– Ved å være
åpen om dette temaet håper jeg å bidra til en utvidet forståelse av vår
seksualitet, som en naturlig del av livet. Vi er alle seksuelle individer,
ellers hadde vi ikke vært her. Seksualitet er noe vi har med oss, sykdom til
tross. Jeg står for det livet jeg har levet, og skammer meg ikke over å skulle
snakke om de mere intime sidene ved det, sier Else1.
Den store kjærligheten
Else og Torbjørn fant kjærligheten tidlig, og giftet seg da Else bare var 18 år gammel. Paret fikk to barn sammen og levde lenge et trygt og godt liv i hovedstaden. Da de første tegnene på Torbjørns sykdom viste seg rundt år 2000, hadde de nylig lagt bak seg en vanskelig ekteskapelig periode.
– Torbjørn var av natur en viril mann, og jeg hadde vel aldri oppfylt alle hans ønsker på det seksuelle området. Men da jeg oppdaget at han hadde vært utro var jeg fortsatt dypt forelsket i ham. Jeg valgte å bli, og er stolt av at vi klarte å gå videre som par. Vi fikk mange gode år sammen, forteller Else.
Nye utfordringer
Etter å ha lagt
krisen bak seg bestemte paret seg for å flytte.
– Vi skaffet oss
et hotell i Gudbrandsdalen og sa opp våre faste jobber. Det var meningen at vi
skulle være to om dette prosjektet, men allerede det første året merket jeg at
noe var i ferd med å skje med Torbjørn. Han mestret fortsatt praktiske oppgaver
som oppvask og dekking av bord svært godt, men ikke telling av penger og andre
ting som krevde litt tankevirksomhet.
– Det er noe galt med pappa, sa jeg til
ungene, uten å forstå hva det dreide seg om. Jeg visste på den tiden ikke noe
om demens. At vi samtidig fikk kjennskap til at det var Huntingtons sykdom (arvelig hjernesykdom som kan gi motoriske, psykiske og kognitive forandringer)
i hans familie, medførte mye uro.
Torbjørn hadde jo mange av de symptomene. Vi var lettet da vi fikk vite at
Torbjørn ikke var bærer av sykdommen, andre i hans familie fikk dessverre ikke
en like positiv beskjed.
Fikk skylda
Det skulle vise seg å
bli en fattig trøst, for bare noen år senere var Torbjørn selv diagnostisert
med tre ulike demenssykdommer; Frontallappdemens, Alzheimer og Lewy-legemer. Etter å ha drevet
hotell for egen regning i seks år, hadde paret solgt huset sitt og flyttet
nærmere sin datter, for å være til hjelp som besteforeldre.
Else forteller at
ektemannens helse gradvis ble verre etter at han 60 år gammel gjennomgikk en
prostataoperasjon.
– Han fikk blant annet
potensproblemer. Dette er visst ganske vanlig etter en slik operasjon, men han
ga meg skylda. Uansett hva jeg sa eller gjorde; «Det er noe i deg som stenger
for mine muligheter», hevdet han. Gjennom årene førte dette til at vi forsøkte
flere typer hjelpemidler, både fysiske hjelpemidler som man kan få økonomisk
støtte fra NAV til å kjøpe, men også slike man får på blå resept, deriblant
Viagra. Uten resultat. Da han sa at han gjerne ville snakke med en sexolog,
skaffet jeg oss en time her i byen. Så ville han ikke gå likevel. Slik holdt vi
det gående. Temaet fortsatte å oppta Torbjørn, som helt til det siste
diskuterte mulighetene for en ny operasjon av prostata.
– Torbjørn var av natur en viril mann, og jeg hadde vel aldri oppfylt alle hans ønsker på det seksuelle området.
Drømmer og
hallusinasjoner
Else så hvordan
demenssykdommene satte sitt stadig sterkere preg på Torbjørn.
– Sommeren 2015 fikk
han det brått for seg at jeg var hans elskerinne. Den første hendelsen fant
sted en kveld vi var sammen på byen. Senere oppførte han seg flere ganger som
om vi hadde et hemmelig forhold. Jeg visste ikke alltid hvilken «Else» han opplevde seg sammen med, i hans verden het også elskerinnen Else. Han beholdt samtidig en merkelig evne til å resonnere logisk. På en biltur sa han blant annet; «Dere er så like, særlig i hakepartiet. Har du en søster? Din far var i Tysklandsbrigaden i 1948, ikke sant? Kunne han ha hatt et sidesprang der?» Jeg ble overrasket over at han klarte sette fars historie i en slik sammenheng, når resten av hans virkelighetsoppfatning ikke stemte.
Fra Elses dagbok
«I natt var han også oppe og ville ikke legge
seg, men han fant ikke klærne sine og sa at jeg hadde gjemt dem for ham. Han
mente at dette var en uverdig handling fra min side. (Jeg var imponert over den
setningen. Reflektert? Eller hva.) Jeg ble sint og ba han legge seg igjen, og
tok han hardt i armen. Da ble han veldig sint og sterk. I alle fall fant jeg
klærne hans og han kledde på seg i sinne. Så la han seg i senga med klærne på
og sa at han holdt på å fryse i hjel. Jeg forsøkte å gi han en sovetablett og
vann, da ble han sint igjen og nektet plent å ta imot. Jeg strøk han på naken
hud på mage og skuldre. Etter hvert roet han seg litt og spurte om han skulle
massere meg på ryggen. Han la seg på min side og var god på hofter og puppene
mine. Jeg tok den sovetabletten Torbjørn skulle ha og slik sovnet vi begge.»
Stor belastning for
den andre parten.
Torbjørn ble stadig
dårligere, men hans interesse for det seksuelle avtok ikke.
– Jeg brukte lenge huden, min mot hans, for at han
skulle klare å slappe av. Vi kunne massere hverandre også, og gi hverandre
glede ved det helt til det siste. Men noen av hans forslag måtte jeg avvise.
Jeg sa for eksempel stopp da han krevde at jeg skulle onanere foran han for at
han skulle føle større tilfredsstillelse. Det ville ha vært mentale overgrep om
jeg hadde imøtekommet alt han ba om. Jeg måtte rett og slett sette grenser for
å beskytte min egen verdighet.
Vanskelige netter
Episodene Else
forteller om er mange. Hun følte fortsatt stor kjærlighet for Torbjørn, men
alle minner fra denne perioden er ikke like gode.
Demens &
Alderspsykiatri har fått tillatelse til å lese, samt gjengi, deler av Elses
dagbok fra denne tiden. Her beskrives nettene som særlig vanskelige. – Torbjørn
våknet ofte på grunn av mareritt og/eller hallusinasjoner knyttet til
hummerfiske, noe han aldri hadde drevet med. Gang på gang vekket han Else med
livaktige historier om at han satt fast i hummerteiner eller fiskegarn, andre
netter hadde han en opplevelse av å ha satt en fiskekrok i halsen. At gorillaer,
orangutanger og slanger ble hevdet å ha inntatt parets stue, satte også sitt
preg på dagene. Else måtte ta hele seg selv i bruk for å berolige ektemannen.
Torbjørn bodde hjemme
helt til sykdommen brått tok en så alvorlig vending at han måtte tvangsinnlegges.
Her døde han etter kort tid, i september 2016. Else har i sin fortelling tatt
hensyn til ektemannens syn på hva man kan dele, og hva som er for privat.
1 Etter Elses ønske er
parets etternavn anonymisert. D&As redaktør kan formidle kontakt dersom
noen av leserne ønsker det.
