Se sepsis hos mennesker med utviklingshemming - Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse

Se sepsis hos mennesker med utviklingshemming

– Let aktivt etter tegn på infeksjoner og sepsis, ikke vent og se. Det er rådet fra sepsis-sykepleier og forsker Anne Hunt til tjenesteytere som jobber med personer med utviklingshemning på dagens digitale konferanse om klinisk observasjonskompetanse.

Deler av erfaringer med sepsis: Anne Hunt.

– Blodforgiftning eller sepsis, innebærer av og til at dem som rammes ikke ser syke ut. Hvis de ikke kan fortelle deg hvordan de har det, så skjønner du kanskje ikke hvor syke de er, fortsetter hun. 

Hunt, som jobber og bor i Storbritannia, forteller i dette intervjuet om utfordringene med sepsis, eller blodforgiftning, sett fra sitt ståsted. Hunt jobber ved East and North Hertfordshire NHS, og tar en doktorgrad i sepsis hos personer med utviklingshemning ved Universitet i Hertfordshire. 

Hva kan (bør) gjøres for å gjøre personell mer bevisste og kompetente i møtet med sepsis?

– Snakk om det – hvor og når du kan – takk for at dere inviterte meg til å snakke! Hver kontakt er en læringsmulighet. Bruk ordet sepsis – hvis du ikke sier sepsis, tror folk kanskje ikke at det kan være sepsis. Forstå at hvis vi forhindrer infeksjoner, så kan vi forhindre sepsis. 

Hvordan kan tjenesteytere samarbeide om sepsis med personer med utviklingshemning?

– Involver personen med utviklingshemming og menneskene som kjenner dem best – deres familie og omsorgspersoner, i omsorgen. Lytt og gjør noe hvis de sier at noe er galt – se aktivt etter tegn på infeksjon og sepsis, ikke vent og se.

Har du noen gode råd til ledere og praktikere i Norge?

– Ha et åpent sinn og vær villig til å utfordre dine og andres antagelser.

Hva er sepsis?

– Sepsis er en overreaksjon på en lokal infeksjon i kroppen. Når kroppen kjemper mot infeksjonen, så strømmer blodet til stedet der infeksjonen er. Blodårene lar hvite celler lekke ut for å bekjempe infeksjonen. Av årsaker som ikke er fullstendig forstått, så kan infeksjonen hos noen mobilisere immunresponsen til hele kroppen. 

Det vi vet er at blodtrykket synker på grunn av lekkasje fra de minste blodårene (kapillærene) og ut i vevet, og fordi blodårene utvider seg.

Så blir alle blodkar lekke – kroppen tror den slipper de hvite blodcellene ut, for å bekjempe infeksjonen. Det som skjer da er at man mister blodvolumet i hele kroppen, selv der det ikke er noen infeksjon. Blodtrykket synker enda mer, og det kan synke ned til farlig lave nivåer. 

Det gjør det enda vanskeligere for å få nok oksygen å komme inn i blodstrømmen. Den generelle betennelsen og lekkasjen gjør det også mye vanskeligere for oksygen å komme fra de røde blodcellene til vev og organer. Når oksygentilførsel til vev og organer forstyrres, forårsaker det organdysfunksjon som kan forårsake permanent skade. 

Det begynner også å forstyrre blodplatene, så det dannes i utgangspunktet mange små blodpropper i kapillærene, og når alle koagulasjonsfaktorene er oppbrukt, kan det fremdeles være flere blødninger.

Hva er din erfaring med dette problemet?

– Jeg ble kjent med sepsis mens jeg jobbet på intensiv-avdelingen på sykehuset der jeg jobber som sepsis-sykepleier. Her så vi regelmessig sepsis og septiske sjokk, og lærte å kjenne igjen hvordan en forverring så ut, ofte hos en pasient som ikke kan snakke med deg. Jeg vil anbefale alle sykepleiere å bruke litt tid på intensiven – det er verdifull erfaring som gir deg mulighet til å ta vare på alle pasienter.

Jeg så ofte at jeg var i stand til å gjenkjenne de tidlige stadiene av sepsis før kollegene mine, spesielt hos mennesker med utviklingshemming. Sammen med teamet mitt av sepsis-sykepleiere overvåket vi alle med utviklingshemming som ble innlagt, uansett årsaken til innleggelse. Vi hadde rundt 700 senger og 5 – 10 av pasientene var personer med utviklingshemming på en gjennomsnittlig dag. Vi gjennomførte overvåkningen, med tanke på at vi visste at mennesker med utviklingshemming hadde risiko for å utvikle sepsis. De vanligste dødsårsakene hos mennesker med utviklingshemming var infeksjoner og sepsis. 

De var ofte innlagt med en infeksjon eller var generelt dårlig undersøkt og stod i fare for å utvikle en infeksjon på sykehus. Ved å overvåke dem proaktivt, bli kjent med dem og deres omsorgspersoner, fremhevet vi overfor avdelingens ansatte viktigheten av å være årvåkne. Slik var vi i stand til å fange opp og behandle tidlige tegn på forverring.

