Historien om Inn på tunet

Landbruket ved Inn på tunet har vist gjennom ulike utviklingsprosjekter å kunne tilrettelegge for et mangfold av aktiviteter og mestringsopplevelser for personer med demens. Ved å imøtekomme personer med demens sine aktivitetsbehov, og gi den enkelte opplevelse av mestring og trivsel, påvirker dette igjen pårørende som opplever en reell opplevelse av avlastning.

Hva er Inn på tunet (IPT)

Historien om Inn på tunet er skrevet av rådgiver Lisbeth Haugan hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark og Elin H. Aarø Strandli, Aldring og helse, begge sentrale bidragsytere i utviklingen av tilbudene.

På denne siden beskriver de starten på utviklingen av Inn på tunet for personer med demens til der vi befinner oss i 2022. Studier på Inn på tunet viser at modellen har helsegevinst, dette kan derfor være en måte å møte omsorgssektorens forventede utfordringer på i fremtiden. 

Innledning

Inn på tunet (IPT) er et samlebegrep på tilrettelagte og kvalitetssikrede velferdstjenester på gårdsbruk. Tjenesten skal gi mestring, utvikling og trivsel. Aktiviteten i tjenestetilbudet er knyttet opp til gården, livet og arbeidet der.

Les mer om Inn på tunet-ordningen i dag.

Det offentlige tjenestetilbudet er ofte ikke allsidig nok i forhold til arenaer og aktiviteter til å dekke både personers interesser og funksjonsnivå. Behovet for alternative arenaer som kan være et supplement til det eksisterende tilbudet er derfor til stede. Behovet fra det offentlige for å dekke etterspørsel etter et mer skreddersydd tilbud til den enkelte har vokst i takt med kompetanseutvikling og juridiske rettigheter på det individuelle plan for den enkelte person og brukergruppe. IPT kan med fordel være en del av det lovpålagte tilbudet i kommunen for personer med demens, noe som er bekreftet gjennom forskning. 

Personer med demens er ikke en ensartet gruppe, men er i utgangspunktet mennesker med forskjellige behov og interesser. De befinner seg i ulike sosiale og familiemessige forhold, der tilgangen på ressurser og støtte kan variere. I tillegg vil type demenssykdom og hvor en befinner seg i sykdomsutviklingen, ha betydning for hvilke behov den enkelte person har. Det samme gjelder for pårørende til personer med demens som ofte er avhengig av gode avlastningsordninger for å stå i omsorgsrollen. Forskning viser at gode kvalitetssikrede avlastningstilbud gir pårørende opplevelsen av reell avlastning.

Landbruket har gjennom flere tiår vist seg å dekke et behov hos mange personer med ulike behov for tilrettelegging. Gjennom sitt naturlige mangfold av aktiviteter og omgivelser er gårdstilbud blitt attraktive arenaer. Ikke bare for personer med spesielle behov, men også å være attraktive arbeidsplasser. Det er ikke uvanlig at kommunalt ansatte ønsker alternative arenaer å jobbe på som eksempelvis en gårdsarena. Landbruket kan utgjøre en forskjell for både personer med hjelpebehov og de som skal hjelpe. 

Bakgrunnen for IPT har sin historie. Mange har assosiert landbrukets tilrettelegging for sårbare grupper med den gamle legdvirksomheten. En historie som hadde sitt utgangspunkt i manglende velferdsordninger og hvor landbruket måtte ta ansvar for personer som ikke evnet å ta ansvar for sitt eget liv. I nyere tid har denne virksomheten vært assosiert med omsorgen for blant annet personer med funksjonshemning og psykisk syke. I svært gammel tid var det den måten samfunnet tok seg av de gamle og skrøpelige uten evne til å forsørge seg selv. Gårdbrukers verdisyn ble avgjørende for hvilken omsorg «gamlemor» fikk på gården hun kom til. Var det en byrde eller var det omtanke som preget omsorgen. Noen gårdbrukere bidro til at «gamlemor» fikk et godt opphold på gården før hun måtte videre til neste gård. Da var det igjen spenning om kvaliteten på omsorgen kunne måle seg med den forrige gårdbrukers velvilje og empati. De positive opplevelsene av god omsorg er også en del av landbrukets historie, ikke bare de dårlige erfaringene som ofte forbindes med legdsystemet. 

Legdsystemet i Norge

– kort historisk tilbakeblikk

Legd eller husgang er fra omkring år 1200 en form for omsorg for uforsørgede og fattige ved at de gikk fra gård til gård med kort tids opphold hvert sted. Dette ble kalt omgangslegd. 

I Frostatingsloven fra middelalderen var det en bestemmelse om husgang, og etter at kong Magnus Lagabøte hadde gitt en felles lov for hele riket, Magnus Lagabøtes landslov i 1276, ble fattigvesenet ordnet slik at gårdene i herredet etter tur skulle la de fattige få hus og mat. Denne ordningen er siden kalt legd. En person som ble forsørget ved legd ble kalt legdslem.

I moderne tid etter 1750 ble det i hvert stift opprettet fattigkommisjoner som skulle treffe bestemmelser om de fattige. I byene ble de plassert i fattighus eller gitt pengebidrag. På bygdene fortsatte legdsystemet. De fattige, som tidligere måtte flytte fra gård til gård for å få mat og husly, ble etter hvert boende fast på årslegd. Fremveksten av pengehusholdningen førte til at legdsystemet ble lite hensiktsmessig, og fattigkassene begynte å tilby kontant betaling til dem som ville ta til seg fattige. Det nye systemet som gradvis fortrengte legdsordningen, ble alt borttinging, og baserte seg på utsetting av fattige til private etter anbudsprinsipp. Ordningen med legd ble formelt opphevet i år 1900 da den nye fattigloven ble vedtatt.

