderollen. Se flere av Kristines bilder her: http://www.blurb.com/b/3347865-these-days-i-just-walk-with-you Bildene gjengis med foreldrene Inger Johanne N. Schille og Magne Schilles tillatelse.