I ettertid tenker Else Jenssen at det kanskje ikke var så smart å opplyse arbeidsformidlingen om at hun hadde Alzheimers sykdom.
– Men jeg har hele tida valgt å være åpen om sykdommen min, og tenkte ikke at det skulle bli til noe hinder. Men det ble det. De skulle sett hvor mye jeg fortsatt er i stand til å arbeide. Da tror jeg kanskje de hadde takka ja, smiler hun.
Noe var «steine galt»
Else husker godt den første perioden med sykdom. Hun var 55-56 år da hun fikk følelsen av at noe var «steine galt».
– Jeg våkna om morgenen og huska ikke om jeg skulle på jobb, eller om jeg hadde vært på jobb i går. Så rart, tenkte jeg. Dette måtte jeg finne ut av. Jeg dro til legen, og fortalte ham noe var galt. «Det er nok bare stress», mente han. Så jeg måtte bare reise hjem. Men jeg klarte ikke å slå meg til ro med det, så snart var jeg tilbake på legekontoret og sa: Hvis du ikke klarer å finne ut hva som feiler meg, får du sende meg til noen som kan det. «Ja vel da. Jeg skal sende deg til Kløveråsen», svarte han.
Les mer om utredning av demens
Foto: Bente Wallander
Naturopplevelser er viktig
Etter undersøkelser ved Utrednings- og kompetansesenteret NKS Kløveråsen i Bodø fikk Else beskjed om at utfordringene med hukommelsen skyldtes Alzheimers sykdom. Snart ble hun også kontaktet av Unni Borg, spesialsykepleier i Hukommelsesteamet i Bodø. De to har siden jevnlig kontakt for å snakke om hvordan det går.
– Siden Else er så glad i å være ute, satser vi på å gå en god tur hver sommer. Da snakker vi om løst og fast, forteller Unni.
Vil ha øyekontakt
Unni Borg er imponert over Elses stå-på-vilje.
– Ikke minst når det gjelder å bidra til et mere demensvennlig samfunn. Else har flere ganger bidratt i undervisning i Bodø. Det er en viktig innsats. At de som har publikums- og/eller kundekontakt hver dag blir mer «demensvennlige» gjør jo hele samfunnet mere menneskevennlig.
– Jeg forteller dem blant annet hvordan jeg vil bli møtt, forteller Else.
– Noe av det viktigste er at de må se meg i øynene når vi snakker sammen – ikke kikke inn i en telefon eller skjerm.
… de må se meg i øynene når vi snakker sammen – ikke kikke inn i en telefon eller skjerm.
Daglige rutiner
Etter hvert som månedene og årene har gått, setter Else stadig mere pris på sine daglige rutiner.
– Jeg får låne med meg Ulla, hunden til sønnen min, og så trasker vi av sted. Naturopplevelsene betyr alt for meg, det er de som holder meg gående. Ofte går vi Stimulistien, men vi tar også andre turer i fjellterrenget rundt Festvåg. Hittil har det ikke vært noen problemer med å finne veien hjem igjen, men jeg har rukket å lufte ideen om GPS-sporing for barna. Det er jo ikke noe moro hvis vi skulle gå oss bort et sted der oppe – og ingen vet hvor de skal begynne å leite.
Om sykdomsutviklingen og tida som kommer har hun følgende kommentar.
– Jeg tar en dag om gangen, og nyter den som den er. Og så får det bare suse og gå. Men jeg har skrevet framtidsfullmakt.
Les mer om framtidsfullmakt her
Else Jenssen er glad de gangene spesialsykepleier Unni Borg tar kontakt. – Vi går lange turer mens vi snakker sammen
Hukommelsesteamets oppgaver og tilbud
Spesialsykepleier Unni Borg fra Hukommelsesteamet i Bodø er med oss under intervjuet med Else Jenssen. Senere på dagen møter Aldring og helse flere fra teamet: Ergoterapeut Kristin Estensen og sykepleier Mari-Elisabeth Myrvoll.
Teamet bistår fastlege under utredning av personer av demens. Dersom det konkluderes med demenssykdom, tilbys tidlig oppfølging.
– Det er viktig for oss å få fram hva tidlig oppfølging av en person med demens kan være, og hvorfor dette er viktig. Tidlig i et demensforløp kan de fleste klare seg selv uten så mye hjelp. Det er likevel viktig å knytte kontakt med helsetjenesten.
– Personen med demens og pårørende får en kontaktperson i Hukommelsesteamet. Det tilbys jevnlig kontakt og samtaler for å bli kjent, oppleve støtte i å bearbeide en ny situasjon, få informasjon, tilgang til aktuell velferdsteknologi og annen hjelp ut ifra behov.
Det tilbys Mestringskurs og Pårørendeskole hver vår og høst.
– Den enkelte skal ha mulighet til å bestemme og medvirke i eget liv – og fortsette med de hverdagsrutiner, aktiviteter og interesser som gir mening for nettopp dem. Hukommelsesteamet er også et lavterskeltilbud. Alle som er bekymret for egen eller andres endrede hukommelse kan ta kontakt med oss, understreker Unni Borg.
Individuell kartlegging og oppfølging
Hukommelsesteamet i Bodø er også opptatt av å ivareta yngre personer med demens.
– Yngre personer med demens er i en annen livsfase enn de som får en demensdiagnose når de er 80 år gamle. De har sett for seg flere år med et annet liv, sier Unni Borg.
– Jeg tror at det for mange yngre personer kan være til hjelp å få en diagnose, å få svar på årsaken til endring, sier Kristin Estensen.
– Men det er ingen tvil om at framtidsdrømmene blir helt annerledes. Vi forsøker i denne fasen å bistå med å kartlegge hva som er særlig viktig for den enkelte, som friluftsliv, natur, selvstendighet, med mere. Vi vet at det lønner seg å fortsette med hverdagsaktivitetene, og at det finnes muligheter til å finne andre og nye måter å gjøre ting på, sier Mari-Elisabeth Myrvoll.
For noen er det også aktuelt med deltakelse i ordinært eller frivillig arbeid.
– Det er i den første fasen av et demensforløp viktig å se framover, og planlegge for tida som kommer. Vi snakker blant annet med folk om hva som er viktig nå og framover, sier Kristin Estensen.
– Det handler om verdighet – at folk må få være mer enn sykdommen sin. Mestring gir håp, også for den som må leve med en uhelbredelig sykdom.