Les mer om legdsystemet i Store norske leksikon.

Kvalitetssikring og forankring har hatt fokus i nyere tid og i dag er dette et kjennemerke for denne type tilbud. I tillegg er idealismen hos gårdbruker en vesentlig del for å lykkes med avtaler og i møte med den enkelte deltaker.  Nyere forskning viser hva forvaltningsnivåene må arbeide videre med for å sikre både kvantitet og kvalitet. 

I denne presentasjonen av IPT-historien er det kun en del av utviklingen og historien som omtales. Hver region og landsdel har sin IPT-utvikling og historie som ikke berøres her. Det hele startet som en idé hos, den gang Fylkesmannen i Vestfold. Fylkesmannens landbruksavdeling var ideskaper og en pådriver i kvalitetsarbeidet og spredningen av modellen som var godt forankret i ledelsen.  

Historien presenterer også den nasjonale utviklingen gjennom planarbeidet. Dette for å sette IPT i sammenheng med den historiske satsingen det har vært på tilbud til personer med demens. 

Idé- og videreutvikling av tilbudet til personer med demens har vært et samarbeid mellom Fylkesmannen i Vestfold og Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse (NKAH) fra 1999. Forankrings- og utviklingsarbeidet, kvalitet og kvantitet, har vært en felles nasjonal innsats mellom landets fylkesmenn/statsforvaltere og kommuner, Innovasjon Norge, Helsedirektoratet og Sosial- og helsedepartementet. IPT- prosjekter, hvor målgruppen har vært personer med demens, er og har vært godt forankret i ledelsen ved NKAH. Siden oppstart i 2000 og frem til 2022 har NKAH vært en pådriver i utviklingsarbeidet, og bidratt med mye ressurser i evaluering og forskning. 

IPT-historien gir en oppsummering av de ulike prosjektene innen fagfeltet demens, og de erfaringene og forskningsresultater som er presentert fra begynnelsen av 2000 og frem til 2022.  

Landbruk i endring

Landbruket har over lang tid vært i en omstillingsprosess og det har stått sentralt i landbrukspolitikken å skape ny næringsvirksomhet og sysselsetting. Bakgrunnen for dette var at sysselsettingen i tradisjonelt landbruk hadde gått ned på grunn av økte krav til produktivitet. Derfor har landbruket blant annet satset på kreativ tenkning for å skape nye utradisjonelle inntektskilder. Dette har ført til ulike tiltak som blant annet grønt reiseliv (bygdeturisme), rekreasjonstilbud som jakt og fiske, og ulike former for tilrettelagte tilbud. Begreper som Grønn omsorg, Grønt samarbeid eller Inn på tunet har vært samlebegreper for ulike typer tilbud knyttet til landbruket, der målgruppen er personer med forskjellige former for hjelpebehov. . Inn på tunet er en del av denne utviklingen i landbruket. Utviklingen har bidratt til å skape nye arbeidsplasser og oppdage nye arenaer for tilbud. Det hele startet i det små i Vestfold fylke med 4H som hovedaktør.

Vestfold – et pionerfylke

4H – en inspirasjon til virksomheten Inn på tunet (IPT)

Historien om Inn på tunet startet med norske 4 H. 4H er en ideell barne- og ungdomsorganisasjon med formål å utvikle arbeidsglade og samfunnsengasjerte ungdommer med respekt og ansvar for natur og mennesker. 

Vestfold 4H var tidlig ute med å kombinere organisasjonsarbeid med kulturbevaring og bygdeutvikling. I 1988 startet de med å leie og restaurere Nordgardsetra i Lågendalen. Målet var å ta vare på gammel tradisjon og bringe dette videre til neste generasjon ved å gjennomføre kurs i seterstell for barn og ungdom i sommerferien. Disse kursene startet i 1990 og ble populære. Stor pågang resulterte i utvikling av tilbud på gård med bondegårdsferie hos «tanta på landet» hvor målet var å lære stell og foring av dyr i tillegg til fellesskapet med voksne og barn. 

Erfaringer fra dette tilbudet viste at det var et behov for denne type tilbud og i 1992 etablerte Vestfold et prosjekt under navnet «Landbruk for barn og unge». Fra 1993 var det flere andre fylker som også etablerte tilsvarende prosjekt. Flere av prosjektene var finansiert via bygdeutviklingsmidler (BU) og det var ikke uvanlig at disse prosjektene ble forankret hos fylkesmannens landbruksavdeling. Landbrukets og den enkelte deltakers positive erfaring med disse prosjektene/tilbudene ble starten for å utvikle tilbud på gård også for andre brukergrupper. 

Her er en oversikt over noen fagfelt som har hatt eller har tilbud innen Inn på tunet. De viktigste tjenesteområdene er i hovedsak:

  • Oppvekst og opplæring; allmennpedagogikk og spesialpedagogikk
  • Arbeid; arbeidstrening og rehabilitering; 
  • Helse og omsorg; demens, psykisk helse, funksjonshemning og rus.

I tillegg til nevnte områder tilbyr Inn på tunet tjenester til kriminalomsorgen, integrering av innvandrere og flyktninger

Grønn omsorg etableres, forankres og kvalitetssikres

Begrepet Grønn omsorg oppsto i Vestfold i 1989 da den gang Fylkesmannen i Vestfold, (Fylkesmannen i Vestfold og Telemark) i dag Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, i samarbeid med Våle og Ramnes kommuner, som i dag utgjør Re kommune. De etablerte prosjektet “Vernet sysselsetting i landbruket». Dette var aktiviteter som gårdbruker tilrettela på sin egen gård, i samarbeid med det offentlige, for personer med psykiske lidelser. Dette startet som et prosjekt og var det første av denne type tilbud hvor det ble arbeidet systematisk med forankring og kvalitetssikring, som var en viktig del av prosjektet. Det ble utarbeidet skriftlige avtaler mellom kommune og gårdbruker som tok hensyn til bruker/pasient og gårdbruker (tilbyder), samarbeid og økonomi, veiledning og oppfølging, forankring i kommunen og i den psykiske helsetjenesten. Dette la grunnlaget for samarbeidsmodellen som IPT senere har bygget på. Det ble etter dette første prosjektet startet flere prosjekter på 1990 tallet i Vestfold innen psykiatri, barnevern og skole. 

