Norges befolkning legger stadig flere år til sine liv, men hva fyller vi disse årene med? Høyere gjennomsnittsalder kan ikke være vårt eneste mål. – Det handler like mye om å gi godt innhold til årene, sier professor Geir Selbæk, forskningssjef i Aldring og helse, i en kommentar til intervjuserien Årringer.
Inga Drotninghaug Moe, (les intervjuet med 105-åringen i serien Årringer), er en av stadig flere svært gamle nordmenn. Antallet hundreåringer i Norge har ifølge SSB mer enn doblet seg siden årtusenskiftet, og hele 98 personer var ved nyttår 105 år eller eldre. Forklaringene er flere.
– Men vi bør alltid se til folk som Inga og lære av dem. Det kan si oss noe om hvilke faktorer som påvirker livslengden, sier Geir Selbæk.
– Det enkleste er å påpeke det genetiske, de arvelige faktorene, som vi selv ikke kan gjøre noe med. Men alt er vevd inn i hverandre. De store norske befolkningsundersøkelsene vil etter hvert gi oss god kunnskap om hva som gir best mulig aldring. Det er samtidig viktig å få inn direkte kunnskap om hva eldre selv tenker om dette. Jeg gleder meg til å lese intervjuene med flere «Årringer».
Ikke nytt å bli gammel
Forventet levealder har økt mer eller mindre kontinuerlig de siste 170 årene, bare avbrutt av verdenskriger og spanskesyken i 1918. Nyfødte jenter anno 2021 kan forvente å bli 85 år gamle mens guttebabyer forventes å bli 81,5 år.
– Grovt regnet blir forventet levetid når du er 60 fem år lenger for hver generasjon. For å illustrere dette pleier jeg å vise til far, meg selv og sønnen min. Når jeg fyller 60 kan jeg forvente å leve fem år lenger enn min far kunne da han fylte 60. Og når min sønn blir 60 vil han ha utsikter til å leve fem år lenger enn meg.
– I Norge i dag skjer de aller fleste dødsfall i høyere alder, og det er dødeligheten i eldre aldersgrupper som nå er avgjørende for forventet levealder. Motsatt vil selv en dobling av dødeligheten i alderen to – ti år gi små utslag, fordi det er forholdsvis få dødsfall i denne aldersgruppen (0,25 prosent dør i sitt første leveår), sier Geir Selbæk.
– Det var heller ikke for 100 år siden uvanlig at folk ble svært gamle, understreker han.
– Men nå er det mange flere som blir gamle. Hvis prognosene slår til, vil hver femte nordmann i 2060 (20 prosent av befolkningen) være mer enn 70 år. Og antallet personer som er 90 år eller eldre blir femdoblet.
Når jeg fyller 60 kan jeg forvente å leve fem år lenger enn min far kunne da han fylte 60
Fem gode ekstra år?
For Geir er det derfor interessant å se på hva som skjer i de fem ekstra leveårene han og resten av hans generasjon forventes å få.
– Kvaliteten på det livet og en god livsavslutning blir for meg viktigere enn livslengde, sett fra både individets og samfunnets perspektiv. Hvis de fleste av oss får fem gode ekstra år, vil det være en vinn-vinn-situasjon.
Kanskje blir det ikke slik.
– Fra et samfunnsperspektiv er det en god og viktig nyhet at folk får leve lenger, men hvis det for alle innebærer to år med tjenestebehov blir det ressurskrevende. Mye tyder på at noen av de fem årene vil leves med dårlig helse og dårlig funksjon. Jeg er spent på hvor skjæringspunktet med sykdom og/eller funksjonstap vil ligge.
Hvis de fleste av oss får fem gode ekstra år, vil det være en vinn-vinn-situasjon
Hva kan vi selv gjøre?
Forskningssjefen er i den forbindelse opptatt av alt man selv kan gjøre i forebyggende retning.
– Slik kan vi kanskje utsette tidspunktet for å bli syk. Alle vil ikke bli pleietrengende. Men kanskje trenger jeg som nittiåring litt mere tilpasning for å ha det bra.
