–Innen 2060 kan hver tredje person i Norge være over 60 år, og cirka hver fjerde person over 60 vil ha innvandrerbakgrunn, forteller Ida A. Bjørk i foredraget sitt.
Bjørk er psykologspesialist ved alderspsykiatrisk poliklinikk på Gaustad sykehus, og denne månedens foredragsholder i Om aldring.
Hun forteller at vi ikke har tall på psykiske lidelser hos innvandrere generelt, og mener det er viktig både med økt kunnskap og økt forståelse.
En gruppe som ikke er én gruppe
Bjørk forteller at det er stor forskjell på bakgrunnene til eldre innvandrere i Norge, og dette påvirker også deres psykiske helse.
– Utgangspunkt og levekår påvirkes av hvor man kommer fra, hvorfor man kom, botid, og erfaringer før og etter migrasjon, sier hun.
En eldre person med flyktningbakgrunn og en traumatisk historie fra Afghanistan, vil for eksempel kunne ha helt andre behov for hjelp i eldre år enn en europeisk arbeidsinnvandrer uten en traumatisk fortid.
– Nærmere hver fjerde eldre innvandrer har bakgrunn som flyktning, forteller Bjørk i foredraget, og hun viser til at disse er mest utsatt. Mange av dem sliter for eksempel med etterreaksjoner etter traumer.
Tolken er en rettighet og en nøytral brobygger
– En forutsetning for å kunne hjelpe er at vi kan forstå hverandre, sier Bjørk.
Når man ikke forstår hverandre godt nok anbefaler hun å hente inn en tolk. Hun anbefaler ikke å bruke pårørende som tolk. Da risikerer en blant annet at pasienthistorien ikke gjenfortelles nøytralt. I tillegg skyves pårørende inn i en potensielt krevende rolle.
– Først da en mann i behandling fikk profesjonell tolk og kom uten sønnen, våget han å fortelle om hovedproblemet sitt, som han ikke ønsket at familien skulle vite om, forteller Bjørk.
Likevel mener hun tolk brukes for lite. Noen ganger skyldes det kanskje pasientens frykt for kostnader rundt en slik tjeneste, eller en frykt for at det som fortelles lekkes ut i små miljøer.
– En løsning kan være å informere om at tolk i helsetjenesten normalt er gratis for pasienten, og at tolken har taushetsplikt og skal være nøytral, sier Bjørk.
Et annet godt verktøy er Kulturformuleringsintervjuet, ofte forkortet til KFI. Hensikten er personsentrert, kultursensitiv kartlegging.
Gjennom kartleggingen stilles spørsmål som skal bidra til økt forståelse på begge sider. Hva mener pasienten selv at plagene skyldes? Hvilke forventninger har de? Hvilke erfaringer har de som kanskje preger situasjonen?
– Det kreves ingen sertifisering for å bruke verktøyet, men det flyter bedre om en gjør seg kjent med spørsmålene, forteller Bjørk.
Likeverdige helsetjenester betyr ikke at alle behandles likt
Bjørk mener det er viktig å ikke bli forutinntatt eller generalisere for mye. Isteden bør en prøve å møte hver enkelt med nysgjerrighet og åpenhet.
Mange tenker først og fremst på KFI som et verktøy i møte med personer fra andre kulturer, men Bjørk mener det også kan være et nyttig verktøy i møte med personer uten innvandrerbakgrunn.
– Det eksisterer jo også kulturforskjeller i Norge mellom generasjoner, ulike deler av landet og ulike miljøer, påpeker hun.
Uansett er det viktig at en jobber for å forstå hverandre for å kunne sikre best mulig persontilpasset behandling.
– Hun minner om at likeverdige helsetjenester ikke betyr å behandle alle likt, men at alle har like muligheter.
