Snøen lavet fortsatt ned. Kulda kom og gikk og ukentlig ble vi anbefalt vi å holde oss hjemme fordi den norske vinteren fører til store, trafikale problemer.
“Endelig en god, gammeldags vinter”, utbrøt noen i fryd. Andre grøsset langt ned i tærne ved tanken. Det norske klimaet tærer tidvis, ikke bare på gamle og giktbrudne knær, men også på folks humør og pågangsmot.
For å utforske flere sider ved sydlandsk varme kontra norsk vinter, har Aldring og helse møtt en rekke godt voksne nordmenn på Gran Canaria. Vi avla blant annet Sjømannskirken et besøk.
Sjømannskirka i Arguineguin ligger fint til i strandkanten.
Rett innenfor døra sitter Arild Arnholdt Arnås (77) fra Horten: Han strikker samtidig som han selger lodd til inntekt for kirken.
Gir livet mening
– Jeg har sittet her i i mer enn ti år nå, forteller Arild.
– Hver onsdag og lørdag fra klokka elleve til tre i perioden september til og med mars. Min mor må ha vært ganske framtidsrettet, for jeg var bare fem år gammel da hun bestemte seg for å lære meg å strikke: «Det skal ikke være forskjell på gutter og jenter», sa hun. I starten ble det ikke så mye ut av strikkingen, men nå strikker jeg både sokker, votter og gensere. Både kona og jeg bidrar her så sant vi har en ledig stund.
Det er 14 år siden Arild og kona solgte hytta på fjellet for å kjøpe leilighet i Arguineguin.
– Vi har ikke angra en dag! Jeg har leddgikt og flere underliggende sykdommer og føler meg som et nytt menneske når jeg kommer ned her. Før vi fikk vår egen leilighet var jeg med Rikshospitalet på tur til Tyrkia et par ganger. Men bedringen etter de relativt korte oppholdene varte ikke så lenge. Vi ble som to nye mennesker, både kona og jeg, etter at vi begynte å være her nede.
– Familien synes kanskje at det er lenge mellom hver gang vi møtes, men både store og små har jo telefon. Vi kan jo møtes her og. I jula flytta jeg og kona inn på hotell, så familien på besøk kunne bo i leiligheten vår. I Sjømannskirken møter vi en gjeng veldig hyggelige mennesker. Jeg har funnet min plass her, og det jeg selv kan bidra med gir livet mitt mening!
– La ikke sorgen få hele huset
Vinterprest Per Anders Nordengen (70 år), har nettopp holdt kåseriet Å gjøre det beste ut av livet slik som livet har blitt for femte gang. Mer enn 600 tilhørere har møtt fram totalt, de fleste i alderen 75+.
Per Anders medgir at det noen ganger kan være vanskelig å leve som han prediker. Etter 44 års virke som prest, for det meste i Oslo, men også ved Montebello-senteret (Nasjonal helseinstitusjon for kreftpasienter og deres pårørende), har han møtt mennesker i dyp sorg og sterke kriser.
– Vi er sårbare, og jo eldre vi blir, desto mere taper vi. Vi mister familiemedlemmer og venner. Når helsa også begynner å skrante, er det for mange lett å bli sutrete og negative. Det er da viktig ikke å bli et offer i sorgen. For å unngå det må vi gi sorg og sykdom et rom, uten at det får lov til å ta hele huset.
Mye humor
Nordengen benytter seg ofte av humor i foredragene sine.
– Folk ler mye når jeg snakker, det åpner hjertene deres. Jeg snakker ikke så mye om åndelige ting, ei heller om tro. Men Guds plusstegn i alt det negative er jeg opptatt av.
– Så i stedet for «Akk og ve, oppfordrer jeg folk til å si «Takk og be», Vi kan velge å være takknemlige for det vi har, i stedet for å fokusere på alt vi ikke lenger har.
– “Livet er den tiden det tar å dø”, sier Lars Saabye Christensen så treffende. Vi må jo spørre oss selv om hvordan få det beste ut av de årene vi har til rådighet. Å reise hit ned kan for noen være et svar.
– Jeg har selv som motto å eldes med begeistring. Som vinterprest her på andre året, har jeg opplevd det samme som så mange andre: Ved å være her får aldrende årer nytt liv – noe som i neste omgang kan legge år til livene våre. Vi nordmenn er virkelig heldige som har råd til å reise og bo her nede!
Litt senere på dagen er det fastelavn og fest i kirka. Frivillige Marianne Mathiesen Hasseleid (67) fra Kragerø byr Agnes Marie Hanssen (81) fra Aurskog på nybakte boller.
Hanna Korslund med datteren Hermine Korslund Pedersen (4) bidrar under åresalget.
– Det strikkes så mye at vi må ha vårt eget garnlager, forteller Bente Søreid Gundersen (t.v.). Marit Langballe viser fram noe av det som skal loddes ut. – Dette sjalet veier bare 25 gram og er så tynt at det kan trekkes gjennom en giftering!
Med tanke på kulda
Marit Langballe (62) fra Kvinnherad er en av mange frivillige bidragsytere til Sjømannskirkens basargruppe. At temperaturen nærmer seg varme 30 grader, affiserer ikke de rundt 30 kvinnene som driver med ulike typer håndarbeid. Gevinster produseres på løpende bånd. Gensere, sokker og votter beregnet på norsk vinterkulde.
