Helgøya – der fortid og nåtid smelter sammen

De 14 beboerne i alderen 50 til 84 år bor vegg i vegg. Sykehjemmet er bygget om fra omsorgsbolig til sykehjem. Rett i nærheten ligger den gamle gården Nedre Sund, og gamle og nye hus, leiligheter og hybler for personer med utviklingshemning ligger om hverandre i bakken over Mjøsas bredd.

Og Sundheimen sykehjem like nedenfor er ikke lenger sentralinstitusjonen for dem som har utviklingshemning, her bor nå bare personer med demens.

Kom som barn

Historisk ble guttehjemmet, som det ligger i navnet, gitt som gave til Oslo. Det ble senere til en storsentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede, drevet av Oslo kommune. Her bodde fra 1951 opptil 124 mennesker sammen på institusjonen, med kvinner og menn hver for seg.

– Flere av beboerne med utviklingshemning kom på institusjon allerede da de var små, og de var ofte uten pårørende, sier tilsynslege Hanne Skaalerud i Ringsaker kommune.

I 1991 overtok Ringsaker kommune stedet. De ble vertskommune for en institusjon for personer med utviklingshemning, og endret stedets navn til Sund. I tråd med HVPU-reformens politiske føringer ble sentralinstitusjonen i 1991 gjort om til leiligheter i bofellesskap.

Bolig ble sykehjem

Rusletun var godkjent som aldershjem etter Lov om sosiale tjenester, men de 14 personene bodde i egne hybelleiligheter, i tråd med HVPU- reformen.

– Nå har pendelen svingt tilbake. I dag bor de eldre på Rusletun i egne værelser, med oppfølging som på et sykehjem, sier tilsynslegen.

Hanne Skaalerud forteller at måten de gjør det på Rusletun innebærer nært og hyppig legetilsyn, at personalet jobber tett på, at det er gode dager med aktiviteter, fokus på kompetanseheving blant de ansatte og tverrfaglighet.

– Her har beboerne det godt, de blir gamle hos oss. Vi går fra 80-årslag til 80-årslag, og en av beboerne som døde i fjor hadde fylt 94, fortsetter hun. Gjennomsnittsalderen til personer med utviklingshemning er lavere enn hos befolkningen for øvrig.

Aktive eldre

Hun forteller at de opplever at det stort sett er nok personale og en organisering som gjør at de klarer å ta seg av de eldre på en god måte.

– Selv om omsorgsbehovet er stort, klarer personalet å tilpasse seg og tilegne seg ny, nødvendig kunnskap. Vi har ingen sykepleiere på Rusletun, derfor må vernepleierne av og til ut av kompetanseområdet sitt.

De er tre faste vernepleiere på Rusletun, og det er flere blant personalet som tar Fagskolen aldring og helse. Det er kontinuerlig fire-fem ansatte på vakt.

– Vi er svært opptatt av å holde beboernes funksjoner ved like. Vi gjør normale oppgaver i hjemmet, og vi er mye ute og går turer. Vi har tre beboere som er med på dagaktiviteter. På sommeren bruker vi bålpannen og griller, og vi er i kjøkkenhagen. Om vinteren har vi juleverksted og baker pepperkaker. Vi bruker musikk aktivt. Da blir det liv, sier vernepleier Liss-Hege Skoglund.

Tilgjengelig lege gir trygghet

– Det er godt å jobbe med vernepleierne. Vi ser at aktivitetene gjør godt for brukerne. De er mindre urolige. Vi kan derfor prioritere å redusere de eldres medisinbruk og -doser. Det er ofte ikke medisiner som skal til. Vi merker at når vi er tett på og kartlegger godt, så kan vi gjøre akkurat det, sier Skaalerud.

– En utfordring vi møter er kombinasjonen av utviklingshemning og demens. Her er det ekstra viktig å være nøye med bruken av medisiner, som kan ha god effekt, fortsetter hun.

– Vi kan lene oss på tilsynslegens tilstedeværelse og tilgjengelighet. Det gir trygghet i hverdagen.

Som en familie

De fleste av de ansatte har jobbet på Rusletun i mange år, og de ansatte er blitt en del av brukernes «familie».

– Det betyr at vi ser signaler tidligere, mener Skoglund.

– Og når det er så mange fagmiljøer i nærmiljøet tilgjengelig, gir det trygghet. Vi kan søke råd og få hjelp raskt derfra, og fra fysioterapeuter og ergoterapeuter i kommunen om det skulle være nødvendig. Og så er Hanne, tilsynslegen vår, veldig lett tilgjengelig.

Kanskje er det slik at eldre med funksjonshemning skal ut av bofellesskap og inn på sykehjem á lá Rusletun når de blir gamle, sier Skaalerud ettertenksomt.

– De trenger stor grad av medisinsk oppfølging, og her får de bo og ha sosial omgang med andre likesinnede. Og de kan få de tjenestene de fortjener, avslutter hun.