Foto: Martin Lundsvoll
Eivind Aakhus forsvarte i februar sin avhandling Tailored Implementation for Chronic Diseases: Depression in the Elderly. Arbeidet var en del av et EU-støttet forskningssamarbeid. Forskernes konklusjon etter å ha testet et skreddersydd implementeringsopplegg for fem ulike sykdomsgrupper i fem land var gjennomgående at det må letes videre etter gode metoder for innføring av nye retningslinjeanbefalinger.
Arbeidet han disputerte for var like mye et metodeutprøvingsprosjekt som en klinisk studie.
– Vi hadde to hensikter; Den ene var å teste ut hvorvidt skreddersydd implementering i form av å identifisere faktorer som påvirker praksis og planlegge intervensjoner som tok hensyn til disse ved implementering av retningslinjene var gjennomførbart i en klinisk setting. Den andre var å teste ut om det å skreddersy implementering kunne gi bedre etterlevelse av retningslinjeanbefalinger blant fastleger.
Pasientgruppen som de norske forskerne jobbet med, eldre med depresjon, risikerer i større grad enn yngre med depresjon å utvikle kronisk sykdom.
– Depresjon blant eldre er en ofte forekommende, men likevel underkjent sykdom i primærhelsetjenesten. Mye tyder også på at det, når en eldre person først får en depresjonsdiagnose, tar lengre tid før denne pasienten får adekvat behandling. Det var derfor mange grunner til å ta fatt på temaet, som innebærer høyere risiko for mortalitet og redusert livskvalitet.
Godt mottatt
For Aakhus var det viktig å identifisere barrierer og faktorer som påvirker klinikernes vilje og evne til etterlevelse. Hvis praktikere etterlever retningslinjene for behandling av for eksempel depresjon, vil også prognosen for depresjonen bedres.
En systematisk oppsummering og prioritering av retningslinjer for depresjon endte opp med seks prioriterte anbefalinger. Helsepersonell og pasienter ble i fokusgrupper og individuelle intervjuer spurt om hvilke faktorer de mente ville fremme eller hemme etterlevelse av anbefalingene. Av 350 foreslåtte faktorer ble 22 prioritert, og disse ble drøftet videre i nye grupper som foreslo intervensjoner som kunne møte de prioriterte faktorene. Til slutt ble 52 små og store intervensjoner valgt ut. Aakhus og en forskningsmedarbeider dro så på besøk til to tredeler av alle fastleger i 40 av totalt 80 kommuner (40 + 40 kontroller).
– Vi drøftet anbefalinger og mulige hindre for etterlevelse av retningslinjer og møtte lokalt stor interesse for denne type faglig input. Slik vi forsto fastlegene hadde de både behov for, og ønsker om, en bedre kunnskapsbasert plattform for valg av behandling.
For å opplyse og motivere brukerne ytterligere, ble all informasjon samlet på et eget nettsted; www.depresjonhoseldre.no.
Interessen avtok
Bruken av nettstedet ble mindre enn forventet, og da fastlegene et halvt år senere ble oppringt med spørsmål om deltakelse i datainnsamlingen, var det vanskelig å oppnå forpliktende kontakt. Mange takket nei, andre var ikke tilgjengelige. Kun 124 av 900 potensielle fastleger ble med.
– Når det gjaldt det primære effektmålet; fastlegers etterlevelse av anbefalingene, fant vi en liten, men ikke signifikant forskjell: 58 prosent av deltakerne sa at de fulgte de nye retningslinjene, mot 53 prosent av kontrollene. Heller ikke de øvrige europeiske land fikk fram en sikker effekt, så vi kan ikke i ettertid si at dette er måten vi skal implementere nye rutiner på. For de som skal planlegge helsetjenester kom det likevel fram mye interessant, spesielt i den første artikkelen, mener Eivind Aakhus.
