Rune Arild Larsen arbeider som lege på luftambulansen og overlege på anestesiavdelingen ved Førde sentralsykehus. Han befant seg i Bergen da han en dag for fire år siden fikk en snikende følelse av sykdom.
– Jeg skulle bare hente en seng, men følte meg helt ferdig etter å ha lastet den opp. Min mor levde og bodde fortsatt i Bergen, så jeg reiste opp til henne. Det var mens vi satt og spiste kveldsmat at jeg fikk den første frostrien. Mor ble naturligvis redd da hun så dette, og oppfordret meg til å kontakte lege, forteller han.
Rune Arild mistenkte at symptomene skyldtes en begynnende urinveisinfeksjon:
– Men dét var det jo ingen grunn til å lage noe styr om. Jeg tok et par Ibux- og Paracet-tabletter før jeg la meg og håpet at det ville gå over.
Hør mer om Akutt forvirring (delirium) i podkasten Eldre & Psyken
Frostanfall og forhøyet CRP
Ut på natten våknet Rune av at han svettet som bare det. Et dobesøk viste at urinen ikke så ut som den pleide. Etter et kraftig frostanfall senere den morgenen bestemte han seg for å oppsøke hjelp. Som lege ville han selv vurdert innleggelse av en godt voksen mannlig pasient med feber, symptomer på urinveisinfeksjon og forhøyet CRP.
– Men det var ikke jeg interessert i. Jeg hadde jo planlagt å reise på skiferie med min kone, hun skulle ta bussen fra Førde til Bergen kl 14.30 samme dag. Et sykehusopphold var helt uaktuelt.
Verken CRP-verdien eller feberen var på det tidspunktet urovekkende høyt. I samråd med spesialist på Haukeland universitetssykehus ble de to legene enige om å behandle infeksjonen med antibiotikatabletter.
Symptomer til tross; ville ikke på sykehus
Etter konsultasjonen dro Rune Arild hjem til sin mor. Der fikk han etter hvert flere frostanfall, og moren ble stadig mer bekymret.
– Vi nærmet oss nå en type cut-off. Min kone avventet beskjed. Klokka ble likevel halv tre før jeg bestemte meg for å oppsøke sykehuset.
I skrivet han hadde fått med seg fra legevakta sto det: «Hvis Rune Arild Larsen ombestemmer seg kan han bruke dette som rekvisisjon for innleggelse.»
– Men å bli innlagt på det sykehuset der du har studert, der du har jobbet og der du senest tre uker tidligere har hospitert … Min terskel for det var høy, medgir han.
Her avbildet i forbindelse med et oppdrag som lege ved luftambulansen i Førde. Foto: Privat
Innlagt på et “antihospital“
Rune Arild ble lagt inn på et firesengsrom, og behandlingen med antibiotika ble intensivert.
– Så fikk jeg et nytt frostanfall. Jeg har alltid vært opptatt av undervisning, og husker at jeg spurte portøren som skulle trille meg til en ultralydundersøkelse om hun hadde sett et frostanfall. Nei, det hadde hun ikke. «Ja, nå ser du et!»
Portøren kjører senga hans inn i heisen og Rune Arild føler seg fortsatt klar.
– På vei ned fikk jeg en merkelig, urolig følelse og idét jeg trilles ut av heisen vet jeg «de» har lurt meg ned til et antihospital under selve sykehuset. Fra å være rimelig rasjonell til å være psykotisk, tar det ikke mer enn ett drøyt minutt. Omverdenen ble stadig mørkere og mens de triller meg gjennom gangene ser jeg lite. Jeg øyner bare skygger ved siden av meg.
Skulle drepes på grusomste vis
Rune tolker fra nå av alt inn i et alternativt virkelighetsbilde.
– Regjeringen skulle nylig ha vedtatt en lov som sa at pårørende til pasienter som hadde dødd på min «vakt» kunne kreve at jeg skulle drepes på den grusomste måte. De pårørende skulle som en del av sitt sorgarbeid få anledning til å bivåne prosessen fra en aula rett ved.
– Jeg «så» teknikerne som skulle henrette meg og pleierne vi passerte i gangen var pårørende. Det var så virkelig! Jeg var ikke ett øyeblikk i tvil, men protesterte som bare det. Når portøren sa til meg «Du vet jo at dette må jo gjennomføres», mente hun røntgenundersøkelsen. For meg var det åpenbart at hun snakket om henrettelsen.
Regjeringen hadde vedtatt en ny lov som sa at pårørende til pasienter som hadde dødd på min «vakt» kunne kreve at jeg skulle drepes på den grusomste måte.
Rune Arild Larsen
Overraskende mange tanker
Rune Arild oppfatter at han får noe opp i nesen, deretter stikkes det noe inn i øret. Feberen måles nå til å være 41,3 grader.
– De vil koke meg, tenkte jeg. Så ser jeg at de tar en blodprøve fra pulsåren. «Slik ville jeg også ha gjort det med en dårlig pasient, det er nok for at jeg ikke skal dø for fort».
Han følte seg fryktelig urettferdig behandlet.
– At jeg samtidig ble løsningsorientert er veldig merkelig. Jeg har alltid trodd at det å ha delirium er et fullstendig kaos. Men jeg bestemte meg for å ville kjempe. Og jeg skulle i hvert fall ikke gi meg før jeg måtte. Jeg er i dette her hele tiden, samtidig som jeg tenkte forbausende mye. Det må jeg si!
