Når kulturforskjeller gjør pleie og omsorg vanskelig - Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse

Når kulturforskjeller gjør pleie og omsorg vanskelig

Livskvalitet og trivsel har stor betydning for alle eldre. – For eldre med minoritetsbakgrunn, som ikke har sosial eller kulturell forankring i det norske samfunnet, er det viktig å finne løsninger som kan kompensere for de funksjonene den utvidede familien pleide å fylle, sier Leoul Mekonen.

Leoul Mekonen er sosionom, men har også en mastergrad i helsefremmende arbeid. Han har i flere år arbeidet med barn, ungdom og familier med minoritetsbakgrunn og psykisk helse. Som leder for stiftelsen Rådet for kulturkompetanse i forebyggende arbeid (RKF), har han nå tatt initiativ til forebyggende arbeid for eldre i etniske minoritetsmiljøer. Mekonen kommer til Demensdagene 2021 – Tiden teller! for å snakke om hvordan kulturforskjeller kan gjøre pleie og omsorgsarbeid vanskelig.

– Vi kan ikke snakke om barn og ungdoms psykiske helse uten å snakke om familien. Gjennom stiftelsen får jeg anledning til å jobbe med alle innvandrere. Jeg samarbeider med moskeer og andre trossamfunn og spør: Hva kan de gjøre for å bidra til at personer med etnisk minoritetsbakgrunn skal bli integrert og lykkes i Norge, forteller han.

Forebyggende dialogarbeid

Som frivillig har Leoul Mekonen drevet dialogarbeid knyttet til psykisk helse i etniske minoritetsmiljøer. Gjennom samtalene har han erfart at mange eldre plages av sosial isolasjon.

– De føler seg deprimerte og utenfor. Eldre med minoritetsbakgrunn vil som andre eldre her i Norge leve selvstendig i egne leiligheter så lenge det er mulig. Men de fleste kommer fra kollektivistiske kulturer, der de er vant til å leve med flere, i utvidede familier. I perioden før de blir så gamle eller syke at det blir aktuelt å flytte til omsorgsbolig eller sykehjem, har de store udekkede behov, sier Leoul.

De fleste kommer fra kollektivistiske kulturer, der de er vant til å leve med flere, i utvidede familier.

Leoul Mekonen

Kjernefamilien blir for liten

Storfamiliene som eldre med minoritetsbakgrunn selv husker fra sitt opprinnelige hjemland, innebar stor gjensidig avhengighet. Alle har forpliktelse til å stille opp for hverandre, og fellesskapet er veldig strukturert.

– Her følte de seg trygge, akseptert og opplevde trivsel i samvær med mange andre. I individualistiske samfunn som Norge finner ikke eldre innvandrere noe tilsvarende, og det kan oppleves som et stort tap. De har alt; tak over hodet, mat, klær og tilgang til helsehjelp gjennom sjenerøse velferdsordninger. Men den norske kjernefamilien blir altfor liten. Mange i den minoritetsetniske eldrebefolkningen føler derfor at de har lidd et stort tap. Det mest vesentlige mangler, forklarer Leoul Mekonen.

Mange i den minoritetsetniske eldrebefolkningen føler derfor at de har lidd et stort tap. Det mest vesentlige mangler.

Sivilsamfunnet må styrkes

At etterkommerne blir individualister, som ikke føler seg like forpliktet til å stille opp for familien som foreldre og besteforeldre gjør, er for mange en utfordring. I hjemlandet antas de å fortsatt være lojale mot familiens krav.

– Selvstendighetstenkningen i Norge er ganske sterk. Den matcher dessverre ikke den eldre minoritetsbefolkningens holdninger. Et kunnskapsbasert samfunn har mye å tilby, men for å ivareta egne behov kreves det ofte en viss digital kompetanse.

– Uten slik kompetanse opplever mange eldre innvandrere systemet som vanskelig å forstå. På grunn av språklige utfordringer sliter de med å uttrykke hva de ønsker. At mye oppleves som fremmed, forsterker følelsen av å være isolert. Selv foretrekker de meningsfulle sosiale nettverk. Det er derfor kjempeviktig å styrke sivilsamfunnet, mener Mekonen.

– I Norge har vi en svært oppgaveorientert helsehjelp, men eldre trenger mere enn det. Vi må hjelpe dem til å føle seg som en del av samfunnet og fellesskapet, sier Leoul Mekonen. Foto: Bente Wallander

Finne alternative arenaer

– Gjennom stiftelsen vil vi derfor tilby eldre hjemmebesøk og følgetjeneste til kirker eller andre trossamfunn. For mange kan det være godt å ta del i ritualer de kjenner fra barndommen. Religiøse detaljer og elementer kan ha stor betydning, også for ikke-troende. Å kjenne lukten av for eksempel røkelse. Ikke minst kan det være en arena for å møte andre eldre.

– Men de trenger noen som kan motivere dem, på deres eget språk, til å komme seg ut. Slik kan de få kontakt med seg selv, ikke bare kontakt med andre. Hjemmetjenestens ansatte har bare 20 minutter på seg før de må løpe videre. Kommunikasjonen blir for overflatisk. Folk trenger relasjon og samhandling.

Et eksempel på hva Leoul mener er hans kones opplevelse som sykepleier i hjemmetjenesten.

– Hun kom ofte hjem og gråt etter å ha møtt eldre som satt alene og følte seg forlatt. De fikk pleie og stell, men kunne likevel spørre: «Hvis jeg gir deg 100 kroner, vil du sitte her og snakke litt med meg da?»

Vi må også, generelt i samfunnet, spørre oss om hva som gir mening til eldregenerasjonen.

Vil mobilisere frivillige

– Livskvalitet og trivsel har stor betydning for alle eldre. Vi må hjelpe den sårbare befolkningsgruppen til å føle seg som en del av samfunnet og fellesskapet. Viktig er det også å mobilisere eldre frivillige med innvandrerbakgrunn. Det oppstår en fremmedhet når man ikke får uttrykke seg som man vil.

I Norge har vi en svært oppgaveorientert helsehjelp.

– Eldre trenger mere enn det, påpeker Mekonen avslutningsvis.

– Vi må, også generelt i samfunnet, spørre oss om hva som gir mening til eldregenerasjonen? Et eksempel er faren min på 83 år, som fortsatt har flere viktige oppgaver hjemme i Etiopia. Han er opptatt hele dagen. Han megler i familiekonflikter og hjelper til i forbindelse med alt som har med bryllup eller begravelser å gjøre. Ved å fylle disse funksjonene har han fortsatt status og posisjon.