Hvem er det vi jobber for? Løftet de eldres stemme

Tre livshistorier dannet bakteppe for Arendalsukas arrangement Hvem er det vi jobber for i eldreomsorgen? Alderisme og usynliggjøring, og hvordan vi kan motvirke dette, var blant temaene som ble drøftet. – Så er det dette som jeg er veldig opptatt av, nemlig kompetanseoppbygging, sa Iren Luther, leder av Fagforbundets Yrkesseksjon helse og sosial.

– For vi trenger den beste kompetansen i eldreomsorgen. Eldre folk har alt – derfor trenger vi å kunne alt. Jeg vil i den sammenheng trekke fram Aldring og helse og Verdighetsenteret, som bidrar med så mye bra kompetanse og utdanning. Dere er viktige bidragsytere og samarbeidspartnere, som jeg framsnakket, også da jeg satt i Helsepersonellkommisjonen, sa Luther.

Ensomhet, fremmedfølelse og oppløsning

Tre livsfortellinger ble presentert som et utgangspunkt for samtale i Arendal denne uka: Historiene til Kjellaug Viddal-Ervik (92) og Jiri Novy (96), som er intervjuet gjennom Årringer-prosjektet, samt hovedpersonen Birgitte Solheim i forfatteren Kjersti Feldt Anfinnsens prisbelønte romaner De siste kjærtegn og Øyeblikk for evigheten.  

Verdighetsenterets faglige leder Sebastian von Hofacker leste opp intervjuet med Jiri, mens Anna Helle-Valle, konseptutvikler i Aldring og helse, leste intervjuet med Kjellaug. Om livet som gammel sa de blant annet:

– Nå er det nesten ingen, eller knapt noen som kjenner den unge versjonen av meg, tenker Birgitte Solheim (90), hovedperson i romanene De siste kjærtegn og Øyeblikk for evigheten.

Brobygger Sverre Chr Wilhelmsen fra Verdighetsenteret fulgte i samtale med forfatter Kjersti Feldt Anfinnsen opp disse trådene:

– Tror du at det er en grunnleggende følelse av ensomhet og savn blant eldre? 

– Det er helt klart en ensomhet der, men og en fremmedfølelse. Når jeg «var» Birgitte opplevde jeg, at hvis jeg bare blir sett som gammel, og ikke alt det jeg er eller har vært  gjennom et langt liv, så blir også jeg formet av blikkene som møter meg. Man kan som en følge av det lett bli litt fremmed, både for seg selv og for samfunnet, sa Kjersti Feldt Anfinnsen.

– Et annet stikkord jeg har hatt er oppløsning. Hun kjenner at kroppen er i forfall, sansene oppløses, minner, hjernen og det mentale svekkes. Også språket går i oppløsning. Jeg har prøvd å skildre det.

For lite eldrefokus

Lederen av Fagforbundets Yrkesseksjon helse, Iren Luther, satt i helsepersonellkommisjonen, som i februar 2023 overleverte sin utredning til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol. Kommisjonen skulle etablere et kunnskapsgrunnlag og foreslå tiltak for å utdanne, rekruttere, og beholde kvalifisert helse- og omsorgspersonell i hele landet. Målet er å møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt.

– Hva tenker du om disse livshistoriene i lys av det, spurte Wilhelmsen.

– Fokuset var nok i litt for liten grad på de eldre. I kommisjonen var det det kanskje bare én til, bortsett fra meg, som hadde jobbet innenfor geriatrien eller med eldre spesielt. Eldre er en veldig sammensatt gruppe, du har de som er spreke men også den geriatriske pasienten. Det er et stort spenn, men det er utrolig viktig å se at hovedtyngden av de som er innenfor helsetjenesten er over 65 år. Vi diskuterte selvfølgelig den gruppa, men at vi finner gode løsninger for den eldre pasienten i en sånn stor rapport er jeg usikker på.

Hva kan gjøres?

– Prosjektet Årringer skal nettopp vise mulighetsfeltet knyttet til aldring, gjennom å synliggjøre hva som ligger av ressurser og kompetanse hos de eldre, og slik bidra til å motvirke at diskriminering skjer, påpekte programlederen før han fortsatte:

– Personsentrert omsorg, tjenesten har tradisjonelt vært gode på å vite hva som er best for pasienten. Det stemmer selvfølgelig ofte. Men hvis vi skal ha fokus på pasienten og tilpassing til de enkeltes ønsker, så er det kanskje spenninger her?

– Det er absolutt riktig å ha fokus på den enkelte i tjenesteutøvelsen. Men så, når vi snur på det, og den enkelte krever individualisering, blir det vanskelig. Vi skal tilrettelegge for at den enkelte blir sett, men samtidig anerkjenne at vi har begrensede ressurser, og at man ikke skreddersy alt til alle. Det har også vært en del diskusjoner i kjølvannet av rapporten om dette, at vi må tenke oss litt om og være villig til å bruke ressursene riktig. Da gjør vi en god jobb, sa Sebastian von Hofacker.

