Hjernen bak

Knut Engedal har gjennom en årrekke satt fokus på aldrende hjerner, både i norsk og internasjonal sammenheng. Professoren har vært en pionér i utvik­lingen av utredning og diagnostikk av personer med demens, og en solid støtte­ spiller for deres pårørende, uansett hvor i landet de trenger en foredragsholder. Siden 80­-tallet har han også vært primus motor for norsk demens­- og alderspsykiatrisk forskning.

Professorens eget hode hevdes av flere å være minst én studie verdt:

«Hjernen til Knut må være helt merke­lig! Han har liksom et system der inne; et kart som gjør ham i stand til å koble folk sammen etter hva de driver med. Det gir ham en oversikt over feltet som er helt unik.»

– Har du utforsket din egen hjerne?

– Ha ha! Nei, men jeg tok en person­lighetstest som en del av utdannelsen i psykiatri. Resultatet var overraskende. Testen var lagt opp slik at vi skulle ende opp i én av fire mulige kvadranter, men én student havnet utenfor alle felt og det var meg. Folk skulle vel ikke være både kreative og systematiske på én gang. Jeg tror at jeg er begge deler, og passet ikke inn noe sted.

– Det sies at du kan finne på å ta be­talt i sokker?

– Ja, jeg har i mange år nå undervist en pårørendeforening på Årnes for et honorar på ett par hjemmestrikkede sokker.

Alltid på arbeid

Om den spesielle koblingen forklarer alt, skal ikke påstås, men Knut er mer effek­tiv enn de fleste. Han har skrevet flere lærebøker og forfattet, eller bidratt til, mer enn to hundre vitenskapelige artik­ler. Han har vært hovedveileder for 11 doktorgradskandidater som har fullført sin PhD­-grad, har fortsatt veilederansvar for fire stipendiater og er medveileder for ytterligere 12 kandidater.

Han omtales av alle som har hørt ett av hans utallige foredrag som en glim­rende formidler. «En vitenskapsmann som snakker så alle kan forstå, uansett hvor kompliserte temaene er og hvilken bakgrunn lytteren innehar.»

Sender du en e­post til ham får du som regel svar i løpet av fem minutter, og stipendiater, som en sein kveldsøkt har sendt et utkast til en artikkel til Knut og håpet på noen rolige dager før til­ bakemeldingen, har fort erfart at den som oftest kommer i retur før frokost dagen etter.

– Jeg er alltid på jobb, det er derfor jeg får gjort så mye. Det er noe jeg har med fra min mor. «Gjør det med en gang, Knut, ikke vent!», sa hun alltid. Jeg sover lite, trenger ikke mer enn cirka fem timer søvn hver natt, så ved frokost­ tider har jeg allerede jobbet noen timer.

– Det er det samme på reiser, jeg blir ikke stresset av å ha laptopen med. 500 ube­svarte mailer etter ferien ville ha stresset meg mye mer. Jeg har et system, forstår du, med to mapper. Den ene er merket Arbeid, på den andre står det Avventer. De som havner i den siste kan få ligge til skoleferien er over. Og ja, jeg er nok systematisk også privat. Når jeg lager mat, for eksempel: Når maten er ferdig er alt borte, ikke noe søl. Min ene sønn er prikk lik, når vi to står på kjøkkenet sammen er det bliks blank (skinnende blankt) etter oss. Det kan nok stresse andre i familien!

Begynte i Bergen

Knuts foreldre bodde i Bergen da han så dagens lys i 1946. Etter endt realskole og artium reiste han i 1965 til den tyske universitetsbyen Heidelberg for å studere medisin. Her møtte han også henne som allerede er presentert som Knuts kone, som senere ble mor til deres tre barn; Mechtild.

Turnustjenesten tok han i Arendal, deretter jobbet han i flere år som dis­ triktslege, først i Fjell kommune utenfor Bergen, så i Austevoll. Knut spesialiserte seg i allmennmedisin mens han jobbet ett år som allmennlege i Bergen. Etter en periode som sykehjemsoverlege i Oslo, på Lambertseter og Lille Tøyen, fikk han i 1983 en stipendiatstilling. Det var da han innledet sin demensforsk­ ning. Fra 1981 til 1987 arbeidet Knut ved ulike alders­ og voksenpsykiatriske avdelinger på Ullevål, Gaustad og Dike­ mark sykehus.

