Stadig flere av oss blir gamle – men hva slags alderdom får vi? - Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse

Stadig flere av oss blir gamle – men hva slags alderdom får vi?

Healthy ageing – hva er det? Og hvordan styrke oss for en god alderdom? Det var nylig tema for et åpent fagmøte i regi av Folkehelseinstituttet og Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse.

Bjørn Heine Strand, seniorforsker både ved Aldring og helse og Folkehelseinstituttet, ledet møtet. Han innledet med en graf som viste antall hundreåringer i Norge i årene 1846-2021:

– Det var først etter 1980 at det ble «populært» å være så gammel, men de siste ti årene har antallet hundreåringer faktisk doblet seg. Nå er det over 1 200 personer som er hundre år i Norge. Vi blir altså gamle, og mange blir veldig gamle. Spørsmålet er da: Blir vi friskere og i bedre funksjon enn før. Og hvordan kan man opprettholde god funksjon og helse i eldre år?

Se hele seminaret digitalt.

Flertallet ønsker å bli 91,4 år

Fem innledere utdypet temaet fra sine faglige ståsteder: Vegard Skirbekk, Anette Hylen Ranhoff, Geir Selbæk, Bo Engdahl og Jorunn Solheim.

Vegard Skirbekk, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet og professor ved Columbia Aging Center, Columbia University, New York, var først ut.

– I mere likestilte samfunn husker kvinner relativt bedre enn menn, sa Vegard Skirbekk.

Med sitt demografiske og internasjonalt komparative blikk på aldring og helse, ga han de frammøtte et viktig bakteppe.

Skirbekk kom blant annet inn på aldersfordelingen i Norge, som skiller seg noe fra resten av verden ved at en større andel av befolkningen befinner seg midt i livet. Aldrende befolkninger er et globalt fenomen, og fertiliteten viser fallende tendens både i Norge og andre land. Men på verdensbasis er det fortsatt flere yngre enn eldre i befolkningen.

– Alder sier imidlertid ikke alt. Aldringsbyrde basert på demografi gjør at Vesten virker gammel, men hvis du også tar hensyn til helse, at du blir gammel når du får dårlig helse, så får du et annet bilde. Da framstår mange vestlige land ganske unge, sa Vegard Skirbekk.

– Hvor lenge vi ønsker å leve er også interessant. Funn fra NORSE-undersøkelsen blant Opplendinger 60+ viser at ønsket levealder i gjennomsnitt er 91,4 år. Ønsket alder blir høyere jo eldre man er når man blir spurt, men reduseres dersom man skulle få demens, kroniske smerter, opplever seg som en byrde for samfunnet eller blir ensom.

Se innlegget til Vegard Skirbekk her.

Fra skrøpelighet til Indre kapasitet og funksjon

Anette Hylen Ranhoff presenterte prinsippene for WHOs program for bedre aldring, COPE.

Anette Hylen Ranhoff, professor ved Universitetet i Bergen, lege og geriater ved Diakonhjemmet, med en bistilling som forsker ved Folkehelseinstituttet, utdypet begrepet «Healthy ageing», som nå benyttes av Verdens helseorganisasjon (WHO).

– I det siste har man gått bort fra å snakke om det negativt ladede begrepet skrøpelighet blant eldre. Nå snakker man i stedet om personers indre kapasitet og funksjon, en kombinasjon av personens fysiske og mentale reserver, og det fokuseres på å styrke disse for å motvirke funksjonstap. WHO har som en følge av dette selv kommet med programmet Integrated Care for Older People (ICOPE), som de oppfordrer alle land til å gjennomføre. Norge har hittil ikke besluttet seg for å gjøre det.

Ranhoff presenterte deretter hovedprinsippene for programmet og dets prioriterte områder: Bevegelse, vitalitet, mentale forhold, det kognitive og sansene syn og hørsel.

Se innlegget til Anette Hylen Ranhoff her.

– Slaget mot demens står i unge år

Geir Selbæk, psykiater, forskningssjef ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse og professor ved Universitetet i Oslo, har forsket på demens i en årrekke. Han er også med i Lancet Commissions på demens.

Geir presenterte utvalgte tall fra Helseundersøkelsen i Trøndelag. Han viste også Demenskartet.no, der man med utgangspunkt i helseundersøkelsen har beregnet og framskrevet forekomsten av demens i norske fylker og kommuner for de neste 30 år.

– Antallet personer med demens øker fordi det blir så mange flere eldre i samfunnet, og vil i 2050 være mer enn dobbelt så høyt som det vi har i dag. Det er en formidabel økning, som jeg er helt sikker på at Norge ikke vet hvordan de skal takle. Det er avgjørende for planleggerne å ha denne kunnskapen når de skal forberede framtida, mente han.

Geir snakket også om risikofaktorer for demens, med utgangspunkt i spørsmålet: Hva kan du gjøre for å forebygge demens, og når bør du gjøre det?

– Kampen mot å få demens starter allerede når du går på ungdomsskolen. Noen sier at vi derfor burde si til elever der at de må være flinke til å gjøre leksene sine, ellers får de demens. Det er lite egnet, tror jeg. Lite tyder på at de vil respondere på en advarsel om noe som først vil skje når de er 70 år.

