Metoden ble utviklet i Nederland av Maria Aarts på 1970-tallet, på grunnlag av hennes erfaringer med samspill mellom foreldre og barn. Metoden har spredd seg internasjonalt og det er nå utviklet program innen mange fagområder, fra arbeid med premature barn til personer med demens. I demensomsorgen i Norge har metoden vært i bruk siden 2000.
Målet med veiledning med Marte Meo-metoden er at helse- og omsorgspersonell skal styrke sine mellom-menneskelige ferdigheter i møtet med personer med demens, en kompetanse som kan bidra til å snu motstand til samarbeid i daglige gjøremål samt forebygge bruk av tvang.
Metoden i korte trekk
Det gjøres korte filmopptak av dagligdagse samspillsituasjoner, vanligvis mellom pasient og helse- og omsorgspersonell. Marte Meo-veilederen analyserer filmen og plukker ut små filmklipp som viser et positivt samspill. I analysen av samspillet vektlegges først og fremst de øyeblikkene der kommunikasjonen fremtrer som støttende, hensiktsmessig og der man ser rytme i samspillet. I veiledningen brukes filmklippene til å beskrive personens kroppsspråk og tolke personens opplevelse av situasjonen og behov for støtte, med utgangspunkt i grunnelementene (se nedenfor).
Videre i veiledningen brukes filmklippene til refleksjon rundt:
- Pasientens perspektiv i situasjonen, hvilke behov og opplevelser pasienten prøver å formidle gjennom sin atferd
- Pasientens reaksjon på helse- og omsorgspersonells tilnærming
- Anerkjenne, styrke og utvikle kompetansen til helse- og omsorgspersonell i personsentrert og relasjonsorientert omsorg.
Et viktig spørsmål i veiledningen blir: hvordan gjøre mer av det som fungerer? Som en oppsummering av veiledningen setter man opp arbeidspunkter man skal jobbe med videre, i samhandling med personen. Det er som regel nødvending med to til fem runder med filmopptak med påfølgende veiledning for å komme fram til gode løsninger og hensiktsmessige tiltak.
Målet med veiledningen er å støtte personalet og pårørende til å utvikle kommunikasjonsferdigheter slik at personen med demens opplever størst mulig grad av mestring i så vel samtaler som i ulike samhandlingssituasjoner.
Grunnelementer i funksjonsstøttende kommunikasjon
I en god samtale og i samhandling mellom personer er det en rytme hvor et initiativ fra den ene fører til en respons hos den andre. Det er denne rytmen i kommunikasjonen og omgivelsene som analyseres i filmklippene. Det kan være en ubalanse i maktforholdet mellom en person som har en sykdom/ skade og en hjelper, noe som kan føre til brudd i samspillets rytme. Ubalansen kan påvirke opplevelsen av likeverd. De funksjonsstøttende grunnelementene i kommunikasjonen benyttes for å skape meningsfulle relasjoner, til å forebygge og reparere brudd i samtale og samhandling.
Behovet for å være i rytme ivaretas ved at:
- Kontaktetablering mellom hjelper og personen med demens skjer på en trygghetsskapende og tillitsvekkende måte
- Personens oppmerksomhet og initiativ følges og blir satt ord på
- Personen får vite hva som skjer og skal skje, trinn for trinn
- Personen får anerkjennelse i handlingsforløpet
- Personen får støtte til å starte og avslutte en handling
- Personen får støtte til å tåle ubehag
- Personen får tilpasset fysisk berøring
- Personen får støtte til å reagere på andre og til å presentere seg selv
Marte Meo som helsehjelp
Skal du bruke Marte Meo-metoden som ledd i helse- og omsorgstjenester, kreves det samtykke fra personen som filmes. Dersom personen ikke vurderes som samtykkekompetent, kan filming bare skje når vilkårene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 er til stede. Dette innebærer at man bare kan bruke Marte Meo overfor personer over 18 år som ikke er samtykkekompetente, når personene ikke motsetter seg slik filming og filmingen vurderes som helsehjelp. Som for all annen helsehjelp er samtykke fra nærmeste pårørende ikke tilstrekkelig for å iverksette Marte Meo, men de skal rådføres så langt det er mulig før beslutningen om helsehjelp tas.
Bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 skiller mellom lite inngripende og alvorlig inngripende helsehjelp. Hvorvidt Marte Meo-filmingen vurderes som lite inngripende eller alvorlig inngripende helsehjelp, vil blant annet ha betydning for hvem som kan beslutte at Marte Meo skal anvendes. Vær oppmerksom på at helsepersonelloven § 4 setter grenser for hvilke avgjørelser helsepersonellet kan ta. Denne bestemmelsen regulerer kravet til faglig forsvarlig yrkesutøvelse og sier blant annet at «helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig». Dette betyr at helsepersonell som vurderer å bruke Marte Meo som ledd i helsehjelp, må ha kvalifikasjoner som gjør at de kan avgjøre at metoden skal tas i bruk.
Skal Marte Meo anvendes som ledd i tjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A må vilkårene for bruk av tvang være oppfylt.
Det enkelte helsepersonell som anvender Marte Meo som ledd i helsehjelp, har en selvstendig plikt til å vurdere om det er nødvendig å lagre filmopptaket som en del av pasientjournalen, eller om det er tilstrekkelig med et notat i journalen, slik at filmen kan slettes etter at den er analysert. I de fleste tilfeller vil filmen bli slettet etter analysen. Vurderer helsepersonellet at det likevel er nødvendig å lagre filmen for å oppfylle dokumentasjonsplikten, må dette skje i tråd med helsepersonelloven og journalforskriftens bestemmelser om journalføring og oppbevaring. Helseinstitusjoner som bruker Marte Meo som ledd i helse- og omsorgstjenestene, plikter å lagre filmene i pasientjournaler som oppfyller helselovens krav til oppbevaring og sikring av journaler.