– Hvorfor vi driver med dette? Først og fremst fordi det er godt å kunne bidra inn i et fellesskap. Det sosiale er også viktig. Vi lærer av hverandre og får nye inputs på håndarbeidsfronten. Det vi skaper bidrar med gode inntekter til kirken. Vi har julebasar over to dager og åresalg hver uke. Gevinstene er populære, ikke bare for den som vinner, men også familiemedlemmer som befinner seg hjemme i kulda, sier Marit.
Fra ensomhet til fellesskap
De fleste deltakerne i basargruppe tilbringer mye av vinterhalvåret på Gran Canaria. Noen er her i tre måneder, andre et halvt år. Rundt bordet går snart samtalen om fordelene ved dette. Blant argumentene vi hører er:
– Hvis jeg er her fire til seks måneder i året, går det bra resten av året hjemme. Den solide dosen med D-vitaminer og mye fysisk aktivitet, gir en gevinst lenge etter at du har kommet hjem.
– Du får mange år ekstra ved å være her. Helsa blir bedre, og du orker å gjøre ting du ikke klarer hjemme. Da yngst du flere år, sier Ingebjørg Indrebø fra Førde!
– Alt går så mye lettere når vi slipper unna snø og is. Hjemme føler mange seg ensomme vinterstid, her er det enkelt å være sosial. Akkurat nå satt vi for eksempel og planla felles middag senere i dag. Du får nye venner, føyer Åshild Storheim (76) til.
– Helsa er den viktigste grunnen til at jeg er her. Jeg slet med kronisk sykdom i mange år hjemme i Norge. Her fikk jeg et nytt liv og sykdommen setter meg sjelden ut av spill, sier Kari Fristad (73) fra Askvoll.
– Når du går på gata i Arguineguin, møter du alltid flere kjente du kan snakke med. Og alle snakker med alle, føyer en annen til.
– Hvis jeg er her fire til seks måneder i året, går det bra resten av året hjemme. Den solide dosen med D-vitaminer og mye fysisk aktivitet, gir en gevinst lenge etter at du har kommet hjem.
– Folk hjelper hverandre så godt de kan – og du får hjelp hvis du trenger det!
Norges største kirke
Øivind Gundersen fra Skien bestyrer det som etter tallene å dømme er Norges største kirke. Med fjorårets 75 000 besøkende, er den også verdens største sjømannskirke. Her samles ikke bare folk som har et forhold til den kristne tro. Lokalene er også et populært sosialt samlingssted for nordmenn i alle aldre.
– Vaflene er vårt varemerke. Det ble laget 6 000 liter røre og stekt 55 000 vafler her i fjor. Vi hadde ikke klart oss uten de frivillige. Sjømannskirken er dugnad! Vi pleier å si det slik: Staben kommer og går, men de frivillige består, sier daglig leder med et smil.
– Dere plages heller ikke av tomme kirkebenker under gudstjenestene dere inviterer til hver søndag kveld?
– Nei, folk strømmer til. Vi har måttet leie den lokale katolske kirken til dette formålet. Opp mot 400 tilhørere er ikke uvanlig.
Flere med demens
Men livet som klimaflyktning på kanariøyene har ikke bare sine gode sider.
Nordmennene som kom til Gran Canaria på 80-tallet, begynner å bli gamle. Noen har mistet ektefellen sin eller venner, andre plages av sykdom. Brutte relasjoner er en utfordring for mange.
– Vi driver derfor mye med diakoni. Behovet er stort og det foregår et stort usynlig arbeid. Vi var involvert i nær 200 sosiale saker og 91 beredskapssaker i fjor. Alle finner det heller ikke naturlig å delta i aktiviteter knyttet til kirken, så gjennom besøkstjenesten møter vi mange ensomme her, forteller Øivind Gundersen
Kirken blir ofte kontaktet av bekymrede pårørende, som lurer på hvordan det går med deres nære – eller hvor de er.
– For de som slet med psyken eller rus hjemme, er livet ikke noe bedre her. Utfordringene med helsa er snarere forsterket. Nytt de senere årene er også at vi må hjelpe nordmenn som får en demenssykdom, pleietrengende eldre som ikke makter å ivareta seg selv.
I Spania er det ofte familien som yter omsorg for de eldste. Disse eldre har ikke et slikt nettverk å støtte seg til. Siden de mottar trygd fra Norge, oppfatter myndighetene dem dessuten til å ha relativt god råd. De får derfor ikke mye hjelp fra øyas offentlige eldreomsorg. Uten gode forsikringer kan det da bli vanskelig.
Ikke-registrerte
At mange som flyttet hit på den tida slurva med papirene sine, skaper ekstra problemer.
– De er ikke lengre registrert som norske borgere, men har heller ikke meldt flytting hit. Mange faller derfor mellom to stoler, sier Gundersen.
Dette bekreftes av visekonsul Liz Ann Sylling ved Norges konsulat på Gran Canaria. Hvor mange det dreier seg om, eller hvor mange nordmenn som bor på øya totalt, er de usikre på.
– Det er ikke obligatorisk for nordmenn å skrive seg inn. Man anbefales å registrere seg på UDs side reiseregistrering.no, men det er det ikke alle som gjør. Det er derfor vanskelig å få reelle tall.
NAVs statistikk viser at det er 3760 personer som mottok alderspensjon i Spania i 2022. Hvor mange av disse som bor på Gran Canaria er uvisst.