– Jeg fikk stipend takket være et halvt års erfaring fra en psykogeriatrisk post på Ullevål, og gjorde først en oppgave sammen med min mentor, professor Knut Laake. Da vi ble tildelt Hans Majestet Kongens Gullmedalje i 1984 for besvar­else av oppgaven1, ^syntes jeg at jeg kunne fortsette å forske. Opprinnelig hadde jeg tenkt å satse på geriatri, men Knut Laake mente at jeg burde satse på psykiatri, siden demens var faget mitt, så det gjorde jeg, forteller han.

Dette sporet har Knut senere fulgt. Doktorgraden som han forsvarte i 1990, hadde tittelen Mental impairment in old age: Studies on diagnostic tools, epidemio­ logy, and treatment through a day­care programme. I 1994 ble han spesialist i psykiatri og fra 1994 har han vært professor i alderspsykiatri ved Oslo universitetssykehus Ullevål.

Fruktbart samarbeid

I disse årene skjedde det mye i flere fag­miljøer. Fra Norsk gerontologisk institutt i Oslo hadde det allerede i 1982 kom­met en forespørsel om samarbeid.

– Da møtte jeg for første gang psykolog Arnfinn Eek fra Granli senter i Vest­fold, som skulle gjøre en undersøkelse om demens i tidligere Sem kommune. Vi, det vil si våre mentorer professor Knut Laake og psykolog Aase­-Marit Nygård, ble enige om at psykolog Per Kristian Haugen (NGI) og jeg skulle gjøre det samme i Oslo, og denne forskningen ble en del av mitt doktorgradprosjekt. Aase­-Marit, Arnfinn og Per Kristian var den gang tilknyttet Norsk gerontologisk institutt.

– Da utredningsavdelingen på Granli ble åpnet i 1986 med prosjektstøtte fra Sosialdepartementet, flyttet Per Kristian og Arnfinn dit, mens jeg ble igjen i Oslo. I 1990 kom så det statlige utviklings­programmet om aldersdemens, som Aase­-Marit fikk lederansvaret for. Jeg ble leder for styringsgruppen og vi samarbeidet i denne perioden tett med miljøet på Granli. Fra 1992 til 1995 ledet jeg også et program om alderspsykiatri, hvor Aase­-Marit var medlem av styringsgruppen.

Kobleren Knut

Evnene til å koble folk og temaer sammen, gjentas av flere kolleger som noe av det mest geniale ved Knut.

«Før Knut begynte hos oss ved den gamle geriatriske avdelingen på Ullevål, pleide de ulike yrkesgruppene å sitte hver for seg i pauserommet. Legene satt ved ett bord, mens hjelpepleierne og syke­ pleierne hadde sine bord. Knut endret dette mønsteret. Han trakk alle slags folk sammen, uansett fagbakgrunn, og bordet som han spiste ved ble etter hvert et svært attraktivt og tverrfaglig samlingspunkt.»

– Det er viktig å koble folk sammen. Det finnes jo så masse dyktige folk. Min mentor Knut Laake var også sånn, han tok alltid alle med, forklarer Knut.

Knut sies samtidig å være en pragma­tisk person, som heller vil løse enn å ta en konflikt.

«Han er ingen bølle. Det finnes ingen antydning til bølle der en gang. Nei, Knut tar vare på folk og gir dem nye sjanser.»

– Jeg er glad i å samarbeide med andre, ja, og ikke så glad i konflikter. De stjeler så mye energi, samtykker han.

Lykkelig kombinasjon

Internasjonalt har det alderspsykiatriske fagfeltet de siste 30 årene vært preget av demens. Knuts alderspsykiatriske forskning har dreid seg mye om dette temaet, men også om depresjon hos gamle og om kombinasjonen demens og depresjon.

