Er demenslandsbyer løsningen?

– Fordi kapasiteten på sykehjem er liten og det stadig blir flere pleietrengende eldre som må bo hjemme, så er det ekstra viktig å finne de gode fremtidsrettede løsningene allerede nå, sier Kari Midtbø Kristiansen, som er daglig leder i Nasjonalt senter for aldring og helse.

Flere norske kommuner har brukt demenslandsbyen i Hogeweyk i Nederland som inspirasjon for fremtidens eldreomsorg. Hun tror mange blir fascinert av intensjonen om å lage gode og normaliserte omgivelser for personer med demens.

– Dragningen mange norske kommuner har mot demenslandsby-modellen har nok også å gjøre med at fokuset på bedre utforming og organisering av boliger for personer med demens i tillegg kan føre til at kommunen utnytter egne driftsressurser bedre, sier Kristiansen.

Inngjerdet område

De Hogeweyk er en inngjerdet demenslandsby i byen Weesp i Nederland. Landsbyen består av 23 hus med 152 personer med demens, som er avhengig av helse- og omsorgstjenester. Landsbyen tilbyr beboerne så stor grad av privatliv og autonomi som mulig, og en normal hverdag står i fokus (se faktaboks nederst i saken for mer informasjon).

Men selv om Kristiansen er positiv til prinsippene som ligger til grunn for den nederlandske demenslandsbyen: normalitet, tilpassede aktiviteter for de eldre og små enheter med lett tilgang til uteområder, så er hun skeptisk til deler av konseptet og hvordan det er forstått i norske kommuner.

– Demenslandsbyen i Hogeweyk kan i en norsk kontekst sammenliknes med et sykehjem som har låste dører mot omgivelsene. Demenslandsbyer i Norge må ikke gå på bekostning av et åpent og inkluderende samfunn, sier hun.

Det har vært flere initiativer i Norge hvor kommuner har vurdert nybygging eller å legge slike landsbyer til nedlagte psykiatriske institusjoner, plassert på landet langt unna andre tilbud og tjenester.

– Når nå norske kommuner likevel velger å etablere demenslandsbyer, og dette gjelder også for nye sykehjem, så bør de ligge i nærmiljøet og være integrert i lokalsamfunnet. Vi bør ikke ha institusjoner som ligger isolert på landet, slik som de gamle institusjonene for psykiatri og utviklingshemning. De er nå heldigvis oppløst og beboerne lever igjen i sitt lokalmiljø, sier hun.

Opptatt av likhet

Et annet ankepunkt Kristiansen har, er at beboerne i Hogeweyk deles inn i boliger etter sosial, kulturell og etnisk bakgrunn. Det egner seg ikke i et norsk samfunn, som er preget av stor grad av likhet, mener hun.

– En slik inndeling er ikke fundert i forskningen. De fleste av oss har ønsker om, og har evnen til, å tilpasse oss andre mennesker, også de som har en demenssykdom. Det er mye som påvirker hvem du har det best med når du har en demenssykdom. Det kan handle om hvor godt du fungerer i det daglige, hvordan demenssykdommen kommer til uttrykk og hvor langt du har kommet i demensforløpet. Selvfølgelig er også personlighet viktig. En inndeling etter evne til å fungere i dagliglivet vil være en bedre måte å dele inn på.

Hun synes det er fint med eget tilbud om butikk, pub og andre aktiviteter i demenslandsbyen, som i Hogeweyk, men mener det er viktigst for de eldre å fortsatt være en del av lokalmiljøet.

– For dem som har mulighet vil vi anbefale at de får bli med en tur i nærbutikken eller på pub`en på hjørnet. Det er viktig for helse og livskvalitet å opprettholde deltakelsen i det normale samfunnet og i livet som sådan, så lenge som mulig. Tilbud i demenslandsbyen bør også være åpne for andre i nærmiljøet. For eksempel, så bør aktivitetene og klubbene kunne være en del av dagaktivitetstilbudet for dem som er hjemmeboende, sier hun.

I Hogeweyk organiserer de i stor grad aktivitetene i ulike klubber, som beboerne melder seg på ut fra sine interesser. Disse klubbene drives ofte av frivillige.

Frivillighet er en grunnpilar i den nederlandske demenslandsbyen, men Kristiansen mener at dette ikke er direkte overførbart til norske forhold.

– I Nederland har de frivillige arbeid for trygd, og dette gir en helt annen tilgang til frivillige enn i Norge. Vi ser også at kompetansen blant de frivillige og ansatte i demenslandsbyen i Hogeweyk er lavere enn det vi mener er forsvarlig i Norge, selv om vi også her har en del å gå på. I Hogeweyk mangler det en systematisk tilnærming til personsentrert omsorg, som er helt nødvendig i eldreomsorgen, for at de eldre skal ses, forstås og behandles ut fra egne forutsetninger og behov.

Personsentrert omsorg handler om å ta hensyn til hvordan personen med demens opplever sin egen situasjon og verden rundt seg. Pleierne skal sette seg inn i hvordan personen med demens opplever det som skjer og ta dette perspektivet med i planleggingen av omsorgen. Helt nødvendige forutsetninger for dette er kunnskap om personens livshistorie og kompetanse om demens.

Må sette frivillighet i system

Hun ser gjerne at flinke frivillige får en større rolle i eldreomsorgen, og meningsfulle aktiviteter tilpasset den enkelte er noe hun er opptatt av å få til mer av i Norge også.

– Men det må settes i system, de må følges opp ordentlig og så må de få påfyll av nødvendig kompetanse. For eksempel så bør de få delta i de samme opplæringstilbudene som de faglærte får gjennom Demensomsorgens ABC og Eldreomsorgens ABC. De frivillige bør være et supplement til, og ikke en erstatning for, faglærte helsearbeidere.

Gjennom ABC-opplæringen får ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene oppdatert fagkunnskap på demens og andre aspekter innenfor eldreomsorgen. De lærer seg hvordan de best de gir pleie og omsorg, og de reflekterer over egen praksis sammen med andre. En styrke i modellen er at den er tverrfaglig, slik at gruppene kan bestå av både ufaglærte og helsearbeidere med høy utdanning.

Kristiansen tror ikke at demenslandsbyer vil være en bærekraftig modell for norske kommuner i fremtiden.

– De som fungerer godt nok til å bo i en demenslandsby vil i fremtiden i stor grad måtte bo i egen bolig. Jeg har mer tro på generasjonshus og liknende for denne gruppa. På sykehjemmene vil det være flest av dem som av ulike grunner ikke fungerer så godt. Fordelingen mellom disse gruppene vil kunne variere i kommunene over tid slik at fleksibilitet i tilbudene blir svært viktig i fremtiden.

Hun ønsker seg, og ser det som nødvendig i og med økningen i antall eldre, et åpent og vennlig samfunn med plass til alle, der boformer for eldre er integrert med boformer for andre grupper, og knyttet til tilbud og aktiviteter i nærmiljøet.

– Samfunnet må åpne opp for at eldre er en helt naturlig del av mangfoldet ute i samfunnet, enten de er spreke, har ulike funksjonsutfordringer eller har demens. Det må være tilpassede muligheter for dem som trenger det, ved at sykehjemsavdelinger og omsorgsboliger ligger midt iblant alle de andre boformene, avslutter hun.

Saken er også publisert på forskning.no