I Vestfold ble det gjennom prosjektet «Grønn omsorg mot år 2000» utviklet ulike tiltak hvor mangfoldet i landbruket ble tatt i bruk i forhold til barn, ungdom og voksne. Disse tiltakene er blant annet presentert i evalueringsrapporter fra Fylkesmannen i Vestfold (Ref.: Sørbrøden og Gjønnes, 1998; Sørbrøden, 2002). Tiltakene var gårdsbarnehage, storfamiliehjem, alternative skoledager og tilrettelagt sysselsetting og arbeidstrening for personer med ulike behov. Med bakgrunn i de positive resultatene fra disse prosjektene, var det et ønske å utvide tilbudet også til andre brukergrupper.

Ønsket videreutvikling og innhenting av landbrukets omsorgshistorie 

I 1996 tok fylkesmannen i Vestfold initiativ overfor Landbruksdepartementet (i dag Landbruks- og matdepartementet) til et møte med drøfting og befaring om landbruk og omsorg kunne være en viktig del av næringsutviklingen i landbruket. Møtet ble holdt 01.11.96 med fylkesmann Mona Røkke som møteleder. Bakgrunnen for møtet var å få involvert ulike departement og få avklart synspunkter på landbrukets interesse og initiativ til samarbeid med helse-, sosial- og skolesektoren i kommunene. Møtet avklarte gjennom informasjon og gårdsbefaring at denne type tilbud handlet om kvalitetssikrede tiltak. Temaet på møtet var også å finne et dekkende begrep for denne type virksomhet nasjonalt og «Grønn omsorg» ble enstemmig videreført også på nasjonalt nivå. Dette begrepet ble i flere år et kvalitetsstempel på denne type tilbud. Det tok derfor mange år å endre begrepsbruken fra «Grønn omsorg» til det nye begrepet «Inn på tunet», som er navnet på denne type virksomhet i dag. Det nye begrepet «Inn på tunet» ble etablert i «Nasjonalt prosjekt for bruk av gården som ressurs for opplærings-, helse- og sosialsektoren» i prosjektperioden 2000 – 2003».

Assosiasjoner til legdsystemet 

Erfaring viste gjennom ulike prosjekter at det var motstand og skepsis til at landbruksnæringen skulle drive omsorgsarbeid med assosiasjoner til det gamle legdsystemet[E1] . Mange år etter, så sent som på 1990 tallet, ble legdbegrepet assosiert med landbruket. Dette skapte utfordringer i enkelte regioner der avviklingen av legdsystemet hang igjen inn i nyere tid.  Spesielt ble dette et tema der landbruket ønsket næringsutvikling i samarbeid med helse- og omsorgssektoren. Dette var også et tema inn i år 2000 i tilrettelegging av tilbud for personer med demens. Spesielt ble dette et tema når landbruket ønsket å få til et samarbeid med helse- og omsorgssektoren ved å tilby tilrettelagt arbeidstrening for personer med psykiske lidelser. Målet var å utnytte gårdens ressurser, behovet for tilleggsnæring i landbruket og skape mestring og læring for de personene som kommunen mente ville ha nytte av tilbudet. Uavhengig av historien var det en viktig forutsetning at kommunen hadde hovedansvar for kvaliteten på tilbudet og at tilbudet skulle være et supplement til det ordinære tilbudet brukerne eller pasientene hadde i kommunen. Dette skulle ikke være en arena for hvem som helst å starte opp med i landbruket, men utvalgt på bakgrunn av personlig egenskaper og egnethet.


Nasjonal satsing 

Prosjektet «Nasjonalt prosjekt for bruk av gården som ressurs for opplærings-, helse- og sosialsektoren»

I mars 2000 ble det startet et nasjonalt prosjekt innen Grønn omsorg. Prosjektet hadde en varighet på tre år og hadde som hovedoppgave å utvikle nettverk over hele landet, arrangere konferanser og kurs, stimulere til forskning og utviklingsarbeid, og utvikle kvalitetssystemer og samarbeidsmodeller. Prosjektet fikk navnet «Nasjonalt prosjekt for bruk av gården som ressurs for opplærings-, helse- og sosialsektoren». Dette prosjektet kom i gang etter initiativ fra Landbruks- og matdepartementet og flere fylkesmenn (Vestfold, Østfold, Hedmark, Rogaland og Hordaland).

Hovedmålet for prosjektet var gjennom landbrukets ressurser, bondens kompetanse og det miljømessige mangfold, å utvikle et variert og godt tilbud til helse- og sosial-, oppvekst- og undervisningssektoren. Tilbudene skulle bidra til økt livskvalitet for brukerne og øke sysselsetting/verdiskaping i landbruket. (Inn på tunet, (2003))

Prosjektet gjennomførte først en kartlegging av omfanget av tiltak innen modellen for Grønn omsorg på landsbasis. Denne kartleggingen viste at det var satt i gang virksomhet i alle fylkene og at i underkant av halvparten av kommunene hadde en form for tiltak innen Grønn omsorg.

