På tampen av 2019 kom en rekke nyhetsoppslag om vold som utspiller seg på norske sykehjem. Aftenposten startet det hele med å avsløre at det i 2018 ble dokumentert rundt 13 000 voldsepisoder på norske sykehjem.
Nylig hadde NRK en sak om det samme. De skrev om avviksmeldinger fra to sykehjemsavdelinger på Presteheia omsorgssenter i Kristiansand. Ansatte følte seg utrygge og hadde derfor låst personer med demens inne på skjermingsrom. Ordskiftet som har fulgt i kjølvannet av oppslagene, har vært både nyanserte og produktive. Selv om tematikken er vond og alvorlig, er åpenhet rundt dette viktig, og det er et flott utgangspunkt for å snakke om både årsaker og forbedrende tiltak.
Jeg ønsker å trekke frem hva vi vet om bakgrunnen for utagerende atferd hos eldre med demens og hva som kan gjøres for å redusere vold på norske sykehjem.
Rett kompetanse er nødvendig
For å kunne forebygge og håndtere situasjoner som dette, er rett kompetanse hos de ansatte helt nødvendig.
Det er verdt å merke seg at vold for det meste utøves av personer med demens, og at disse menneskene ofte ikke forstår, eller føler seg forstått av sine omgivelser på grunn av sin sykdom. Demenssykdom hemmer evnen til å kommunisere egne behov. Dette kan skape frustrasjon og uro.
Hjelp og støtte må ta utgangspunkt i det de ansatte oppfatter som personens behov. Kunnskap om den enkelte beboer og sterk faglig kompetanse er essensielt for at omsorgspersonalet skal kunne klare å se ut ifra pasientens perspektiv. Hjelp og støtte på pasientens premisser kalles personsentrert omsorg.
Kommunikasjon og skreddersydde omsorgstiltak
Ved demens kan pasienter ha manglende impulskontroll, noe som igjen kan gi overdrevne følelsesreaksjoner på hverdagslige hendelser. I tillegg kan kommunikasjonsvansker, handlingssvikt og forvirring gi store utfordringer ved stell av pasienten. Uro og aggresjon kan skyldes kroppslig sykdom, smerter og plager. Ansatte må derfor jobbe aktivt med kommunikasjon og skreddersydde omsorgstiltak. Ikke minst må ansatte sette seg inn i beboerens personlighet og livshistorie slik at de kan forstå reaksjonsmønsteret til den enkelte. Det er viktig å støtte opp under evnene personen med demens har til å kommunisere sine behov, for eksempel gjennom atferd.
Av og til vil det være nødvendig med bruk av legemidler, men det skal aldri være eneste løsning eller førstevalget. Mange medikamenter kan gi bivirkninger i form av uro og forvirring. Psykiske reaksjoner som angst, depresjon, vrangforestillinger og psykose kan gi utagering.
Verktøy som har vist effekt
Personsentrert omsorg er et mål i den nasjonale faglige retningslinjen om demens. Den skal gå som en rød tråd i demensforløpet og sikre brukermedvirkning. Begge metodene som nevnes under har, i forskning, vist seg å ha effekt på utfordrende symptomer ved demens.
VIPS praksismodell er en metode for å gi personsentrert omsorg. På ukentlige fagmøter drøfter personalet ulike samhandlingssituasjoner med utgangspunkt i pasientens perspektiv. Brukermedvirkningen sikres ved at primærkontakten har snakket med pasienten, pårørende og kartlagt hva pasienten sier og gjør i situasjonen.
Tverrfaglig intervensjonsmodell ved utfordrende atferd ved demens, (TID), anvendes for å utrede, tolke og sette inn tiltak ved utfordrende atferd. Personalet og lege har strukturerte refleksjonsmøter hvor de kommer frem til en felles forståelse av symptomer og atferd før de lager en tiltaksplan.
Kvalitet koster penger
Utfordrende atferd hos personer med demens er et sentralt tema i opplæringsmodellen Demensomsorgens ABC som tilbys over hele landet. Til nå har rundt 40 000 gjennomført opplæringen på sine arbeidsplasser i kommunene. Deltakerne får opplæring om demens, symptomer og personsentrert omsorg. Deltakerne lærer også om gode meningsfulle aktiviteter, tilrettelagte fysiske omgivelser og pårørendes situasjon.
Vi må i større grad akseptere at kvalitet koster. Skal vi kunne yte gode tjenester må det være nok personer – med den nødvendige kompetansen – på jobb. Vi må også akseptere å øke bemanningen i perioder hvor enkeltpasienter er urolige og når atferden krever mer oppfølging. Selv de best fungerende enhetene opplever å komme til kort i slike situasjoner.
Veier til økt trygghet
Det finnes altså mye god kunnskap og mange nyttige verktøy som kan bidra til å redusere vold på sykehjem. Dette var tydelig løftet frem allerede i Regjeringens Demensplan 2015, mens Demensplan 2020 har vært mest rettet mot tidlig fase av sykdomsforløpet.
For den kommende Demensplan 2025 vil jeg oppfordre til igjen å løfte frem sykehjemspasientenes behov. Det skal være trygt og godt å være på norske sykehjem, og beboerne skal bli møtt av personale som kjenner og forstår dem.
Gjennom god personsentrert demensomsorg, tilstrekkelig bemanning og ledere som setter fag på dagsorden vil man kunne redusere aggressiv atferd og samtidig gi god livskvalitet for beboerne på norske sykehjem.
Det fortjener de.