Akutt forvirret
På vei opp fra røntgenavdelingen hadde Rune Arild kramper, var bevisstløs og en ny temperaturmåling viste 41,8 grader.
– Det er ganske høyt for en voksen mann!
Sykepleierne tilkalte en lege. Siden Larsen hadde hospitert på den samme avdelingen tre uker tidligere, sier legen som kommer til: «Denne her kjenner jeg. Han må dere passe godt på!»
– Jeg tenkte at det dreide seg om at han skulle få mest mulig ut av pinen. På spørsmål om hva jeg heter, om jeg hører dem og om jeg forstår hva de holder på med, lurer jeg på hva det er lurt å si.
– Viser det å svare riktig at jeg har guts nok? Eller vil de da plage meg mer, fordi de enda ikke har knekt meg. Jeg svarer: «Det er helt feil. Motsatt. Dere har snudd alt feil vei.»
– Viser det å svare riktig at jeg har guts nok? Eller vil de da plage meg mer, fordi de enda ikke har knekt meg. Jeg svarer: «Det er helt feil. Motsatt. Dere har snudd alt feil vei.»
Det lysner
At det er satt i gang en aktiv nedkjøling av hans overopphetede kropp begynner likevel å gi resultater.
Legen setter seg ned, tar pasienten i hånden og sier: «Du er på intensivavdelingen, Rune Arild. Du er veldig syk, men vi er i ferd med å få kontroll på situasjonen.»
– Da demrer det noe for meg. Jeg ser på klokken, det har gått nesten to timer. Så blir jeg redd. Som doktor skjønner jeg jo at det dreier seg om en type sepsis. Og da kommer angsten.
Rune Arild hadde observert at de på avdelingen behandlet mange pasienter med hjerneabscesser (betennelsesbyll i hjernen). Høyt sier han: «Det må være en hjerneabscess». For seg selv tenker han: «Der ryker jobben på luftambulansen».
– Men deretter går det raskt mot det bedre. Klokken ti over halv ni er jeg igjen helt klar, etter én time og 45 minutter med full forvirring. Det viser hvor viktig det er å få korrigert avvik i temperaturen.
Savnet fysisk berøring
Neste morgen våknet Rune Arild og forsto at han husket alt som hadde skjedd. Han bestemte han seg for å skrive det hele ned. På slutten av den flere sider lange fortellingen skriver han:
“De var veldig flinke og gjorde en verdifull innsats for meg. Men jeg oppfattet mer enn de var klar over. Jeg skulle ønske at noen taktilt hadde berørt meg og sagt, «Vi passer på deg, vi har kontroll og sånt noe. Ja, det savnet jeg.“
Les artikkelen Just a little delirium – A report from the other side.
– Erfaringene har ført til at jeg har blitt mere fysisk i møter med folk med akutt forvirring, og mer tilbakeholden med å gi dem medikamenter. Lite av det vi tidligere brukte å gi for å roe ned pasienter med delirium påvirker grunntilstanden eller forvirringen. Det kan være riktig å gi beroligende medisiner for å få bevare en tube eller et sentralt venekateter, livsviktig utstyr som ellers rives ut i forvirring. Utover dét er det ofte lite positivt for en deliriumpasient å bli stappet full av ulike medikamenter.
– Det som nytter er skjerming, primærsykepleie, pårørendes tilstedeværelse hvis mulig, fast døgnrytme, minst mulig støy og smertebehandling, helst med bedøvelse som virker lokalt. Viktigst av alt er likevel å angripe den utløsende faktoren: Er det en infeksjon, behandler man infeksjonen og symptomer på denne, som feber.
Det finnes skjemaer for vurdering av risiko for at en pasient skal utvikle delirium.
– Men hvis de hadde kjørt en slik vurdering av meg ved mottak, så hadde de ikke fått noen særlig høy skår. Det skremmer meg litt, sier Rune Arild.
Mange overraskes av historien
Etter å ha stått fram med sin erfaring, blant annet i Bergens Tidende, har Rune Arild fått henvendelser fra pårørende som «endelig forstår» hva som skjedde med en av deres nære.
Han har flere ganger undervist om delirium for ansatte på sykehus og i helse- og omsorgstjenesten.
– De sitter veldig stille. Jeg har inntrykk av at de blir veldig overrasket. Når en av «våre» kan få det, kan alle få det. Min historie viser jo at det kan inntre, ikke bare hos den klassiske gamle pasienten som kommer inn med et hoftebrudd.
– Når man får psykotiske symptomer som dette – har det du opplevde noe med dine erfaringer å gjøre?
– Det har jeg også spurt meg om. En av ungene mine spurte om jeg hadde sett serien Valkyrien, som gikk på tv litt før dette hendte. Det hadde jeg ikke, men jeg hadde sett seriens trailer. I ettertid har jeg lurt på om mitt tankebilde om et antihospital hadde noe med den serien å gjøre.
Delirum – akutt forvirring
Delirium (også kalt akutt forvirring) er en rask nedsettelse av hjernens funksjon. Det innebærer en blanding av redusert evne til å konsentrere seg, søvnighet, agitasjon, hallusinasjoner og/eller endrede oppfatninger.
Delirium oppstår ofte i forbindelse med en akutt sykdom eller skade. For å behandle delirium må man finne og behandle utløsende årsak.
Det er en utfordring at delirium ofte forveksles med demens.
