Ny Psyk-IT om demens: Når er det nok?

Skal en utrede en person med demens når symptomer på andre sykdommer oppstår? Hvor mye skal en utrede? Og skal annen sykdom behandles? Når er det nok? I februarutgaven av Psyk-IT møtes Siren Eriksen og Morten Magelssen til en samtale om etiske utfordringer rundt behandlingsavklaring.

Pasienten Anna er en 84 år gammel og har blant annet en alvorlig Alzheimers sykdom. Hun legges akutt inn på sykehus etter å ha besvimt. Etter å ha sett prøvesvarene mistenkes det at hun også kan ha en form for tarmkreft.

Dette var en kort oppsummering av det virkelighetsnære caset som danner bakgrunnen for møtet mellom Magelssen og Eriksen. Magelssen er lege og førsteamanuensis i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Eriksen er fagsjef for kognisjon og demens ved Nasjonalt senter for aldring og helse. Begge er svært opptatt av de etiske problemstillingene en møter på i demensomsorgen.

Hva er det etiske problemet?

– Det etiske problemet her kan formuleres som «Bør Anna utredes videre?», det er vel det vi lurer mest på, sier Magelssen.

Magelssen og Eriksen benytter seg av SME-modellen, en strukturert måte å tilnærme seg etiske problemstillinger på, for å jobbe seg gjennom caset til Anna.

– SME-modellen hjelper oss å sette ord på hva som er det etisk relevante i situasjonen vi står ovenfor, sier Magelssen.

Modellen ble utviklet av Reidun Førde og Reidar Pedersen ved Senter for medisinsk etikk på 2000-tallet.

Hva er det man vet, hva vet man ikke?

– Det er viktig at etikken bygger på et godt medisinsk faktagrunnlag, sier Magelssen.

I caset om Anna har de tilsynelatende et godt grunnlag å gjøre en vurdering på. Men det er også viktig å stille seg spørsmålet om hva man ikke vet.

Anna har en alvorlig grad av demens og dårlig språk. Når man benytter neste spørsmål i SME-modellen: «Hvem er de berørte parter, og hva er deres syn?» blir det tydelig at det her er vanskelig å få hovedpersonens syn på saken.

Muligheten til å gå tilbake

– Her kunne det vært nyttig med en forhåndssamtale, sier Eriksen.

En forhåndssamtale er i dette tilfellet en samtale med en person med demens der man tar opp viktige spørsmål om hvordan vedkommende vil behandles ved et senere tidspunkt, når hun eller han ikke lenger er i stand til å forklare dette fullgodt selv.

– Det hadde hjulpet, men dette må samtidig tolkes inn i den aktuelle situasjonen, legger Magelssen til.

Videre presiserer han at mennesker med demens, som alle andre, også kan endre mening om en gitt situasjon. Derfor er det også viktig å vurdere hvor mye vekt en skal legge på en forhåndssamtale fra tid tilbake.

Vurderingen er utfordrende

Med grunnlag i caset til Anna, jobber Eriksen og Magelssen seg metodisk gjennom de fem første spørsmålene i SME modellen før de kommer til det siste punktet: Helhetsvurderingen.

Her heller Magelssen mot å ikke utrede videre , mens Eriksen tar til orde for en begrenset utredning, en gyllen middelvei. For å kunne gi god lindrende behandling, er det viktig å vite hva utfordringen er, sier hun

– Det vi ser på her er et papircase, sier Magelssen til en nikkende Eriksen.

I virkeligheten er det opp til den som står i den konkrete situasjonen med pasienten, som må vurdere situasjonen basert på helheten.

Det som blir klart er hvor kompliserte disse vurderingene kan være, og hvor nyttig det er å ha et verktøy som SME-modellen til å hjelpe en komme frem til svaret på det viktigste spørsmålet:

– Hva er egentlig til pasientens beste?

Psyk-IT episoden Når er det nok? ser du her.