Noen eldre tar sitt eget liv. Temaet er tabubelagt og mange etterlatte føler skyld eller skam. Jens-Petter Kolseth og søsteren valgte åpenhet.
– Vår 84-årige far tok sitt eget liv i fjor. Det må vi dessverre leve med.
Foto: Bente Wallander

Når eldre selv velger å dø

At søsknene Jens-Petter og Ingeborg Kolseth valgte å være åpne om sin fars forsvinning og død har de i ettertid fått mange positive tilbakemeldinger på.

Aldring og helse møter Jens-Petter Kolseth (56) hjemme på fjellgården i Hundorp, der både han og faren Per Kolseth vokste opp. Markblomstene strekker seg mot den strålende sola, som i kontrast til det alvorlige temaet vi skal snakke om. 

– Det var en septemberdag i fjor høst at vår 84 år gamle far bestemte seg for å forlate oss, forteller han.

Verken Jens-Petter eller søsteren Ingeborg hadde fanget opp signaler som tydet på at han planla noe slikt.

– I ettertid viste det seg at han hadde nevnt sitt ønske om å dø for et annet familiemedlem. Men på en slik måte at det ikke ble tatt alvorlig. Slik vi kjente faren vår ville vi uansett ikke klart å holde han fra å gjøre noe han hadde bestemt seg for, sier Jens-Petter.

En uvanlig stillhet

Jens-Petter var 34 år gammel da han overtok familiegården i 2002.

– Far flytta da til et hus han hadde i Lillehammer. Som selvstendig næringsdrivende har jeg en rekke oppdrag i Innlandet. Ofte mellomlanda jeg hos far for å slippe å kjøre helt til Hundorp. 

Faren pleide å koke middag til dem. Over en kaffekopp fikk de to karene seg mang en prat om alt som var og hadde vært. Men da Jens-Petter låste seg inn den 18. september i fjor, ble han overrasket over at det var så stille der. 

– Da jeg så at han hadde tatt med seg åpneren til garasjeporten, likte jeg det ikke. For selv om han fortsatt hadde førerkort, var han blitt en dårligere sjåfør. Jeg antok likevel at han snart ville komme hjem og begynte derfor å lage middag til oss. Idet jeg skal dekke på bordet får jeg øye på en lapp han har etterlatt seg, med beskjeden: “Beklager, men jeg orker ikke mere!”

– Da gikk det opp for meg at han nok ikke bare var ute på en liten biltur. 

Jens-Petter ved porten til den flotte fjellgården han overtok i 2002.

Den tidligere så sterke faren hadde allerede da begynt å få problemer med helsa.


Jens-Petteren og søsteren har i ettertid forsøkt å forstå farens handling.

En skikkelig hardhaus

– Far hadde bestandig vært en skikkelig hardhaus. I yngre år ble han sammen med sine to brødre ofte omtalt som «Seks meter Kolseth». Var det noe tull et sted, ble det visst raskt slutt på det når de tre gutta ankom. Han var stor, sterk og flink til å jobbe. Så kraftig var fingrene hans, at man kunne putte en femkrone inn i gifteringen. Styrken var en viktig del av hans identitet, husker Jens-Petter.

På sine eldre dager svant imidlertid farens krefter.

– Han hadde hjertesvikt og fikk en kronisk lungesykdom, noe som gjorde det til et slit for han å bevege seg. Selv det å gå fra tv-stolen til kjøkkenet ble for han en utfordring. Han fikk beskjed om at han måtte ta det mere med ro og puste på iblant, men det var han dårlig til.  

Følte seg ubrukelig

Per Kolseth mottok god hjelp fra hjemmetjenesten. Han fikk også en type moped som han kunne ta seg rundt i lokalmiljøet med. 

– Men når han skulle inn et sted, kunne ikke mopeden være med. Inne i butikken måtte han for eksempel gå med stokk. Etter å ha vært ute og handlet, ble han derfor fullstendig utkjørt. 

Faren ga overfor Jens-Petter mange ganger uttrykk for at han følte at han ikke var til noen hjelp lenger, og at han vantrivdes med å være avhengig av andre.

– Han hadde et hus i Lillehammer med stor, fin hage. Han likte å stelle der, og var alltid veldig nøye med å følge opp frukttrærne. Men da han forsøkte å jobbe med plommetrærne i fjor høst, fikk han det ikke til. Da kjæresten hans kom på besøk, var han helt utslått. Han sa også at han følte seg helt ubrukelig. 

Praktiker til det siste

Etter å ha lest farens beskjed, følte både Jens-Petter og søsteren seg sikre på hva faren kunne ha planlagt.

– Ingeborg begynte å gråte da jeg ringte til henne for å fortelle det. Hun sa med en gang: «Jeg skulle så gjerne ha fått sagt «Ha det» til han», husker Jens-Petter.

Faren ble funnet druknet cirka et døgn senere. 

I ettertid føler Jens-Petter seg sikker på at Per, praktiker som han var, hadde tenkt nøye over alle detaljer rundt dette. De tror at han valgte både sted og tidspunkt med omhu, for å forsikre seg om at det ikke var noen av barna som fant han. 

– Vi husker også at han fortalte at han som barn hadde reddet søsteren sin fra drukning. Hun hadde blitt så sint fordi han dro henne tilbake fra en opplevelse hun opplevde som så bra. Kanskje han tenkte at dette tross alt var en god måte å dø på? 

Viktig ikke å overtenke

Da faren forsvant, valgte Jens-Petter og søsteren å etterlyse han på Facebook. De har senere også delt årsaken til at han døde. 

– Åpenheten vår endte med et langt intervju i Gudbrandsdølen. Temaet selvmord er dessverre svært skambelagt; som etterlatt kan man lett føle at man ikke har vært til stede for den som velger å ta sitt liv. Vi kan alle gjøre mere for våre nære, men jeg tror at det i en slik situasjon er viktig å ikke overtenke. Handlingen var fars eget valg. Vi skal ikke føle skyld for det han gjorde. 

– For meg som pårørende er måten han døde på ikke lenger et problem. Men som søster Ingeborg savner jeg muligheten til å si “Ha det” for siste gang. Jeg skulle også gjerne fått holdt han i hånden da han døde. Men ut over det, er ikke sorgen min annerledes enn om han hadde dødd på en annen måte. 

Les artikkelen Den siste beskjeden fra Per (84) (for abonnementer)

– Vi kan alle gjøre mere for våre nære, men jeg tror at det i en slik situasjon er viktig å ikke overtenke. Handlingen var fars eget valg. Vi skal ikke føle skyld for det han gjorde, sier Jens-Petter Kolseth – her avbildet ute på gårdstunet i Sør-Fron. Foto: Bente Wallander