Gode livsstilsvalg må være attraktive i dag

– Men sammenhengen er ganske tydelig. Utdanning betyr mye for å redusere demensrisikoen, og det slaget står i unge år. Globalt sett er det derfor viktig å sørge for at alle får minst ti års utdanning.

– Her i Norge er kanskje den viktigste risikofaktoren i dag dårlig hørsel. Det er to grunner til det: Høy forekomst av dårlig hørsel, med økende forekomst i eldre år, og at det sees en ganske tydelig sammenheng mellom svekket hørsel og demens. Min motivasjonsfaktor for selv å bruke høreapparat er likevel ikke at jeg skal unngå å få demens. Det er at jeg skal ha det bedre i dag. Og dét tror jeg er et viktig poeng. Når man skal få folk til å gjøre livsstilsvalg som minsker risikoen for demens må man sørge for at valgene blir attraktive allerede i dag.

Se innlegget til Geir Selbæk her.

Når man skal få folk til å gjøre livsstilsvalg som minsker risikoen for demens må man sørge for at valgene blir attraktive allerede i dag.

Geir Selbæk

– Hjernen kan forstås som en datamaskin, og hørselen som en mikrofon

Bo Engdahl, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, utdypet sammenhengen mellom hørsel og demens. Han startet med å sitere Helen Keller, kjent aktivist fra 1920-tallet som selv var både døv og blind: «Blindhet avskjærer deg fra ting. Men døvhet avskjærer deg fra folk.»

– Svekket hørsel kan føre til sosial isolasjon og ensomhet. Det kan også gi redusert mestring, svekket psykisk helse og trivsel. Det er i tillegg vist at nedsatt hørsel også er knyttet til kognitiv funksjon og demens. Hjernen kan forstås som en datamaskin og hørselen som en mikrofon. Øret er helt fantastisk. Når du mister hørselen blir signalene inn til hjernen dårligere. Med svekkede signaler inn får du problemer med å tolke språk, og du må bruke mer kognisjon / energi for å forstå. Du blir også mindre stimulert til hjernen.

Bo Engdahl startet med å sitere den døvblinde aktivisten Helen Keller: «Blindhet avskjærer deg fra ting. Men døvhet avskjærer deg fra folk.»

Sterk økning i antall personer med hørselstap i årene som kommer

Engdahl refererte også resultater fra studien HUNT hørsel, som startet i 1996:

– Vi testet da hørsel på 50 000 nord-trøndere, og gjentok testene i 2017 og 2019. Resultatene viser en nærmest eksponentiell økning i forekomst av invalidiserende svekket hørsel i eldre år, det vil si en dobling av antall med svekket hørsel ved hvert sjette-sjuende fylte år. De som nå blir eldre hører faktisk litt bedre enn tidligere generasjoner på samme alder, spesielt menn i 60-70-årsalderen.

– Hvis vi beregner forekomsten på samme måte som Geir gjorde for demens, vil man på grunn av eldrebølgen likevel få en sterk økning i antall personer med hørselstap.

Se innlegget til Bo Engdahl her.

Lang tilvenningsperiode

Jorunn Solheim, seniorforsker og audiopedagog ved Hørselssentralen ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, utdypet bruk og nytte av hørselshjelpemidler, basert på egen egne prosjekter og forskning.

– Studier har vist at det tar cirka ti år fra man merker at man hører dårlig til at man aktivt gjør noe, og får tilpasset høreapparat. Det er fordi man først går gjennom en tilvenningsperiode, hvor man får problemer med at mange snakker samtidig, det er bakgrunnsstøy, man misforstår mer, må spørre mer. Når alt dette begynner, øker frustrasjonen både for personen selv og omgivelsene. Da først finner de tiden inne til å gjøre noe med det.

– Av alle de ulike helseutfordringer man kan få som eldre, er hørsel det som kanskje er enklest å gjøre noe med. Det innebærer ingen operasjon, ikke medisinering og ingen bivirkninger, sa Jorunn Solheim.

– Enkelt å gjøre noe med hørselstap

Mye har imidertid skjedd med høreapparatteknologien de senere år.

–Apparatene er blitt mer avanserte, lyden oppfattes som mer naturlig, de kan lades opp og koples til andre apparater som tv og mobiltelefon. Så i dag er det apparater for de fleste typer hørselstap og ører.

– En undersøkelse blant våre pasienter (65+) viste at de tre mest oppgitte utfordringene i tilvenningsperioden er lydbildet, håndtering av apparat og tilpasning kropp/apparat. Det tar tid før apparatet blir den nye normalen, men som regel løser dette seg ganske enkelt.

– Jeg tenker at av alle de ulike helseutfordringer man kan få som eldre, er hørsel det som kanskje er enklest å gjøre noe med. Det innebærer ingen operasjon, ikke medisinering og ingen bivirkninger. Blant andre hjelpemidler vil jeg gjerne trekke fram Høraten – som jeg selv bruker på sykehus hver uke, til pasienter som hører dårlig. En liten høretelefon med en liten mikrofon. For de som har vansker med å bruke høreapparat er det et utmerket hjelpemiddel som bør være over alt hvor man har gamle pasienter!

Se innlegget til Jorunn Solheim her.