Velferdsteknologi: hvorfor trenger vi det og hva må vi tenke på?

Den tverrfaglige velferdsteknologigruppen ved Nasjonalt senter for aldring og helse består av tre ergoterapeuter, to sykepleiere, en vernepleier, en fysioterapeut og en jurist. De deler en felles interesse for velferdsteknologi og ser både muligheter og problemstillinger rundt teknologien fra forskjellige ståsteder.

– Målet med å ta i bruk velferdsteknologi er å tilrettelegge for mestring og sørge for at folk kan klare seg selv lengst mulig, sier Ida Wulff Jensen, ergoterapeut og stipendiat ved Aldring og helse.

Teknologi blir ofte sett på som løsningen, men å ta den i bruk på riktig måte krever kompetanse og oppfølging.

Teknologi som gir bedre hverdager

– Det er mye fokus på trygghet og sikkerhet i diskusjonen rundt velferdsteknologi, og litt for lite på mestring og hvordan man kan gi folk bedre hverdager, sier Jensen.

Teknologi kan bidra til at personer med demens kan opprettholde aktiviteter som inngår i den daglige rutinen. Det å mestre TV-kontrollen, å ta medisiner til rett tid, holde kontakt med familie og venner, og kjøpe inn mat og annet man trenger er viktige gjøremål.

–  Et eksempel er robottoalettet med spyl og tørk, det kan hjelpe både helsepersonell og pasienter, sier Helle Reiss. Reiss er sykepleier og lektor i helsefagarbeiderutdanningen hos Aldring og helse.

Reiss mener denne typen teknologi kan hjelpe både hjemmeboende og beboere på sykehjem. I tillegg er det god hjelp for helsepersonell, hvor dette vil kunne avlaste personalet fysisk. Slike toaletter er vanlig teknologi i land som Japan.

– Siden toalettene sørger for at pasienten også blir vasket nedentil unngår man urinveisinfeksjoner, som ellers kan skape både forvirring og ubehag hos pasienten, fortsetter Reiss.

– Man må bare forberede pasienten på det, så fungerer det veldig bra, sier hun.

– Gitt valget mellom et robottoalett, med spyl-tørk, eller at man får besøk av hjemmetjenesten flere ganger om dagen for å gå på do, kan det nok være ganske mange som hadde foretrukket robottoalettet og det å klare seg selv, sier Jensen.

Viktig å tilrettelegge for mestring

Det å ta medisiner selv er viktig for mange, det gir en mestringsfølelse og en trygghet at man selv kan ta ansvar for eget liv og helse. En elektronisk medisindispenser porsjonerer ut tabletter til riktig tid, og gir en ringelyd som påminnelse om å ta pillene. Det er rapportert gode erfaringer med denne i Nasjonalt velferdsteknologiprogram.

– Jeg har en liten anekdote; det var noen damer i innlandet som testet slike medisindispensere, forteller Torhild Holthe, forsker i Aldring og helse.

– De klarte å ta pillen som kom ut av den boksen. De var så stolte. De mestret noe. Da slapp de å bry hjemmesykepleien, som brukte så mye tid på å dra hjem til dem for å levere ut én pille, sier hun.

Det er flere eksempler på hvordan mestringen gjør noe positivt med folk. At de er glade for å lære noe nytt som gjør at de kan klare seg selv lenger ved litt hjelp fra teknologien.

I tillegg gjør det hverdagen til hjemmetjenesten enklere. Særlig i grisgrendte strøk er det mye tid å spare på transport for hjemmetjenesten hvis man benytter seg av riktig og tilpasset teknologi.

– Hvis man skal kjøre en og en halv time hver vei for å gi én pille to ganger om dagen, er jo det også problematisk i forhold til ressursbruk, så man må hele tiden gjøre noen vurderinger her, sier Holthe.

Baksiden er at teknologien kan skape falsk trygghet.

– Man har jo ikke noen direkte kontroll på at personen faktisk tar medisinene de får fra en medisindispenser for eksempel, sier Jensen.