– Å ha et fysisk aktivt liv og sosialt liv er viktig for å opprettholde og utnytte den restevnen som består når aldringen forandrer oss grunnleggende. Prosessen innledes relativt tidlig. Noen blir ordentlig nedfor av det. Såkalte doers, som er aktive og vant til å leve i en sosial og yrkesmessig kontekst der de får mange tilbakemeldinger, kan være blant disse. Når behovet for å tilpasse seg funksjonstap oppstår, har de kanskje ikke den evnen.
Evnen til å glede seg
Kvinner er trolig flinkere til å opprettholde og skape nye nettverk ved aldring.
– Noen sier at menn har investert så mye av seg selv i yrkeslivet at de ikke har hatt tid til overs på andre arenaer – og at tapet derfor blir større. Det finnes også en del sentrale daglige oppgaver i hjemmet som eldre menn ofte ikke mestrer. Samfunnet er så opptatt av unge gutter som faller utenfor, kanskje må vi bli mere opptatt av eldre menn som faller utenfor, undrer Geir.
– Det er ingen tvil om at det å kunne glede seg over, og bruke, sin restevne, er helt sentralt. Som gamle vil de fleste ha mistet mye. Personer vi har vært glade i, vår tidligere fysikk, arbeidsfellesskap og flere funksjoner. Da er det en stor fordel å kunne kjenne at vi likevel har lyst på mer, å kunne sette pris på resten av livet. At Inga fortsatt gleder seg over det som dukker opp på en kommunikasjonsskjerm er et godt eksempel på dette. Den egenskapen håper jeg også å ha i behold hvis jeg blir 90, sier Geir.
Høyere forekomst av demens
– For tiden snakkes det mye om alle ting som kan legges til rette før man blir pleietrengende. Hvordan løse framtidige utfordringer? Det vil uansett bli et voldsomt økende antall som får behov for pleietjenester. De fleste sykdommer opptrer hyppigere i eldre år; kreft, hjerte- og karlidelser, Parkinsons sykdom og demens. Vi har fått gjort mye med hjerte-, kar- og en del kreftsykdommer, men ikke med de nevrogenerative sykdommene.
– Man vet ennå ikke så mye om hvordan man skal tilnærme seg dette. Når det gjelder alle som vil få en demenssykdom, er det heller ikke så lett å legge til rette for den sene fasen.
– Forskningsprosjektet HUNT4 70+ har gitt en indikasjon på hvor mange nordmenn som vil få demens i årene framover. Forekomsttallene er presentert på Demenskartet.no. Andelen personer med demens vil dobles allerede i 2040, og i 2050 vil trolig om lag fire prosent av Norges befolkning ha en demenssykdom.
Urovekkende kurver
– En åpenbar utfordring samfunnet vil stå over for er da omsorgsbyrden. Vi vil få en samtidig økning i antall eldre og nedgang i antall personer som er i tjenesteytende alder. Kurven ser skummel ut, særlig for distriktene, der man slik prognosene er i dag, vil se denne utviklingen i enda større grad.
– Det tror jeg en del planleggere i distriktskommunene klør seg i hodet over. Hvilke helse- og omsorgstjenester bør allerede nå utvikles/planlegges for å dekke framtidige behov?
For mange vil svaret være velferdsteknologi.
– Jeg tror ikke at den teknologiske utviklingen kan løse alt. Vi må nok jobbe på flere plan og tenke forebygging i et livsløpsperspektiv. Skal man forebygge dårlig funksjon må det innsats til gjennom hele livet, sier han.
Eldre en ressurs
Parallelt med dette vil det også være mange eldre med god funksjon, personer som kan ha stor kapasitet til å bidra i samfunnet.
– Vi må nok benytte den ressursen det er at det også blir mange friske eldre. Bildet er så sammensatt.
– Jeg tror det krever stor og omfattende tenkning. Det er ikke nok å gjøre mer av det vi gjør nå. Vi må gjøre grunnleggende grep. Kanskje trenger vi en eldrereform på linje med de store utdanningsreformene vi trengte den gang de som er gamle nå, vokste opp, avslutter Geir Selbæk.