Medisinene som finnes i dag kan potensielt bremse utviklingen av demens, men ikke stoppe den.
Det er allerede mangel på fagkompetent helsepersonell og det er usannsynlig at fremtidens eldreomsorg kan driftes på samme måte som nå.
– God, kommunal demensomsorg er ikke bare helse- og sosialavdelingen i kommunen sitt ansvar, sier Siren Eriksen i Nasjonalt senter for aldring og helse.
Hun mener det er et ansvar som involverer alle sektorer i kommunen. Spesielt når målet er at personer med demens skal bo hjemme så lenge som mulig.
– Kommunene må planlegge for fremtiden og for den økningen av eldre og personer med demens som vi vet kommer. De må tenke langsiktige og bærekraftige løsninger som inkluderer ulike perspektiver som bolig, miljø, kultur, samferdsel, helse etc.
Velfredsteknologien kan ikke løse problemet alene
Det finnes en rekke teknologiske løsninger som kan gjøre det enklere å bo hjemme lenger. Men denne typen løsninger er mindre utbredt hos personer med demens enn de uten.
Det samme gjelder oppfølging hjemme for denne gruppen. Etter hvert vil de fleste av disse personene ha behov for oppfølging hele døgnet.
– Selv om eldre med demens skal bo hjemme lenger, vil det i fremtiden være behov for flere plasser til dem som trenger heldøgns omsorg og pleie, nettopp fordi det blir flere med demens, sier Eriksen.
Heldøgns omsorg og pleie vil alle trenge når demenssykdommen har utviklet seg til en alvorlig grad.
Færre kvinner får tjenester i hjemmet
Ifølge Helsedirektoratets rapport Bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester blant personer med demens er bruken av tjenester i hjemmet og tidsbegrensede institusjonstjenester mindre utbredt for kvinner enn menn. Flere kvinner enn menn bor også alene. Ved alder 80 år bor 50 % av kvinner og 25% av menn alene. Dette øker proporsjonalt med alder.
– Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men kanskje står kvinnelige partnere på mer for å få tjenester til sine menn med demens. Kvinner som bor alene har kanskje i mindre grad pårørende som står på for dem, sier Eriksen tankefullt.
Hun lurer på om dette kan skyldes at det føles vanskeligere for pårørende som ikke bor sammen med personen å blande seg inn. Forskning viser også at kvinner antakelig får demensdiagnose senere enn menn.
– Fordi kvinner er mer verbale enn menn, er det ting som tyder på at kvinner mestrer kartleggingsverktøy for demens bedre enn menn og derfor får diagnose på et senere tidspunkt, sier Eriksen.
Og når diagnosen kommer på et senere tidspunkt kan det være for sent med en rekke tiltak som ellers hadde vært aktuelle for å støtte personen hjemme.
Systematisk arbeid på flere nivåer
– Kommunene må tenke løsning på flere plan, sier Eriksen.
Hun trekker frem flere vesentlige elementer: Ledelse og organisering blir bare viktigere fremover. Systematisk arbeid med kompetanse for både faglært helse- og omsorgspersonell og for ufaglærte er essensielt. Hun påpeker også hvor viktig det er å skape et godt arbeidsmiljø med rom for faglig utvikling.
– Hvis dette ikke er på plass, mister vi fagpersonellet vi trenger til andre sektorer, sier hun.
Frivilligheten blir viktig
I likhet med Helsepersonellkommisjonen trekker hun også frem frivilligheten som en nødvendig støtte i årene som kommer.
– Frivillig sektor bør inkluderes i større grad og det bør jobbes mer for å involvere et bredere nettverk rundt personer med demens slik at de aller nærmeste pårørende ikke blir stående alene, sier Eriksen.
– Når det er sagt, kommunene må ta ansvar for personer med demens, påpeker hun.
Eriksen er klar på at kommunene ikke kan fraskrive seg dette ansvaret.
– De pårørende står allerede i en utfordrende situasjon, så kommunene kan ikke fraskrive seg ansvaret, la være å forberede seg og skyve oppgaven over på dem, sier hun.