Tjenesten rundt er uvurderlig for at velferdsteknologi skal fungere. En må kartlegge at personen faktisk tar medisinen. En må vurdere personens psykiske helse. Og en må evaluere personens hjelpebehov; treffer tiltakene fremdeles? Er dette forsvarlig helsehjelp?

Nasjonale anbefalinger og individuelle tilpasninger

– I det nasjonale velferdsteknologiprogrammet har en sett på hva som kan passe for tjenestemottakere innenfor helsetjenestene, sier Holthe.

Nasjonalt velferdsteknologiprogram er et samarbeid mellom KS, Direktoratet for e-helse og Helsedirektoratet. Målet er å bidra til at flere kommuner tar i bruk velferdsteknologi til eldre tjenestemottakere.

Prosjektet har levert flere såkalte gevinstrealiseringsrapporter, som oppsummerer erfaringer med forskjellige typer teknologier innen helse- og omsorgssektoren. Eksempler på vanlige teknologiske hjelpemidler inkluderer: elektroniske medisindispensere, GPS, automatiske kjøreruter, nøkkelbokser, dørlås, og nytt sykesignal på sykehjem.

Tre typer velferdsteknologi

– Man kan skille mellom teknologi som brukes av personen selv, teknologi som brukes av personer med demens i samarbeid med pårørende, og teknologi som brukes av helsepersonell og pårørende og som er med på å beskytte personen uten at de trenger å forholde seg aktivt til den, sier Jensen.

En medisindispenser er et eksempel på teknologi som brukes av personen selv. En GPS brukes gjerne av personen med demens i samarbeid med pårørende eller helsepersonell. Et nattovervåkningskamera brukes av helsepersonell uten at personen med demens trenger å forholde seg til det.

Holthe påpeker viktigheten av å vurdere behovet til personen med demens.

– Det er ikke alltid en god strategi å kjøpe 100 elektroniske medisindispensere og deretter gi hjemmesykepleien beskjed om å finne brukerne, sier hun.

– Hvis teknologien ikke følges opp, eller en pasient ikke forstår hvordan den skal brukes, vil det skape problemer, sier Reiss.

Holthe sier seg enig. Hun mener det er viktig at man begynne i riktig ende. Først må man finne ut hvor skoen trykker for den enkelte personen. Deretter må man følge opp hele veien, fra behovsvurdering til oppfølging.

Personvern

– Det er også en personverndel her, sier Oda Vestby Hansen. Hansen er en av to jurister hos Aldring og helse.

– Med bruk av GPS-lokalisering og kameraovervåkning møter en på personvernsutfordringer, sier hun.

Hun forteller at det er mange krav og at regelverket er i stadig utvikling.

– Her skal man ha styr på databehandlingsansvarlige, personvernprinsipper, man skal sikre samtykker, og det er krav om tilfredsstillende sikkerhet, for å nevne noe, sier Hansen.

– Hvis helse- og omsorgstjenesten er ansvarlig for det som installeres er det helselovgivningen som gjelder, sier hun.

Hun legger til at det blir mer komplisert med personvern når folk installerer teknologi selv.

Hansen forteller at Datatilsynet har råd og retningslinjer for hva som gjelder og hvordan man ivaretar personvernet.

Menneskene er sikkerhetsnettet rundt teknologien

– Jeg er i utgangspunktet optimistisk, men vi skal ikke glemme at teknologi bare er teknologi, og at vi må sy noen helsetjenester rundt for at det skal fungere i praksis, sier Jensen.

Velferdsteknologi kan ha et stort potensial for å bedre eldre personers hverdag, og bidra til trygghet og mestring av daglige rutiner og aktiviteter. I tillegg vil det kunne gjøre jobben til helsetjenesten mer overkommelig.

Men det vil alltid være menneskene som er sikkerhetsnettet. Det er menneskene rundt som gjør at teknologien kan utnyttes trygt og effektivt.

– Det er derfor helsepersonell må tilegne seg kunnskap og kompetanse om hva og hvordan de kan ta i bruk velferdsteknologi, sier Holthe.