Vil gjøre emnet pratbart – Aldring og helse

Vil gjøre emnet pratbart

– Personer med demens som viser sine seksuelle behov risikerer å bli gjort til skamme, latter eller få kjeft.

Det sa Lotta Roupé, hjelpepleier og leder for dagvirksomheten ved Silviahemmet, i sin del av presentasjonen av boken Sexualitet och demenssjukdom. En skrift för dig som arbetar med personer som har demenssjukdom på Silviahemmets inspirasjonsdag i Stockholm, tidligere i år.

– Demens og seksualitet er et emne vi ikke har pratet så mye om. Da jeg ble spurt om å presentere boken tvilte jeg. Til slutt sa jeg likevel ja, selv om jeg ikke er noen ekspert. Heller ikke spesielt frigjort, sa hun.

Grunnleggende behov

Seksualitet er for mange ensbetydende med samleie. Roupé understreket at Verdens helseorganisasjons (WHO) definisjon av temaet omfatter mye mere:

– Seksualiteten er en integrert del av hvert menneskes personlighet; menns, kvinners og barns. Det er et grunnleggende behov, og et aspekt ved å være menneskelig som ikke kan skilles fra andre livsaspekter. Seksualiteten er ikke synonymt med samleie og handler ikke om hvor vidt vi kan få orgasme eller ikke. Seksualiteten finnes i energien som driver oss til å søke kjærlighet, kontakt, varme og nærhet. Den uttrykkes gjennom måten vi kjenner og vekker følelser, samt ved å røre hverandre og ta imot berøring. Seksualiteten påvirker våre følelser, tanker, handlinger og respons, og gjennom det vår psykiske og fysiske helse. Den bidrar til at vi føler oss vel. Og det er noe som følger oss inn i alderdommen selv om vi får demens. Med temaet følger derfor også mange etiske dilemmaer. Hva er rett, hva er feil, hva passer seg og hva er passelig? Hvem bestemmer?

Seksualiteten finnes i energien som driver oss til å søke kjærlighet, kontakt, varme og nærhet

Lotta Roupé

Til skam og latter

Silviasøsteren la ikke skjul på at det i omsorgen for personer med demens kan oppstå situasjoner der seksuelle uttrykk kan gjøre de ansatte ubekvemme.

– Vi må likevel våge å snakke om det, for etter å ha gjort research til dette foredraget har jeg forstått hvor ille det kan gå når personer med demens viser sine seksuelle behov. Om jeg for eksempel var en 87 år gammel mann med demens, som i pleiesituasjonen sa til en ung søster: «Ta av deg klærne», ville omgivelsene oppfatte meg som snuskete. Men jeg tok jo bare kontakt med partneren slik som da jeg var 20 år! Ord jeg bruker kan møte sosiale sperrer og sensur, men kanskje snakker jeg grovere som en følge av at endret dømmekraften? Mye kan bli feil på dette området, men vi må huske at det skjer fordi jeg har en sykdom.

Erotisk film som personsentrert omsorg

Lotta Roupé hadde også hørt fine historier, om å bli møtt og bekreftet på en god måte, om nærhet og intimitet.

– Pleiernes eget syn på seksualitet avgjør mye. Én pleier jeg snakket med svarte: «Hva? Skal vi holde på med det der?» Mens en annen sa: «Jeg håper at seksualiteten får følge meg gjennom livet.» Vår kultur, oppdragelse og egne fordommer påvirker adferd og holdninger. Hvor fri er vi egentlig i våre tanker på eldre og seksualitet?

Pleiernes eget syn på seksualitet avgjør mye

Lotta Roupé

Lotta Roupé håpet at tilhørerne ville utforske temaet og reflektere videre med utgangspunkt personsentrert omsorg. Som eksempel på hvordan man kan møte personer med demens som har seksuelle behov nevnte hun en pasient ved en demensenhet som hadde fått hjelp til å sette på en erotisk film inne på eget rom.

– Mannen følte seg tydelig vel etterpå, han viste også færre APSD-symptomer. Dette viser hvor viktig det er å legge fra seg sine egne holdninger til for eksempel pornofilm. Det er heller ikke alle situasjoner man trenger å gjøre noen stor affære ut av. Hånden som havner på feil sted kan vennlig avvises, samtidig som vi bekrefter eierens følelser. En pleier jeg kjenner pleide å takke for komplementet, hun bekreftet på den måten mannens seksuelle behov. Nærhet, ømhet og berøring, om man vil, er også bekreftelse. Det finnes nøytrale kroppsdeler vi kan «bjuda på», mente Roupé.

Per Andreas Persson
Alle personer med demens er ikke nødvendigvis heteroseksuelle, sa seksolog og forfatter Per Andreas Persson.
Foto: Martin Lundsvoll

Flere varianter

Andre ganger trenger vi hjelp til atskilthet, som i eksempelet med mannen og filmen. I tilfeller der det oppstår sterk sjalusi, når partneren kommer på besøk eller i situasjoner som involverer familie og barn.

– Tidligere, når vi snakket om seksualitet, var det som en utfordring, også for meg. Men seksuell helse er en rettighet. Vi må begynne å se det som et behov og ikke et problem. Dette er ikke lett, vi trenger alle veiledning, sa Roupé, før hun introduserte Per Andreas Persson, utviklingsleder i seksuell helse og nærhelse, nå sexolog, og den ene av to forfattere bak heftet Sexualitet och demenssjukdom.

– I pleie og omsorg for eldre og personer med demens må vi la personene få være seg selv, også i denne delen av livet. Alle personer med demens er ikke nødvendigvis heteroseksuelle. Transer, lesbiske, homofile og mennesker med funksjonsvarianter har også behov. Det er ikke minst viktig å gi rom for «det lille sexet», som å holde i hånden, føle seg elsket, ligge i skje, få være i et forhold og føle samhørighet med andre.

Dette gjelder både for personer med demens og deres partnere. Hvem spør hvordan de har det? Det er vanskelige spørsmål å ta opp fordi vi selv, privat, ikke snakker om det. Ei heller i utdanning. Mitt forslag er at man bør ta opp relasjoner, samliv og seksualitet som tema allerede i inntakssamtalen, sa Persson.

Demenspodden

Hør demenspodden her publisert av Svenskt Demenscentrum

Les omtale av boken Sexualitet och demenssjukdom her

Hør avsnittet sexualitet och demenssjukdom