Fra Grønn omsorg til Inn på tunet

Det var viktig å finne et begrep som kunne favne både skole, helse og omsorg, rus og psykiatri med mer. «Grønn omsorg» var, innenfor visse fagfelt, et lite egnet begrep. I flere fylker opplevde man skepsis, særlig innenfor utdanningssektoren på omsorgsbegrepet. Pedagoger mente de ikke drev med omsorg. De forbant det ordet med helsesektoren. I Hordaland fikk til eksempel denne type tilbud derfor navnet «Grønt samarbeid». Det overnevnte nasjonale prosjektet hadde som oppgave å finne et navn som alle kunne samles om og endret derfor navnet fra «Grønn omsorg» til «Inn på tunet». Inn på tunet (IPT) er tatt i bruk som et overbyggende paraplybegrep i veilederen, som ble publisert i forbindelse med prosjektet.

(Nasjonal veileder Inn på tunet – gården som læringsarena for barn og unge, (2003).

Handlingsplan (2007)

I 2007 ble handlingsplan for IPT lansert. Denne ble utarbeidet av møtearena IPT og Innovasjon Norge for å stimulere til videre utvikling og satsing på landbruket som ubenyttet ressurs. Handlingsplanen presenterte fem satsingsområder: 1. Etablering av samarbeid mellom gårdbruker og offentlig sektor 2. Forskning og dokumentasjon 3. Kvalitetssikring 4. Kompetanseutvikling 5. Nettverk.

Ref.: Handlingsplan for Inn på tunet.

Rapport Kunnskapsstatus (2008)

Ref.: Helse UMB – Universitetet for miljø- og biovitenskap, Berget og Braastad, Kunnskapsstatus og forskningsbehov for Inn på tunet, s. 6

I 2008 ble det publisert en rapport som hadde sett på kunnskapsstatus og forskningsbehov for IPT. Rapporten var utarbeidet på oppdrag fra Norges forskningsråd, Innovasjon Norge, NAV og Statens landbruksforvaltning. I bakgrunnen for rapporten står det blant annet:

Forskning på Inn på tunet støter lett på metodiske problemer relatert til ustandardiserte tiltak og uensartede brukergrupper, noe som krever at forskningen må være grundig og teoribasert. Det vil derfor være viktig å avklare hvilke målgrupper de ulike tiltakene er mest egnet for, hvilken struktur og dimensjon de enkelte tiltakene bør ha (utforming, varighet og hyppighet), hvilke effekter som kan oppnås på psykisk og fysisk helse, arbeidsevne, mestring, læring, kognitive funksjoner og livskvalitet, og hvorvidt de ulike gårdstilknyttede ressursene kan være mentalt restituerende.  

Nasjonal strategi (2012)

Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet utarbeidet en nasjonal strategi som ble publisert i 2012. Denne ble utarbeidet for å sikre den videre positive utviklingen på områder som kvalitetssikring, forskning, og ikke minst rolle- og ansvarsfordeling. Parallelt med strategiarbeidet ble det enighet om definisjonen av IPT og en ny godkjenningsordning for gårdsbruk som ønsket å levere tjenester innenfor IPT-ordningen.

Handlingsplan (2013)

I 2013 ble det lansert en ny handlingsplan for IPT som følger opp den nevnte nasjonale strategien fra 2012. Det skulle arbeides videre med målrettet arbeid i forhold til konkretisere tiltak og prioritere tjenesteområder. I handlingsplanperioden fra 2013 til 2017 skulle arbeidet konsentreres om å videreutvikle IPT-tilbudet innenfor demens, skole og pedagogiske tilbud og psykisk helse og rusomsorg.

Merkevare og definisjon 

Begrepet Inn på tunet er det offisielle kjennemerket på tjenesten. Gårdbruker som tjenesteyter innen merkeordningen IPT skal ha oppfylt kriteriene for godkjenning gjennom Stiftelsen Norsk Mat for bruk av merkevaren.  Målet med denne type virksomhet er gjennom landbrukets mangfold å utvikle et variert tilbud til blant annet omsorgs- og utdanningssektoren, som kan bidra til å gi enkeltmennesker økt livskvalitet og øke sysselsettingen i landbruket.

Her er en definisjon av IPT som er presentert i Nasjonal strategi Inn på tunet fra 2012:  

Inn på tunet er tilrettelagte og kvalitetssikrede velferdstjenester på gårdsbruk. Tjenestene skal gi mestring, utvikling og trivsel. Gårdsbruk er en eiendom som benyttes til jord-, skog-, eller hagebruk. Aktivitetene i tjenestetilbudet er knyttet opp til gården, livet og arbeidet der. 

Nasjonal strategi Inn på tunet fra 2012

Godkjenningsordningen 

Stiftelsen Norsk Mat har utviklet en godkjenningsordning for IPT- tilbydere som vil kunne være en støtte og hjelp for kommunen i en utvelgelsesprosess der kommunen ønsker gårdstilbud i sitt tjenestetilbud. Det er kun godkjente tilbydere (gårdbrukere) som kan benytte begrepet Inn på tunet og logoen. Godkjenningsordningen ble etablert i 2012 og er tilgjengelig på Stiftelsen Norsk Mat sin hjemmeside. Landbruks- og matdepartementet sammen med landbruksorganisasjonene står bak godkjenningsordningen, og Stiftelsen Norsk Mat er tildelt ansvaret for ordningen.

De to hovedkravene som en IPT-tilbyder må tilfredsstille er:

  • Tilbudet må være innenfor definisjonen på hva et IPT -tjenestetilbud er.
  • Tilbyder (gårdbruker) må minimum tilfredsstille kravene i følgende sjekklister i KSL-standarden:
    • 1 Generelle krav til gården
    • 2 Helse, miljø og sikkerhet
    • 3 Inn på tunet

Kvalitetssystem i landbruket (KSL) er gårdbrukers eget verktøy for internkontroll og kvalitetssikring. I tillegg til dette kommer krav til IPT-tilbyder fra kjøper av tjenesten i forhold til ønsket målgruppe. 

