–Som forvaltningsrevisor, hvilken nytte vil du ha av Demenskartet?
– Jeg vil dra nytte av denne informasjonen på flere måter. Utgangspunktet for forvaltningsrevisjon er at de kommunale kontrollutvalgene innleder sitt arbeid med å lage en plan for forvaltningsrevisjon som skal følge dem i hele kommunestyreperioden (4 år), svarer Kristin Fragell Lillevold.
– Utgangspunktet for en slik plan skal være en risiko og vesentlighetsvurdering i den enkelte kommune. Det innebærer en type kartlegging og vurdering rundt spørsmål som: «Hvor er risikoen størst for at det har skjedd avvik i vår kommune?» «Hvor kan det skje avvik?» Og, i forhold til vesentlighet: «Hvilke sektorer og områder utgjør den største samfunnskostnaden for vår kommune, som det er viktig at vi undersøker nærmere.»
– Det er dét forvaltningsrevisjon handler om: Å undersøke om kommunen leverer de tjenestene de skal, understreker hun.
Vesentlig informasjon
Forvaltningsrevisoren har også tidligere vært opptatt av demensforekomst.
– Da jeg på slutten av 90-tallet arbeidet som demenskonsulent i fagavdelingen til Nasjonalforeningen for folkehelsen, var det viktig å kunne vise kommunene tall som sa noe om omfanget av demenssykdom i befolkningen. Men tallene jeg fikk fra Aldring og helse den gang var basert på undersøkelser gjort i andre land.
Noe senere jobbet Lillevold hos Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i Oslo og Akershus.
– Der var jeg blant annet kommunenes kontaktperson på området nasjonale demensplaner. Det er derfor jeg vet at Demenskartet er gull verdt for kommunene.
Mørketallene i helse- og omsorg
Helse og omsorg er den sektoren som krever de største ressursene av norske kommuner.
– Det er derfor ekstra viktig å ha en god plan for tjenestene, og at de dimensjoneres riktig, slik at de møter befolkningens behov, fortsetter Kristin Fragell Lillevold.
– Som en del av dette med risiko og vesentlighetsvurderingen bør kommunene skaffe seg god oversikt over utfordringsbildet. Hvor mange personer dreier det seg om her og nå, men også i tida framover. Når en kommune vet at det «blant våre innbyggere finnes om lag 350 personer med demens» vil de lettere kunne spørre seg: «Hvor mange av disse har allerede en institusjonsplass?», og «Hvor mange har hjemmetjenesten kontakt med i dag?» Da vil man også med større sikkerhet vite hvor store mørketallene er.
Bør kjenne til Demenskartet
Kommunene vil, avhengig av befolkningsutviklingen lokalt, oppleve at ulike behov «topper» seg på ulike tidspunkt. Dette må man ta hensyn til når tjenestene skal planlegges.
– I en forvaltningsrevisjon utarbeider vi det som kalles revisjonskriterier, eller, sagt på en annen måte, det man kan måle kommunen opp i mot. Ofte handler det om lovverk og forskrifter og andre nasjonale føringer og standarder på området, men også kommunalt planverk. «Hva har vi selv bestemt at vi skal utvikle i vår kommune?», forteller Kristin.
– Ut fra en slik gjennomgang utleder vi noen konkrete kriterier for hva vi mener kommunen bør ha på plass på det aktuelle området. I en slik sammenheng er det også nyttig for oss å vite hvor stor del av befolkningen som omfattes av det aktuelle tjenesteområdet, blant annet for å kunne undersøke dekningsgraden på ulike tjenester.
– Jeg tenker Demenskartet er noe man etter hvert bør forvente at kommunene har kjennskap til. At det kommer i et såpass enkelt format og er så lett tilgjengelig tror jeg er en stor fordel, og noe som vil føre til at kommunene faktisk tar det i bruk, sier hun.
Få revisjoner på demensområdet
Før intervjuet sjekket Kristin Fragell opp en egen nettside for rapporter innen forvaltningsrevisjon, forvaltningsrevisjon.no. Nettsiden er et samarbeid mellom Norsk kommunerevisjonsforbund og Riksrevisjonen.