Hvorfor er det viktig at helsepersonell som arbeider med personer med utviklingshemming vet hvordan de skal oppdage sepsis, og hva de skal gjøre med? Har du noen eksempler?

– Å vite hva som er normalt for en person, og hva deres grunnleggende tilstand er, vil hjelpe deg med å gjenkjenne når noe endres. Det betyr å lete etter tegn på infeksjon eller sepsis ved endringer. Her er noen eksempler:

Kvinne holder foredrag. Skjermbilde
Skjermbilde av Anne Hunts presentasjon fra livesending.

En dame med alvorlige utviklingshemning begynte plutselig å le veldig mye, en latter som ikke kunne stoppes. Jeg antok at hun var veldig glad. Men moren hennes sa at det var ikke slik hun var når hun var lykkelig. Hun hadde aldri sett henne slik. Noe var galt. Selvfølgelig hadde mammaen rett – damen hadde en verkebyll i lungene, og ble veldig dårlig. Vi hadde kanskje ikke funnet det ut så raskt hvis mammaen ikke hadde sagt at noe var galt.

En mann med alvorlige utviklingshemning hadde oksygenmetninger på 90%. Han måtte støttes i sittende stilling på grunn av skoliose. Legen sa at det sannsynligvis var normalt for ham. Vi kunne vise fra tidligere journaler at det definitivt ikke var normalt for mannen. Han fikk diagnosen lungebetennelse, og ble behandlet og utskrevet.

En mann følte seg generelt dårlig, klarte ikke å holde seg rolig, og kunne ikke finne en god liggestilling. Da omsorgspersonen hjalp ham med å skifte klær, la hun merke til det hun syntes så ut som utslett nedover ryggen på ham. Ryggen var flekkete, og mannen fikk hjertestans rett etterpå. Flekkene var et tegn på at blodtilførselen var stanset. Dessverre døde han. 

En mann med lettere utviklingshemming hadde en inngrodd tånegl, gikk til legen og fikk antibiotika. Mannen tok tablettene sine, og forventet å bli bedre. Han skjønte ikke at han faktisk ble verre. En sykepleier gikk for å sjekke, og fant at han var forvirret og skalv – hun tolket dette som tegn på sepsis. Hun ringte ambulanse, og fikk ham til sykehus for behandling. Han overlevde. (Saken fortsetter under video.)

Også på Temakonferansen: Samtale om sepsis med Liv Rydjord Norum

Hvor mange opplever sepsis blant mennesker med utviklingshemming i Storbritannia?

– Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Vi vet at personer med utviklingshemning har fem ganger høyere sannsynlighet, for å bli innlagt på sykehus med lungeinfeksjoner eller urinveisinfeksjon sammenlignet med befolkningen generelt. Vi vet at lungeinfeksjoner og urinveisinfeksjoner er de vanligste kildene til sepsis. Vi vet at rundt 89% av befolkningen i England overlever sepsis.

Der mennesker med utviklingshemming har dødd, vet vi at sepsis ikke alltid står oppført på dødsattesten, selv når det er tydelig bevis på at det er infeksjon som har ført til organsvikten. Vi vet også at heller ikke utviklingshemning alltid er ført opp på dødsattesten.

Fra juli 2016 har alle dødsfall til personer med utviklingshemning i Storbritannia blitt rapportert. Fram til 31. desember 2019 er det rapportert om 7145 dødsfall. For 2018 og 2019 ble 7% av disse dødsfallene registrert som sepsis, 24% ble registrert som lungebetennelse, 17% som aspirasjonslungebetennelse.

Dette indikerer et sted i området 500 dødsfall av sepsis og over 3000 dødsfall av kombinasjonen infeksjoner og sepsis mellom 1. juli 2016 og 31. desember 2019.

Er sepsis et stort problem i Storbritannia? Hvorfor/hvorfor ikke?

– Ja – sepsis er et stort problem i Storbritannia, men eksperter er uenige om hvor stort problemet er. 75% av dem som dør med sepsis er over 75 år. Dette samstemmer med gjennomsnittlig dødsalder i befolkningen generelt. 

Det er helsesystemets ulike tolkning av hvorvidt noen har sepsis eller dør av sepsis, som gjenspeiles i kodingen av tilfeller som blir til statistikk. Noen vil skrive at en pasient hadde lungebetennelse og utviklet akutt nyreskade fordi pasienten var blitt dehydrert mens pasienten var uvel. En annen vil skrive at akutt nyrebetennselse var en konsekvens av sepsis utløst av lungebetennelse. 

Tragedien med sepsis er at den ofte (ikke alltid!) motvirkes av behandling hvis den kan bli oppdaget tidlig. Hvis sepsis utvikler segtil de senere stadiene, så er det veldig vanskelig å få til en vellykket behandling.