Foto: Martin Lundsvoll
– Det er en ønsket politikk at eldre skal bo hjemme lengre, og velferdsteknologi blir ofte sett på som noe som vil gjøre dette mulig. Teknologien brukes også i økende grad på sykehjem rundt om i det ganske land, sier Torhild Holthe ved Aldring og helse.
Holthe er redaktør, og en av forfatterne av et nytt temahefte om velferdsteknologi og kognitive hjelpemidler til personer med demens.
Ingen lettvint løsning
– Men teknologi er nødvendigvis ikke en lettvint løsning, og det er ofte mye arbeid som ligger til grunn for en vellykket gjennomføring, sier Holthe.
– Velferdsteknologien må ofte suppleres med tjenester i kommunene.
Dersom teknologi skal være en del av helsetjenesten, må ansatte ha kunnskap og kompetanse, og kommunene må ha rutiner og systemer for å integrere velferdsteknologien i den daglige driften.
Helsedirektoratet deler velferdsteknologi inn i fire områder; trygghet, mestring, helse og velvære.
– Når helsetjenesten innfører velferdsteknologi, for eksempel teknologi for mestring, trygghet eller sosial kontakt, må det tas utgangspunkt i den enkeltes behov. Hva kan hjelpe personer med demens og pårørende til en enklere og tryggere hverdag?
Tilpasset den enkelte
– Og hva behøver de ansatte da av ny teoretisk og praktisk kunnskap for å støtte opp om den daglige bruken? Hva må kommunen utvikle av prosedyrer, systemer og infrastruktur for å drifte velferdsteknologien? Til slutt så velger man teknologi og tilpasser denne til den enkelte, slik at behovene understøttes, sier Holthe.
For eksempel vil personer med demens ofte trenge hjelp til å ta medisinene sine i riktig dose og til rett tid. En elektronisk pilledispenser kan gjøre at flere selv klarer å ta medisinene sine på riktig måte.
– Denne teknologien sikrer rett medisinering samtidig som den kan gi personen en mestringsfølelse. Dersom personen unnlater å ta medisinen ut av maskinen, vil et varsel sendes til hjemmetjenesten.
Tilsyn og lokalisering
– Bruk av digitalt tilsyn og lokaliseringsteknologi kan ha stor betydning for å kunne bo hjemme lenger, sier Holthe.
Digitalt tilsyn, eller passiv varslingsteknologi, innebærer en eller flere sensorer som utløser varsler til tjenesten ved for eksempel bevegelse, passering, fravær fra seng, fall og lignende.
– Dette kan begrense konsekvensene av uønsket «vandring» på natt, både i institusjonsbasert omsorg og hjemmebaserte tjenester.
Det er flest dokumenterte erfaringer fra bruk av lokaliseringsteknologi for personer med kognitiv svikt i omsorgsbolig, sykehjem og hos hjemmeboende eldre, viser rapporter.
– Lokaliseringsteknologi i demensomsorgen, det vil si bruk av GPS, er sjelden en permanent løsning da demens er en sykdom som utvikler seg. Men i et visst stadium av sykdommen fungerer det bra.
Steg for steg
– Temaheftet skal vise mulighetene som ligger ved bruk av velferdsteknologi for personer med demens, og være med på å heve kompetansen hos dem som jobber med tjenester til personer med demens.
Dette dreier seg hovedsakelig om ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og heftet gir en steg for steg-tilnærming til bruk av velferdsteknologi i hjemmet og på sykehjem.
– I temaheftet vektlegger vi at det er nødvendig med et nært samarbeid mellom helsepersonell og personen med demens og deres pårørende for at tiltaket skal bli vellykket.
Velferdsteknologi som inkluderes som en del av tjenestetilbudet i kommunene må gi faglig forsvarlige løsninger for tjenestemottakeren.
– Da trengs det mer kompetanse om både mulighetene og begrensningene som ligger i velferdsteknologien, sier Holthe.
– Det er mitt inntrykk at slik kompetanse er etterspurt i kommunene og blant helsepersonell, og vi håper at temaheftet kan være et bidrag i så måte, avslutter hun.
Temaheftet er utviklet av Aldring og helse på oppdrag fra Helsedirektoratet. Det kan brukes som en del av Demensomsorgens ABC, men kan også leses separat. Det kan også ses som et supplement til opplæringsprogrammet Velferdsteknologiens ABC som er utarbeidet av KS og SINTEF.
