– Må slutte å legge et gyllent slør over demenssykdommene

Mina Gerhardsen, generalsekretær for Nasjonalforeningen for folkehelsen, tok på et webinar om yngre pårørende til personer med demens til orde for større åpenhet, også om de brutale sidene ved demenssykdommene.

Webinaret Yngre pårørende til personer med demens og deres familier – planlegging for fremtiden, gikk fredag av stabelen i regi av Nasjonalforeningen for folkehelsen og Nasjonalt senter for aldring og helse. 440 personer fra hele Norge deltar.

Nasjonalforeningen for folkehelsen er også en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. Som generalsekretær møter Mina Gerhardsen og kollegene mange yngre pårørende. I sitt innlegg Det er så flaut med pappa utdypet hun behovet for åpenhet.

Forskjell på normal tenåringsflauhet og skam

– Barn og unge tåler kunnskap hvis den blir tilrettelagt på en god måte. Vi skal derfor ikke pakke inn hva dette er for noe. Det som skjer når noen får demens er sykdom. Det skal ingen skamme seg over, verken pårørende eller den som har det, understreket Mina Gerhardsen.

– Ingen har skylden for at de er syke, og ingen skal føle skam. Halvdan Sivertsen synger i en av de vakre visene sine om tenåringen som gir sin far et overbærende blikk. Teitere enn far er jo ingen, kanskje bortsett fra mor. Å være irritert og flau over foreldrene sine er en normal del av det å bli voksen.

Stig Tonsjø (53) deltok også på seminaret, og fortalte hva pårørende kan betyr når man får en demenssykdom. Og om hvordan det kan gå på jobben.

Åpenhet gir beskyttelse

– Men hvordan er det for tenåringen når den voksne plutselig oppfører seg annerledes. Synger og kanskje gråter, uten noen åpenbar årsak. Eller når klassekamerater forteller deg at de har møtt en mann på kjøpesenteret som småsnakket med seg selv, sang litt eller kanskje smakte han til og med på maten. Du er så redd for at de skal oppdage at det er din pappa.

Du er så redd for at de skal oppdage at det er din pappa

Mina Gerhardsen

– Brutaliteten blir så stor når livet blir så annerledes. Åpenhet beskytter, det er erfaringen vi har fra møter med familier der den ene har fått demens. Ved å være åpne deler vi kunnskap som bidrar til at flere kan forstå. Det kan igjen gjøre livet litt enklere for unge som ellers ville gå alene med sin store, vonde hemmelighet.