Selbæk er forskningssjef ved Nasjonalt senter for aldring og helse og denne månedens foredragsholder i Om aldring. Her forteller han litt om utfordringene ved demensforskning, og om forebygging av demens.
Høna, egget, etikk og hvite løgner
– Forskningen på demens har eksplodert de siste årene, sier Selbæk i foredraget.
Men ifølge Selbæk er det noen utfordringer. For det første er ikke kunnskapen som ligger til grunn helt oppe på høyeste nivå. Grunnen er at de studiene som kunne gitt de beste dataene, rett og slett ikke lar seg gjennomføre, av både etiske og praktiske årsaker.
– Man kan ikke holde folk i to grupper i 20–30 år for å sjekke effekten av for eksempel røyking på demens, sier han. Det er etisk umulig og økonomisk umulig.
Han forklarer at man isteden må ty til såkalte observasjonsstudier. Dette er studier der folk svarer på spørsmål på ett tidspunkt i livet om sin atferd, eller man måler ulike faktorer, som for eksempel blodtrykk. Deretter ser man om det har sammenheng med risiko for demens senere. Men når folk selv skal rapportere om egen helse, kan det fort pyntes litt på sannheten.
– V sier vi drikker mindre alkohol, røyker mindre, og er mer fysisk aktive enn vi egentlig er, sier Selbæk.
I tillegg kommer spørsmålet om hva som skyldes demens og hva demens er skyld i.
– Jo nærmere man kommer tidspunktet for demens, desto vanskeligere er det å si hva som er årsak og virkning, sier Selbæk.
Eksempelet han bruker i foredraget er sammenhengen mellom depresjon og demens. Her er det sterkest sammenheng når depresjon måles tett på tidspunktet for demens.
– Men er det slik at depresjon øker risikoen for demens, eller at begynnende demens fører til depressive symptomer? Spør Selbæk.
Dette er bare noen av usikkerhetsmomentene knyttet til demensforskning.
Mange studier med like resultater
– Når vi gjør forskningsprosjekter på store grupper, har vi ikke alltid mulighet til å undersøke alle grundig, forklarer Selbæk i foredraget.
Han forteller at det ikke er ressurser til at alle i en stor studie kan tas røntgen, eller spinalvæskeundersøkelser av.
– Det øker sjansen at noen feilaktig klassifiseres som å ha eller ikke ha demenssykdom, sier han.
Så hvordan kan man konkludere med noe, med all denne usikkerheten?
– Vi må se at flere studier med høy kvalitet viser det samme, forklarer Selbæk.
Hvis resultatene er like kan en være ganske sikre på hvordan ting henger sammen, selv om metodene ikke er på høyeste nivå.
Selbæk sier det også må finnes en troverdig mekanisme som forklarer sammenhengen.
– Noen ganger kan vi teste dette ved å behandle noe, for eksempel høyt blodtrykk, og se om dette gir lavere demensrisiko, forteller han.
Ikke alltid overførbart til enkeltpersoner
Selbæk er en del av Lancet kommisjonen, som tre ganger har publisert en liste over modifiserbare risikofaktorer for demens, senest i 2024. I den siste rapporten har det tilkommet to nye risikofaktorer, som bringer den foreløpige totalen opp i 14. Selbæk understreker at dette er et budskap til dem som planlegger folkehelsetiltak.
– Å få høre om alle disse risikofaktorene kan gjøre folk urolige, gi skyldfølelse, skam, eller angst, sier Selbæk.
Han påpeker at kunnskapen man samler fra studier på store grupper, ikke alltid lar seg overføre til enkeltpersoner.
– Mange har levd sunt, men får likevel demens, sier han.
Han ønsker at de som planlegger folkehelsetiltakene skal gjøre det lettere for folk å ta sunne og gode valg.