En oversikt over utviklingen av IPT for fagfeltet demens

Videre i presentasjon av denne historien vil målgruppen for IPT – tilbudet være personer med demens, gårdbruker som tilrettelegger og daglig ansvarlig, og kommunen som kjøper og hovedansvarlig. Ved å gi tilbud til personer med demens skal gårdbruker tilrettelegge og tilpasse bygninger, utstyr og uteområder etter avtale og behov fra det offentlige, som er kommunen.

Kreativitetsseminar (1999)

Høsten 1999 mottok, den gang under navnet Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens, spørsmål fra Fylkesmannen i Vestfold om det var interesse for omsorgs- og/eller aktiviseringstilbud for eldre med demens innen rammen av den gang Grønn omsorg, heretter omtalt IPT.

Vinteren 2000 ble det arrangert et «kreativitetsseminar» i regi av Fylkesmannen i Vestfold i samarbeid med Natur-Kultur-Helse-senteret i Asker kommune (NaKuHel). Seminaret ble holdt i Åsgårdstrand februar 2000. Målgruppen var sentrale politikere, representanter fra administrasjonen og fagpersoner innenfor helse og landbruk. Tema var problemer og muligheter i forhold til det å være eldre i dagens samfunn. Et sentralt emne var landbrukets muligheter i forhold til personer med demens. Det var befaring på et tilbud innen psykiatrien, en gårdsbarnehage og et storfamiliehjem. Link til programmet!  [EHAS1] 

Seminaret ga inspirasjon og ble startskuddet for en videre vurdering av muligheter til å kombinere IPT og eldreomsorg for målgruppen personer med demens. Resultatet ble at Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens og Nasjonalt støtteapparat for Grønn omsorg startet et forprosjekt høsten 2000.

Forprosjekt – Dagtilbud for personer med demens innen Grønn omsorg – et samarbeidsprosjekt

Forprosjektet ble i hovedsak gjennomført i 2000 og var finansiert gjennom bygdeutviklingsmidler fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens. SND bevilget til sammen kr 81.000 og nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens dekket de øvrige utgiftene. 

Forprosjektet hadde som målsetting å vurdere om IPT kunne være et tilbud til personer med demens. Det var derfor behov for å vurdere interessen for prosjektet i helsesektoren og innen landbruksnæringen. Forprosjektet var basert på litteraturgjennomgang, erfaringsbasert kunnskap, gårdsbesøk og møtevirksomhet.

Prosjektet konkluderte med en anbefaling om å starte en mer omfattende utprøving av tilbud for personer med demens innen rammen av IPT. Det var et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens og Nasjonalt støtteapparat for Grønn omsorg – grønt samarbeid (Strandli, 2001). Dette var et nasjonalt prosjekt, der de enkelte modell prosjektene kunne forankres i forskjellige landsdeler. Behovet for dagtilbud for personer med demens var stort over hele landet, og landbruket på sin side var i en omstillingsprosess hvor mange gårdbrukere ønsket en alternativ driftsform. Det viste seg også at mange personer som eide eller drev gårdsbruk hadde fagkompetanse innen helse. 


Nasjonal veileder (2003)

Nasjonal veileder (2003)

Prosjekter og tiltak i enkelte fylker, spesielt Vestfold, har pågått siden slutten av 1980-tallet. Erfaringer og evalueringer av disse tiltakene dannet grunnlaget for utarbeidelsen av veilederen som skulle bidra til økt kvalitetssikring av Inn på tunet-tilbud.  Veilederen vektlegger ulike faser fra idé til oppstart, med fokus på utvikling og samarbeid. Sentrale begreper her er egnethet, forankring, organisering, kommunikasjon, informasjon, veiledning og evaluering.
Les den nasjonale veilederen fra 2003

Nytt prosjekt: Landbruket som ressurs for personer med demens

– en videreføring av forprosjektet Dagtilbud for personer med demens innen Grønn omsorg – et samarbeidsprosjekt

Bakgrunn for prosjektet

Undersøkelser av eksisterende tilbud til personer med demens, viser at det er mangelfull utbygging i norske kommuner. Det er mangel på fleksible tilbud, spesielt for hjemmeboende personer. Behovet for å satse på tilbud til hjemmeboende vil være stort både ut fra den enkeltes behov, og sett i sammenheng med presset på institusjonsplasser. En landsomfattende undersøkelse foretatt av Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens i 1996-1997, og som ble gjentatt i 2000-2001 og 2004-2005 (Eek og Nygård, 2006), viser at det er et fåtall av norske kommuner som har tilrettelagte dagtilbud for personer med demens.

Personer med demens er ikke en ensartet gruppe, men er i utgangspunktet mennesker med forskjellige behov og interesser. De befinner seg i ulike sosiale og familiemessige forhold, der tilgangen på ressurser og støtte er forskjellig. I tillegg vil type demenssykdom og hvor en befinner seg i sykdomsutviklingen, ha betydning for hvilke behov enkelte har. Prosjektet tok sikte på å få kunnskap om hvilke personer som ville kunne ha utbytte av et dagtilbud innenfor Grønn omsorg.

En viktig målsetting var å få kunnskap om hvordan landbruket kan være en ressurs i forhold til personer med demens. 

Målet med prosjektet var å etablere dagtilbud for personer med demens i tidlig fase av sykdommen i et begrenset antall norske kommuner. Erfaringene fra prosjektet skulle munne ut i en prosjektrapport og veiledningsmateriale til bruk for kommuner som ønsker å etablere tilsvarende tiltak.

Rapporten Den beste dagen på mange år… . Dagtilbud for personer med demens i Grønn omsorg.

