Forebygging av ensomhet er forebygging av demens
Et sentralt og oppløftende budskap fra forskerne er at forbigående ensomhet ikke ser ut til å øke demensrisikoen. Dette gir et viktig håp: om man finner en vei ut av ensomheten, kan man bidra til å redusere denne risikoen.
Det er viktig å ta ensomhet på alvor, både som et folkehelseproblem og som en forebyggende strategi mot demens. Det å komme seg ut av ensomhet kan være en krevende prosess. Det er nødvendig med individuell innsats, men samfunnsmessige tiltak er viktige for å støtte de som opplever ensomhet. Dette kan bidra til å redusere de personlige og samfunnsmessige følgene av demens i fremtiden.
Lang tidshorisont
I tidligere studier har forskere vist at ensomhet påvirker demensrisiko kort tid før demensdiagnosen blir satt.
– Det som skiller seg ut med vår studie er at vi har sett langt tilbake i tid: 30 til 10 år før man undersøkte kognisjon, forklarer forsker Ragnhild Holmberg Aunsmo.
Hun og kollegaene har benyttet seg av data fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT), hvor ensomhet er kartlagt over lang tid. Deltakerne har fra 80-tallet og fram til 2019, svart på spørsmål om blant annet ensomhet ved fire undersøkelser. Ved den siste undersøkelsen ble deltakerne også testet for kognitiv svikt og demens.
Typer ensomhet
Forskerne plasserte deltakerne i fire grupper, basert på deres svar om ensomhet:
- De som ikke var ensomme ble sammenligningsgruppa.
- Forbigående ensomhet var kategorien for deltakere som på et tidspunkt hadde vært ensomme, men som senere hadde svart at de ikke lenger var det.
- Deltakere med tiltagende ensomhet, hadde i tidligere undersøkelse ikke vært ensomme, men rapporterte senere om ensomhet.
- Betegnelsen vedvarende ensomhet omtaler deltakere som svarte at de var ensomme gjennom alle undersøkelsene.
Forskerne korrigerte for det å bo alene siden det var den subjektive følelsen av ensomhet de ville studere.
Tid er avgjørende
– Det var to grupper hvor vi virkelig så en sammenheng med demensrisiko, forteller Aunsmo.
Deltakere med vedvarende ensomhet hadde 50 prosent høyere sannsynlighet for å utvikle demens. For de med tiltagende ensomhet, var sannsynligheten 36 prosent høyere enn sammenligningsgruppa.
– Forskjellen mellom de med forbigående ensomhet og de uten ensomhet var ubetydelig, sier Aunsmo.
– Det viktigste poenget man kan trekke ut av denne studien er at ensomhet er noe man bør gjøre noe med, også med hensyn til å forebygge demens. Hvis ensomheten går over, øker ikke risikoen for demens.
Anerkjent av internasjonal forskningsnettverk
INTERDEM (Early detection and timely INTERvention in Dementia) kåret artikkelen til månedens artikkel for juni. INTERDEM er et paneuropeisk nettverk for forskere og klinikere, som arbeider for å fremme demensforskning i Europa.
– Det var stas at artikkelen ble trukket fram, uttrykker Aunsmo beskjedent.
Hva med andre faktorer?
Ensomhet kan føre til depresjon, som i sin tur er en kjent risikofaktor for demens. Forskerne fant at selv når depresjon tas med i betraktningen, er ensomhet en selvstendig risikofaktor for demens.
Utdanning, økonomisk status og generelle helse- og livsstilsfaktorer påvirker også sammenhengen mellom ensomhet og demens, men ensomhet forblir en viktig faktor selv etter justering for disse.
Det ble ikke funnet noen signifikante forskjeller mellom kvinner og menn.
