– Det kan gjøre det vanskelig å skille angst og depresjon fra hverandre, selv for erfarne på feltet, sier Eirik Kjelby i denne månedens episode av Om aldring.
Kjelby er alderspsykiater og seksjonsoverlege på Alderspsykiatrisk avdeling ved Haukeland sykehus i Bergen.
Når det kommer til diagnostisering av eldre med denne typen psykiske utfordringer har han et mantra: Sent debuterende angst er depresjon inntil det motsatte er bevist.
Både svært forskjellige og til forveksling like
– I sine reneste former er angst og depresjon forskjellige, forklarer Kjelby i foredraget.
Angst forbindes med uro, rastløshet og bekymring for fremtiden. De fleste angstlidelser debuterer tidligere i livet, ofte i 30–40-årsalderen. Depresjon forbindes med nedstemthet, håpløshet og energitap. Men særlig hos eldre blir dette skillet mindre tydelig.
– Depresjon kan opptre uten uttalt tristhet, og angst kan vise seg først og fremst gjennom kroppslige plager, sier Kjelby.
Sosial isolasjon er vanlig ved begge tilstander, men motivasjonen er ifølge Kjelby ulik.
Ved angst motiveres sosial isolasjon av unngåelse og ubehag. Ved depresjon er motivasjonen tap av initiativ og interesse.
– I tillegg finnes depresjonsformer som kan ligne angst, forklarer Kjelby.
Alt dette er bakgrunnen til at Kjelby mener en bør være på vakt når angstlignende symptomer oppstår sent i livet.
Hvordan finner en riktig diagnose?
– For å komme frem til riktig diagnose må vi være systematiske og bruke alle tilgjengelige informasjonskanaler, sier han.
Han ramser opp pasienten selv, journalopplysninger og pårørende som viktige ressurser.
– Jeg vil også anbefale å bruke tidslinjer som et godt verktøy for å sammenfatte informasjon og bli sikrere på hva som starter først, sier han.
Han forklarer at utviklingen hos pasienten over tid kan være avklarende.
Noen lignende behandlinger, men også viktige forskjeller
– Konsekvensene av feil diagnose kan være store, sier Kjelby.
Han viser til Helsetilsynets gjennomgang av selvmord de senere årene.
– De fant at enkelte pasienter hadde blitt feilklassifisert til å ha angstlidelser, mens de egentlig har hatt psykotiske depresjoner.
Informasjonen som kunne gitt riktig diagnose, var tilgjengelig dersom man hadde vært systematisk nok og klart å gjenkjenne tilstanden.
– Det kan være livreddende å gjøre dette riktig, sier Kjelby.
Feil diagnose kan føre til at pasienten ikke får riktig behandling.
For selv om trening, søvn og psykoedukasjon går igjen i behandlingen av begge lidelser er det også forskjellige behandlingsbehov.
Psykoedukasjon handler om å forklare symptomer, sammenhenger og tiltak på en forståelig måte til pasienten, så de får en bedre forståelse for sin egen tilstand.
– Enkelte behandlingsformer er sentrale ved depresjon, men har ingen plass ved angst, og omvendt, forklarer Kjelby.
Han innrømmer at dette er et vanskelig felt.
– Selv når man kan mye om dette, kan det fortsatt være vanskelig, sier han. Da er det viktig å jobbe systematisk, drøfte med kolleger og tørre å revurdere.