Konklusjonen fra prosjektet var at gårdbruker med sin egnethet og kompetanse, og ved hjelp av gårdens ressurser, kunne tilby naturlige aktiviteter der personer med demens fikk bruke sine ressurser. Gården hadde aktivitetsmuligheter som ga personen opplevelsen av mestring og aktivitet som var til nytte for den enkelte og omgivelsene. Konklusjonen var at landbruket hadde ressurser i form av bygningsmasse, kompetanse, tradisjoner og ikke minst personer som var motivert for å tilrettelegge for denne type tilbud. 

En annen vesentlig konklusjon var at kommunen som skulle ha fullt innsyn og styring med hvem som skulle få nytte tilbudet, og hvor gårdbruker var den som skulle tilrettelegge og drifte tiltaket i det daglige. En variant var at kommunen flyttet helsearbeidere ut i et gårdsmiljø med andre rammer enn hva en kunne få til innenfor en institusjon.

Rapporten fra hovedprosjektet finner du som nedlastbar pdf-fil her: «Den beste dagen på mange år… Dagtilbud for personer med demens i Grønn omsorg»

Nytt prosjekt:
Avlastningstilbud for hjemmeboende personer med demens i Vestfold.
Gårdstreff med overnatting

I begynnelsen av 2006 ble det i regi av Fylkesmannen i Vestfold gjennomført en utredning for å avklare interesse og behov for å utvikle et opplevelses-, ferie- og rekreasjonstilbud til eldre i Vestfold. Dette arbeidet konkluderte med at det var grunnlag for å se nærmere på muligheten for å videreutvikle modellen med dagtilbud på gård for personer med demens, til å omfatte korttids avlastning på døgnbasis.

I 2007 ble det gjennomført et forprosjekt, i regi av Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse (NKAH), finansiert av Fylkesmannen i Vestfold ved Bygdeutviklingsmidler og Nasjonalt kompetansesenter for demens, som er en fagenhet ved NKAH. Målet var å vurdere om det var mulig å tilrettelegge heldøgnstilbud for hjemmeboende personer med demens. Dagtilbudet skulle etableres med utgangspunkt i gård og bygd, kultur og natur. Det skulle så langt som mulig avklares hvilke utfordringer et slikt tiltak ville innebære for samarbeidspartnere i landbruk og pleie- og omsorg. Videre skulle det utarbeides intensjonsavtaler mellom et utvalg kommuner og gårdbrukere om utprøving av modellen i et hovedprosjekt. Tre kommuner i Vestfold deltok i referansegruppen i forprosjektet. Dette var kommunene Horten, Tønsberg og Stokke. 

Rapport fra forprosjektet 1. mars – 1. desember 2007 og videre oppfølging i 2008.

Hovedprosjekt Gårdstreff med overnatting

Ved utgangen av 2011 avsluttet Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse (NKAH) et treårig prosjekt Gårdstreff med overnatting. Bakgrunnen for prosjektet var å møte behovet for avlastning for pårørende til hjemmeboende personer med demens, med å utvikle alternative avlastningsplasser. Dette var en videreføring av forprosjektet fra 2007/2008.

Bakgrunn for prosjektet

Døgntilbud i sykehjem er lite attraktivt for personer med lett grad av demens. Det er derfor viktig å utvikle alternative tilbud som kan være attraktivt for målgruppen. Hensikten med prosjektet er derfor å samle inn data fra bruker, pårørende, gårdbruker og kommune for å vurdere nytten av tilbudet. Ved utvikling av denne type tilbud vil dette også kunne bidra til å sikre levende bygder og arbeidsplasser i landbruket.

Målformulering

Prosjektet hadde som målgruppe personer med demens som er i en tidlig fase av sykdomsutviklingen og deres pårørende. Tilbudet skal være på døgnbasis, i kontakt med naturlige omgivelser og være godt forankret i den kommunale eldreomsorgen. Sentralt står gode sanseopplevelser, mulighet for mestring av oppgaver og at tilbudet tilrettelegges i trygge fysiske og sosiale omgivelser. Det er ønskelig å innhente data fra minst fem kommuner med god geografisk spredning. 

Hovedmål 

  • Utvikle et godt døgntilbud for hjemmeboende personer med demens i en lett fase av sykdomsutviklingen og deres pårørende innen modellen Inn på tunet (IPT).
  • Evaluere døgntilbud for hjemmeboende personer med demens i en lett fase av sykdomsutviklingen og deres pårørende innen modellen IPT.
  • Videreutvikle samarbeidet mellom landbruket og pleie- og omsorgssektoren

Utfordringer i prosjektet

Rekruttering av kommuner

Det var ønskelig å innhente data fra minst fem kommuner med god geografisk spredning. Samarbeidet mellom Fylkesmannen og Kompetansesenteret har vært til stor nytte i markedsføring av prosjektet. I løpet av vårhalvåret 2009 var det fem kommuner som signaliserte ønske om deltagelse. Disse var lokalisert i sør, vest og midt Norge. 

Datainnsamlingen var opprinnelig planlagt fra og med 5. januar 2010 og skulle være avsluttet januar 2011. Ved utløpet av 2010 hadde det ikke lykkes å etablere formell kontrakt med noen kommuner om deltagelse. Horten kommune signaliserer ønsket deltagelse, og antyder august 2011 som realistisk for oppstart. 

Press på kommuner for innhenting av data

Det har vært gjennomført revurdering av kartleggingsverktøyet, prosjektplan og fremdriftsplan.  Kartleggingsverktøyet er med fordel redusert og vil gjøre det mindre ressurskrevende for kommuner å delta.  