– Ved å søke på demens og tjenestetilbud ser jeg at det per i dag er veldig få rene forvaltningsrevisjoner på dette området. Personer med demens nevnes som oftest i sammenheng med at man har undersøkt hjemmetjenester til eldre, forteller hun.
– Hvis utviklingen blir som forventet i åra som kommer, er det gode grunner til at det skal bli flere revisjoner på tjenestetilbudet til personer med demens og deres pårørende. Vi har etter hvert god kunnskap om hvilke samfunnskostnader som er knyttet til området. Blant annet fordi det er en lidelse som ikke går over og som folk skal leve med i ulike faser av et sykdomsløp. Det er derfor viktig at kommunene har en type forløpsplanlegging, med tiltak på alle trinn i den såkalte «demenstrappa». Fra å nå personene det gjelder så tidlig som mulig, tilby utredning og andre kommunale tiltak som for eksempel dagaktivitetstilbud, og faste kontaktpersoner under hele forløpet, fram mot en eventuell sykehjemsinnleggelse.
Hvis utviklingen blir som forventet i åra som kommer, er det gode grunner til at det skal bli flere revisjoner på tjenestetilbudet til personer med demens og deres pårørende.
Kristin Fragell Lillevold
Viktig virkemiddel
Kommunenes tjenestetilbud vris mot at folk skal få stadig flere tjenester i eget hjem. Det tydeliggjør hvor viktig det er å vite hvor mange personer det kan bli snakk om, og at kommunene har virkemidler for å komme i kontakt med dem det gjelder.
– Prevalenstallet vil gi kommunen en god pekepinn. Ved hjelp av dette kan det ganske enkelt settes opp et regnestykke over «Hvem er det vi i dag har kontakt med og hvor mange er det vi hittil ikke har nådd fram til?». Slik blir det enklere å vurdere hvilke virkemidler man bør ta i bruk for å komme i kontakt med personer man ennå ikke kjenner til. Det kan for eksempel innebære å gi generell informasjon til alle kommunens innbyggere om det å leve med demens, for å senke terskelen for å ta kontakt med tjenesteapparatet, sier Lillevold.
– Vi har visst veldig lenge at tallene vil fordoble seg, og at den såkalte eldrebølgen snart vil komme. Men det er noe med å ha de konkrete tallene. Selv om det ofte vil være en liten feilmargin, spesielt i små kommuner, så gir Demenskartet oss en veldig tydelig pekepinn. Tallene tydeliggjør på en konkret måte at dette må vi ta på alvor.
Brikkene faller på plass
Det er opp til kontrollutvalgene i kommunene å bestemme i hvilke sektorer de ønsker å sette i gang en forvaltningsrevisjon.
– Men jeg tror at demensområdet vil bli satt mer og mer på agendaen i årene som kommer. Demenskartet var den siste brikken vi trengte å få på plass. Vi har allerede god oversikt over hva dette koster for kommunehelsetjenesten, og vi har tydelig nasjonale faglige retningslinjer fra Helsedirektoratet («Demensretningslinjene») for hva kommunene bør og skal ha etablert. Sammen med prevalenstallene utgjør dette et godt grunnlag for å kunne vurdere statusen i en kommune på området.
– Vi har alltid en bestillingsdialog med kommunene i forbindelse med vurdering av risiko og vesentlighet. Da er det fint for oss å kjenne til Demenskartet, for å kunne bistå med og få ting presisert og konkretisert. Jeg har allerede sendt Demenskart-linken til alle kollegene mine og til et annet revisjonsselskap vi samarbeider med, og vil gjøre mitt for å bidra til at temaet blir satt enda mer på dagsordenen rundt om i kommunene. For oss som utgjør en del av kommunenes egenkontroll vil prevalenstallene bli noe av det vi forventer at kommunen har oversikt over og som dermed utgjør en del av vurderingsgrunnlaget i en forvaltningsrevisjon, avslutter Kristin Fragell Lillevold.
Jeg tror at demensområdet vil bli satt mer og mer på agendaen i årene som kommer. Demenskartet var den siste brikken vi trengte å få på plass.
Kristin Fragell Lillevold