Se flere bilder fra arrangementet:

Hvordan skape et aldringsvennlig samfunn

– Vi i Aldring og helse har nettopp fått utvidet vårt mandat, for å jobbe med aldring i sin fulle bredde, fortalte Anna Helle-Valle.

– Noe av det vi gjør under fanen Helt åpent om aldring, er et prosjekt vi har kalt Generasjon Møhlenpris, der vi med finansiering fra BC Rieber fondene ser om vi kan gjøre en bydel i Bergen mer aldringsvennlig. Det er et konkret forsøk på å undersøke hva alderisme er, hvordan den er strukturell, hvordan den sitter i språket vårt, blikket vårt og i møteplasser. Vi inviterer blant annet folk som er på sykehjem til  generasjonsmåltider med sjuende klasse på skoler. Å se hva det å sette mennesker sammen rundt et godt måltid kan føre til, hva det skaper av kontakt, nysgjerrighet og initiativ hos barna. Å senke terskelen for kontakt på tvers av generasjoner gjennom flere slike attraktive, spennende tilbud, tenker jeg er ett skritt i riktig retning. 

– Det er viktig å se og møte den eldre, både som pasient og anerkjenne dem som mennesker. Samtidig sørge for mulighet til medvirkning og deltakelse, ikke bare i situasjonen, men også på systemnivå. Der tenker jeg vi har en lang vei å gå. Da er for eksempel tiltak som dette, fantastiske romaner, det at vi skaper et engasjement og en solidaritet i befolkningen og at vi er interessert i de eldre som mennesker, viktig, sa Anna Helle-Valla. 

Jeg prøver å stelle meg selv. Ordner med medisinene mine, handler og lager den maten jeg skal ha. Steller klærne mine og prøver å holde meg vedlike. 

Kjellaug Viddal-Ervik

Et sammensatt folk

– Helsevesenet og -tjenestene blir stadig mer opptatt av at vi er sammensatt. Jiri Novy kom til Norge som flyktning. Er det noe i hans vitnesbyrd som er aktuelt i dagens situasjon, spurte Sverre Chr. Wilhelmsen.

– Jeg tenker at de som kommer til Norge som oftest tas godt imot og møtes med vennlighet, men så er det noe som i embeds medfør går tapt. Det finnes lukkede dører og liten åpenhet, tror jeg vi trygt kan si. Det er et stort potensial for å se den flerkulturelle bakgrunnen, livsfortellinger og traumer som disse menneskene bringer med seg, mente Sebastian von Hofacker.

– Som aldringsaktivist har jeg blitt sjokkert av å oppdage at eldre innvandrerkvinner er den gruppen som har dårligst helse i Norge. Hva handler dét om? Trippel diskriminering? At de er eldre, innvandrere og kvinner? Vi må være villige til å se på strukturelle utfordringer og vår egen kultur. Hva tilrettelegger vi og hva kan vi lære. I en tid hvor vi forberedes på at vi må klare oss med mindre er det mange som romantiserer andre kulturers tradisjon for å ta seg av de eldre. Mange tenker ikke over at det samtidig reduserer kvinnenes muligheter – uten at det foreligger forskning som sier at det er dét de vil, sa Anna Helle-Valle.

Folk her i Skien var dessuten så hyggelige. Alle ville hjelpe oss flyktninger fra utlandet!

Jiri Novy

Humaniora i helsetjenesten

– Jiri og Kjellaug er personer som lever eller har levd, men Birgitte Solheim er en fiktiv karakter. Hva tenker dere om det å trekke litteratur inn i en setting som dette? Har vi noe å lære som helsepersonell, undret Sverre.

– Det føler jeg meg sikker på. Anne Karin Elstad skrev i sin tid en roman om å være slagrammet. Jeg jobbet den gang på en avdeling for slagrammede og lærte mye av å lese den. Man kan få en annen type innsikt gjennom litteratur, svarte Iren Luther.

– En stor fare ved å bli institusjonalisert er at du blir objektivisert som menneske. Det snakkes  om å gjøre morgenstell på rom 32, man gjør mennesker til objekter i et system. Når vi nærmer oss mennesker gjennom kunst og kultur får vi en helt annen inngang til å motvirke ting som ligger i veggene. Vi trenger plass til fortellingene og humaniora på helsefeltet, mente Anna Helle-Valle.

– Noe av litteraturens kraft er at den reiser. Du kan lese en bok og være i et annet sinn eller land. Tilbakemeldinger fra godt voksne kvinner er at det har vært godt å lese noe man kjenner seg igjen i. Noen ganger blir man også bedre kjent med seg selv av å lese. Anna har i forbindelse med sitt arbeid med stiftelsen Siste kapittel sagt at vi må se alderdommen like viktig for et liv som det siste kapitlet i en bok. Jeg vil inspirert av det lese fra det siste kapitlet i min bok, avsluttet Kjersti Feldt Anfinnsen.

Arrangementet ble holdt av Verdighetsenteret og Fagforbundet i samarbeid med Aldring og helse.