Mangel på dagtilbud innen modellen IPT

Det er stor usikkerhet om antall dagtilbud innen IPT tilbudet på landsbasis. En grov kartlegging ved henvendelse til de ulike fylker ved Fylkesmannen viser minst 20 tilbud. Ny kartlegging som skal gjennomføres i 2011vil gi en avklaring på antall tilbud og behovet for spredning. Det totale antall dagtilbud i 2009/2010 ser ut til å ha vært for marginalt for rekruttering til prosjektet.  En økning i antall dagtilbud på landsbasis vil om mulig gjøre rekruttering av deltagelse i prosjektet Gårdstreff med overnatting lettere. 

Dårlig kvalitetssikring av IPT dagtilbud

Erfaringer med rekruttering av kommuner viser at det er både usikkerhet og variasjon rundt kvalitetssikringen av etablerte tilbud. Det er stort behov for utvikling av kriterier som skal sikre kvalitet for denne type dagtilbud. Det er tilbud som ikke har vært aktuelle å inkludere grunnet manglende kvalitetssikring. Tilbudene er under videre oppfølging i arbeidet med kvalitetssikring. Det utelukkes ikke at kommunene vil være aktuelle i prosjektet, men på et senere tidspunkt. 

Manglende rekruttering av målgruppen

Manglende rekruttering av pasienter/brukere og pårørende til IPT dagtilbud er meldt fra kommuner som ønsker deltagelse. Dette er kommuner som også mangler systemer for utredning og diagnostisering. Mangelfull kvalitetssikring kan også være en tenkt årsak til manglende rekruttering.

Økonomi

Flere kommuner melder om økonomiske årsaker til ikke ønsket deltagelse. Tilbudet retter seg mot en ny pasient/brukergruppe for kommuner. I konkurranse med andre brukergrupper om økonomiske ressurser kan det tenkes at kommuner vegrer seg for å starte et nytt tilbud til en ny ikke registrert pasientgruppe. 

Konklusjon

Drift av dagaktivitetstilbud var en forutsetning for prosjektdeltagelse, i tillegg til administrativ og politisk forankring. Noen kommuner har hatt nok med å etablere dagaktivitetstilbud før de har hatt muligheten til å satse på videreutvikling til døgntilbud. Kommuner som i utgangspunktet ønsket å delta oppgav følgende årsaker til at de trakk seg fra prosjektet: 

  • Kommunens økonomiske situasjon 
  • Gårdbrukeren kunne ikke ut fra hjemmesituasjonen tilrettelegge for døgntilbud på ønsket tidspunkt
  • Utfordringer med å rekruttere brukere til dagaktivitetstilbudet
  • Pårørende til brukere og brukere av dagaktivitetstilbudet hadde ikke behov for avlastning/tilbud på døgnbasis 
  • Press på annet utviklingsarbeid i kommunen

Horten kommune i Vestfold har som eneste kommune, deltatt i prosjektet. 

Artikkel i Demens & Alderspsykiatri, vol. 17 • nr. 2 • 2013 Borte bra, men hjemme best! Erfaringer fra prosjekt «Gårdstreff med overnatting»

Ut av institusjonen – Inn på tunet

Prosjektet Ut av institusjon – Inn på tunet var et samarbeid mellom Bjønnesåsen bo- og behandlingssenter og Støyten gård i Nøtterøy kommune. Kommunen ble i 2018 sammenslått med Tjøme kommune under navnet Færder kommune. Målet med prosjektet var å se om personer med symptomer på APSD som vandring, søvnproblemer, annen motorisk uro kunne gjøre seg nytte av et tilbud i naturlige omgivelser innen modellen Inn på tunet.

Bjønnesåsen bo- og behandlingssenter innførte våren 2006 begrepet kulturelle aktiviteter i dagliglivet (KADL). Bakgrunnen var ønsket om å utvikle ikke-medikamentelle tilnærmingsmåter for personer i skjermet enhet. Dette ble starten på prosjektet hvor ansatte fulgte utvalgte pasienter fra institusjonen til en gård i kommunen. Gården var valgt ut etter anbudskonkurranse og skriftlige avtaler inngått mellom gårdbruker og kommune.

Konklusjon

Det er kjent at enkelte beboere i institusjon og omsorgsbolig ikke får utnyttet sitt potensiale, og at mangel på tilbud om aktiviteter kan være årsak til utfordrende atferd som for eksempel apati, vandring, engstelse og søvnproblemer. Dette prosjektet viste, på individnivå, at personer med demens på sykehjem og hjemmeboende i omsorgsbolig kan trives og at enkeltpersoner har stor glede av å delta i aktiviteter på en gård. Masterstudien, som ble gjennomført som et supplement til prosjektet, støtter opp om tilsvarende funn på individnivå. Derfor hadde det vært ønskelig om prosjektet hadde blitt etablert videre for målgruppen. 

Etter endt prosjektperiode, fra 2011, ble tilbudet videreført til hjemmeboende personer med demens, tre dager per uke på Støyten gård.  Det var på dette tidspunktet mangelfull dekning av aktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens i kommunen. 

Erfaringer fra dette prosjektet er presentert i fagtidsskriftet Demens & Alderspsykiatri fra 2013: Fagartikkel i Demens & Alderspsykiatri, vol. 17 • nr. 2 • 2013: Ut av institusjonen – Inn på tunet.

Demensomsorg på gård – forskning på Inn på tunet

Fra 2016 til 2020 ble det gjennomført et forskningsprosjekt på Inn på tunet-dagaktivitetstilbud for personer med demens i Norge. Prosjektet var et samarbeid mellom Institutt for rural- og regionalforskning, Norsk Institutt for bioøkonomi, Nasjonalt senter for aldring og helse og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Prosjektet var et stort og viktig løft for Inn på tunet-tilbudene og gjør at vi nå med større sikkerhet kan si at slike tilbud er bra for personer med demens og deres pårørende. 

Informasjon om prosjektet og tilhørende publikasjoner finner du her.

