Fastleger og annet helsepersonell bør snakke med pasienten om betydningen av sosial kontakt og anbefale konkrete tiltak.
Ved behov kan man tilby regelmessige møter med frivillige som har fått opplæring i dette, for eksempel fra Frivilligsentraler, besøkstjenesten til Røde kors, frivilligtjenester gjennom Kirkens bymisjon, Aktivitetsvenn gjennom Nasjonalforeningen for folkehelsen og lokale seniorsentre. For noen kan en løsning være en kommunal støttekontakt. Denne kontakten bør finne sted minst én gang i uken i to til seks måneder. Om mulig bør arbeidet med å bedre sosial kontakt skje i samarbeid med pårørende.