Sykepleiere og helsefagarbeidere har liten trening i å møte behovene for mening og håp, tro og tilhørighet hos pasienter med demens på sykehjem.
– Noe av forklaringen ligger nok i selve sykehjemskulturen, som i liten grad er åpen i forhold til å diskutere åndelige og religiøse spørsmål, sier Liv Skomakerstuen Ødbehr, som har en doktorgrad i temaet Åndelig omsorg i demenssykepleie1.
Vidt område
Hovedmålet med Livs doktorgradsprosjekt var å undersøke hvordan pleierne utfører åndelig omsorg i sykehjem gjennom å fokusere på deres erfaringer av, og perspektiv på, åndelige behov hos personer med demens.
For de fleste hun intervjuet ble spørsmålene enklere å besvare når Liv delte opp temaet i to; En åndelig dimensjon og en religiøs tilnærming.
– Jeg tok for meg den åndelige dimensjonen, et veldig vidt område med mange forestillinger. Da var det noen som sa; Ja, men dette er behov vi har erfart hos pasientene. Dette er gjenkjennelig. Andre oppfattet det fortsatt som vanskelig.
Søker sammenheng
Forskning har vist at pasienter med demens er opptatt av meningen med livet, tilværelsen og sykdommen. Grunnleggende søker mennesker etter sammenheng i livet, men med demenssykdommen oppstår mange brudd. Å møte dem på disse områdene kan oppleves som utfordrende fordi pasientene ofte har glemt sin egen historie. Pasientene klarer ikke alltid selv å redegjøre for sine åndelige behov, og pleierne kan også ha vanskelig for å komme pasientene i møte når anledningen byr seg.
– I reminissensarbeid kan man oppleve at pasienter som ellers ikke snakker et ord, plutselig synger alle versene i en salme. Salmesang og – læring har for de fleste eldre vært en del av deres oppvekst, og de kan gjerne tekstene på rams. Men for noen av pleierne ble det å synge disse sangene sammen med pasientene inne på stua noe de skammet seg over. Dette i motsetning til å synge med dem på andre typer sanger, noe de opplevde som mye lettere.
Griper ikke sjansene
Liv Skomakerstuen Ødbehrs materiale viser at mange pleiere velger enkleste utvei når vanskelige spørsmål dukker opp.
– Hvis en pasient sa: «Jeg vil dø, jeg» kunne pleieren svare: «Nei, nå tar vi oss en kaffe dere!»
– Et annet eksempel på dette er å sette fram bilder av en død medpasient. Noen ønsket ikke å gjøre det, fordi de var redde for at pasienten ikke kom ut av sorgreaksjonen sin, mens andre tenkte; Jo, vi må sette det fram slik at pasientene om mulig kan forstå at medpasienten er blitt borte. De andre pasientene vil jo lete etter den som er død, og da kan vi benytte anledningen til å fortelle at han eller hun er død.
Andre fortellinger dreide seg om å bruke symboler der ordene ikke nådde fram i form av gjenstander eller andre ting, for å utvide og gjenspeile pasientenes opplevelse av situasjonen.
Gi mening til dagene
Pleierne som Liv intervjuet viste seg å være mer opptatt av livet enn døden.
– God omsorg er for mange å bidra til at pasientene opplever meningsfylte dager. Åndelige behov dekkes samtidig som annen omsorg utøves, ved for eksempel å stryke pasienten varlig på kinnet og se at denne blir trygg, ta seg tid til å ta inn den andres livsverden. Det finnes så mange gode øyeblikk. Sett fra mitt ståsted praktiserer de egentlig åndelig omsorg hele tida, uten at de selv tenker over at det er det de gjør, sier hun.
Prosjektet avdekket samtidig behovet for å diskutere og tematisere åndelighet.
– Området må ikke skyves inn i et skap. Jeg håper at det blir rom for å ta fram og diskutere kasus. Vi må utfordre hverandre, slik at åndelig omsorg kan bli en del av den helhetlige omsorgen, på linje med fysisk og psykisk omsorg. Ta for eksempel dette med skamfullhet. Hva og hvorfor låser vi for deler av pasientenes livsverden som er viktige for dem? Omsorg skal ytes i respekt for den andre. Når etikken i form av tillit og verdighet er på plass blir dette både ufarlig og spennende. Det kan også gjøre en forskjell i pasienters liv og død.
Referanse
Ødbehr LS. Spiritual care in dementia nursing : a qualitative, exploratory study. Doktoravhandling. Oslo: Institutt for helse og sosialfag, Det medisinske fakultet, Universitet I Oslo, 2015.