Vi vil her kort gjengi noen sentrale funn fra forskningen.

Glede, livskvalitet og mestring

Demensomsorg på gård-prosjektet viste at et Inn på tunet-dagaktivitetstilbud for personer med demens ga bedre livskvalitet for deltakerne. De var mye ute, var fysisk aktive og ble naturlig slitne. Forskningen viste en klar sammenheng mellom tiden deltakerne var ute og opplevd livskvalitet. Til sammenligning med ordinære dagaktivitetstilbud, var deltakerne på Inn på tunet-tilbudene mer ute og mer fysisk aktive. På gården deltok personene med demens i tilrettelagte, varierte og «ordentlige» aktiviteter som vedhugging, dyrestell og matlaging. Sammen med et inkluderende sosialt felleskap, ga dette en opplevelse av meningsfulle dager, mestring og følelsen av å være til nytte til tross for demenssykdommen. I det sosiale fellesskapet opplevde deltakerne å bli sett og hørt og få delta på egne premisser. Her var det ikke farlig å glemme eller si noe feil, fordi alle som var der hadde de samme utfordringene. Dette hadde en positiv innvirkning på livskvaliteten deres. 

Les mer om deltakernes opplevelse her.

Avlastning for pårørende

Forskningen viste at pårørende var svært fornøyde med Inn på tunet-tilbudene og at det ga dem etterlengtet avlastning. Deres positive opplevelse av avlastning var nært knyttet til deltakernes trivsel og kvaliteten på tjenesten. Pårørende opplevde at deltakerne trives, at tilbudene var inkluderende og hadde gode og meningsfulle aktiviteter. Deltakerne hadde noe å fortelle når de kommer hjem og de var «gode og trøtte» etter en aktiv dag. Det var også positivt at tilbudet ikke hadde institusjonspreg, og ga muligheter for kontakt med dyr. Det underbygger tanken om at Inn på tunet dagaktivitetstilbud til personer med demens kan være et alternativ for dem som ikke passer inn i eller ønsker å delta i et ordinært dagaktivitetstilbud.  

Les mer om pårørendes opplevelse her.

IPT-tilbud dekker andre behov enn ordinære dagaktivitetstilbud

Forskningen og erfaringer viser at IPT-dagaktivitetstilbud for personer med demens kan dekke andre behov enn de ordinære dagaktivitetstilbudene, som ofte er lokalisert i tilknytning til institusjoner. Sammenliknet med ordinære dagaktivitetstilbud var deltakerne i Inn på tunet-tilbud mer fysisk aktive, mer ute og flere var menn.

Demensomsorg på gård-forskningen viste at deltakerne deltok i Inn på tunet-tilbudet over lang tid – noen helt til de flyttet til sykehjem. Personalet på Inn på tunet-tilbudet håndterte da alvorlig syke personer med demens med atferdsutfordringer og store behov for individuell tilpasning og oppfølging. Forskningen viste på den måten at Inn på tunet-dagaktivitetstilbud også kan egne seg for personer med alvorlig grad av demens – ikke kun de med mild grad av sykdommen. 

Kostnader sett i relasjon til kvalitet

Demensomsorg på gård-forskningen og tidligere erfaring viser at Inn på tunet-tilbud kan bli oppfattet som kostbare tilbud for kommunene. IPT-tilbudene kan ha færre deltakere og dermed flere ansatte per deltaker enn ordinære dagaktivitetstilbud. Dette er hovedårsaken til de høyere kostnadene per plass sammenliknet med ordinære tilbud. En annen årsak kan være at prisen regnes ut med ulikt grunnlag.

Der alle utgifter tas med i prisen for et Inn på tunet-tilbud, kommer f.eks. ikke husleie, strøm- og transportutgifter like godt frem i det kommunale regnestykket. Likevel viste Demensomsorg på gård-prosjektet at kommunene mente Inn på tunet-tilbudet var nyttige, både for brukeren, pårørende og som del av kommunens demensomsorg.

Det er god grunn til å tro at god bemanning og et variert aktivitetstilbud øker Inn på tunet-tilbudenes mulighet til å ivareta deltakernes individuelle behov langt ut i demensforløpet. Med en mer helhetlig forståelse av økonomi sett i relasjon til innhold, variasjon og kvalitet på tjenestene, vil Inn på tunet-tilbudene komme styrket ut – både med tanke på økonomi og kvalitet. 

Les mer om erfaringer knyttet til etablering og drift her.

Veien videre

Inn på tunet-dagaktivitetstilbud for personer med demens har siden oppstart i år 2000 hatt en stor utvikling både i antall tilbud, kvalitet og avtaleverk. Det er nå liten tvil om at personer med demens har både glede og nytte av å være på et dagaktivitetstilbud på gård og at det gir etterlengtet avlastning for pårørende.

Inn på tunet-tilbud gir også verdiskapning for bønder og liv på gårdstun og i bygder. Inn på tunet-tilbud gir en større variasjon i tjenestetilbudet i kommuner, men dessverre er det ennå en vei å gå for å få flere kommuner til å se betydningen og nytten av dette på lang sikt, også økonomisk.

Erfaring og forskning viser at kvaliteten på Inn på tunet-dagaktivitetstilbud generelt er god og at tilbudene kan utfylle de mer tradisjonelle tjenestene kommunen kan tilby. Med et økende antall eldre, og dertil flere med demens, kan Inn på tunet-tilbud være et godt bidrag til nødvendige helsetjenester til eldre som bor hjemme. Gjennom et bredt erfaringsgrunnlag, godt utviklet kvalitetssystemer, avtaleverk og opplæringsressurser er Inn på tunet-bønder nå godt utrustet til å tilby dagaktivitetstilbud til personer med demens i tiden som kommer.