– For ganske få år siden ble demens ansett som en naturlig del av alderdom­men, men i Danmark hadde man flere steder ideen om at demens skyldtes under­stimulering og dårlig pleie på sykehjem­mene. Dette varte ved helt til på 80­-tallet. I Sverige har man imidlertid alltid snakket om demenssjukdommer. Det tok noen år før oppfatningen av demens som en sykdom ble rådende, i Norge, så vel som internasjonalt. Først med denne forståelsen kom dette med utredning og diagnostikk opp, noe jeg har vært spesi­elt opptatt av. Jeg synes at alle fortjener å få vite hvilken sykdom de har fått.

Parallelt kom også forskning på tiltak som kan hjelpe personer med demens i gang. Hva slags omsorg kan man gi for å gjøre livet bedre for dem og deres pårør­ende?

– Kompetansesenterets idé var i så måte svært god: Vi skal drive forskning, utvikle gode tiltak og implementere dem. Vi sprer informasjon og underviser. Min konklusjon er at vi har lykkes ganske bra med dette. Det er lett å kjøre seg inn på ett spor, men som forskere må vi holde øynene åpne i alle retninger. Kompetansesenterets styrke er at vi har gjort flere ting samtidig. «Firerbanden», bestående av Aase­-Marit, Arnfinn, Per Kristian og meg, viste seg jo også å være en lykkelig kombinasjon, fastslår Knut.

Både hodet og beina

Intervjuet finner sted på Knuts og hans kone Mechtilds fristed de siste 15 årene, et idyllisk beliggende torp rett utenfor Arvika i Sverige. Den 17 mål store tomta bærer preg av eiernes kjær­lighet til stedet. Eiendommen omkranses av skigarder. Innenfor gjerdet trives frukt­trær, bærbusker og sommerblomster. Paret har også anlagt en gressbevokst gangsti fra den «røde stugan» ned til Nysockensjøen. Knut trives ved sjøen og er en habil svømmer. Men erfaringene fra tiden som distriktslege ved de 667 øyene (inklusive alle holmer og skjær) i Austevoll til tross; han er ingen sjømann.

– Båtene ved brygga er bare til barne­barnas bruk! For meg ville det ha vært grusomt å bo i en båt mer enn ett døgn. Hva skulle jeg finne på å gjøre der?

Underveis i samtalen dukker Mechtild opp for å servere en flott sommerkake med masse deilige bær fra egen hage.

– Det går rykter om at du også er en kjempeflink kokk?
– Jeg lager middag. Mechtild lager kaker. Sånn er fordelingen.
– Er du glad i å spise også?
– Ja da, jeg spiser med glede både middag og kaker.

Lei vedlikehold

Knut og Mechtild dyrker grønnsaker til eget bruk. De sirlig ordnede toppkultur­bedene yter villig tilbake og mellom de frodige nyttevekstene finner man farge­ rike, nyttige blomster.

– Vi høster til eget bruk på sommeren. Nåja. Det blir litt igjen til vinteren og. Jeg liker å arbeide praktisk, og har alltid gjort mye selv, ikke minst her på torpet. Men jeg er ingen stor snekker, på det området er Arnfinn (Eek, red. anm.) mye bedre.

«Knut liker å pløye ny mark. Men han vil nok ikke være der altfor lenge.»

– Jeg liker å hoppe videre, ja. Når ting begynner å smake vedlikehold, da er jeg ikke så glad i å være med lenger. Nei, når ting går av seg selv har jeg ikke så mye mere der å gjøre. Da er det ikke noe spennende lenger. Jeg har ikke noe for­ hold til bare å skulle slappe av.

Verdens beste demensomsorg

– Er det saken eller jobben du brenner for?

– Kanskje begge deler? Jeg tror ikke jeg hadde trivdes like godt i et miljø der ideen er å tjene mest mulig penger. Det er ikke tilfeldig hvem som ender i om­ sorgsyrkene. Det har blant annet med evnen til å føle takknemlighet å gjøre. Folk som meg havner helst i helsevesenet, læreryrket eller ender opp som prest.

– Hva er mest frustrerende?
– Faglig, at vi ikke har god nok be­handling å tilby folk som får demens. Vi kan gi omsorg, trøst, gode råd og litt piller. Det mistrøstige er at vi ikke kan endre utfallet. Utfordringen er å finne et legemiddel som kan stoppe, eller for­ sinke, prosessen, slik at man ikke ender opp med fullstendig sammenbrudd, som nå. Men det finnes en rekke gledelige trekk. Det har skjedd utrolig mye i demensomsorgen de siste årene. Det generelle fokus har økt, men når gjen­nombruddet kommer er det umulig å si noe om. I første omgang må vi tenke forebyggende tiltak og kanskje leve sun­nere. Folk med demens lever i dag et bedre liv med sykdommen. Du møter ikke så mange forkomne sjeler lenger. Det har skjedd noe ute i primærhelse­tjenesten også. Sett i et internasjonalt perspektiv har vi heller ikke mye å klage på. Standarden på helse­ og omsorgs­tjenester til personer med demens er en helt annen i utlandet enn her hjemme. Nordeuropeiske land har den klart beste omsorgen.

– Da jeg var distriktslege i Austevoll, en kommune med 4 000 innbyggere, var det til sammenlikning bare én ansatt i hjemmesykepleien. I dag har de sikkert en hel haug. (Samla tjeneste hjemme­hjelp og hjemmesykepleie: 24,5 årsverk fordelt på cirka 42­43 personer. Red. anm. Kilde: Kjersti Søderberg, leder.)

Demenslegen

Knut var med på å starte den første hu­kommelsesklinikken i Norge i 1990 og hadde i årene fra 1991 til 1997 en 60 prosent stilling ved Hukommelsesklinikken på Ullevål sykehus, men i 1997 måtte han redusere sin praksis på grunn av opprettelsen av Kompetansesenteret. I en periode ble det da slik at Knut nesten bare hadde pasienter med kjendis­status. Norske aviser og tv­-stasjoner be­gynte samtidig å kontakte ham når de skulle skrive om temaer relatert til de­mens eller alderspsykiatri. Han ble selv landets mest kjente demenslege.

– Det begynte litt tilfeldig med at de andre ikke var så interessert i disse pasi­entene. Så ble det vel sedvane i noen år. Men nå er det ikke slik lenger, under­streker han.

Sin egen hukommelse har han som nevnt ikke testet. Samarbeidspartnere som har sett hvordan Knut har grepet en tilfeldig lapp på bordet for å notere en avtale noen måneder frem i tid, har nok noen ganger tenkt at «Dette glemmer han vel.» Men Knut kommer.

– Jeg glemmer ikke. Nei, jeg gjør ikke det! Er vel kanskje litt pliktoppfyllende også? Jeg ville i hvert fall kjedet meg i en ni til fire­jobb. I Bergen hadde jeg egen praksis i et års tid. Det var kjedelig – tvers igjennom! Jobben ved Kompe­tansesenteret har passet meg så bra. Jeg har hatt frihet til å gjøre det jeg har villet, det er derfor jeg har jobbet så mye. Det oppleves sikkert for mange som litt paradoksalt at jeg nå skal gi fra meg ansvaret som fag­- og forsknings­leder. Vi har det siste året fått mye friske prosjektmidler og jeg har det spennende og veldig morsomt på jobb. Men, tiden kommer for alle at man skal slutte og andre skal overta. Akkurat nå er jeg svært glad for at Geir (Selbæk red. anm.) skal overta min jobb og føre arbeidet videre. Det har vært moro hele tida. Vi har ekspandert og funnet ut nye ting i en periode da det både har vært økning i forekomsten av demens og økt medie­ fokus på disse sykdommene. Det er kjekt at andre vil ta dette arbeidet videre.

Som pensjonist tror jeg ikke at jeg vil jobbe så mye mindre enn før, men det blir nok på en annen måte. Jeg har for­resten fått en ny jobb allerede, som leder av Regionaletisk komité (REK) sør­øst A.

1. Provision of health care for the elderly. Laake og Engedal UiO 1984.