En nordens apostel

Professor Jon Snædal har sitt daglige virke ved geriatrisk klinikk, Landspitali Universitetssykehus i Reykjavik. Herfra har han god oversikt, ikke bare over landets egen hovedstad, men også over de øvrige psykogeriatriske miljøene i Norden.

Lik en Nordens apostel har han selv fartet land og strand rundt for å utvikle og spre sitt budskap om god demensomsorg.

– Selv om den er bedre i Norden enn de fleste andre steder i verden, kan vi lett finne brister også her. Det vil være et evig behov for å utvikle vår omsorg for personer med demens, sier Jon Snædal.

En familie av leger

Jon Snædal (uttales Sneidal) ble født på Island i 1950. Hans far var gynekolog, og i fem av Jons tidligste barneår arbeidet faren i Danmark og Sverige. Da bodde hele familien der.

Det hjalp meg når jeg noen år senere fikk behov for å snakke dansk og svensk igjen, mener Jon, som etter å ha flyttet hjem, tok hele sin skolegang i Reykjavik.

Jon tror at faren valgte legeyrket fordi han var inspirert av en onkel, som var sykehusoverlege. Sitt eget legekall forklarer Jon slik:

– Min far tok alltid meg og min bror med på «stuegang» på sykehuset julaften. Han tok en ekstra visitt, eller ronde, som de sier i Sverige i anledning helgen. Jeg husker disse kveldsrundene svært godt, de har uten tvil hatt betydning for mine egne valg.

Jon tok sin grunnutdanning ved medisinsk fakultet i Reykjavik. Hele familien ble senere med til Sverige, der han i perioden 1979-84  tok spesialistutdanning i geriatri og indremedisin ved Universitetssykehuset i Lund. Jons eldste datter er i dag nevrolog ved Landspitali Universitetssykehus, og har dermed brakt familietradisjonen videre.

Vekk fra de «hellige stener»

Jons interesse for geriatri oppsto da han som legestudent var sommervikar ved et sykehjem. På sykehjemmene var oppfatningen på den tiden at pasientene umulig kunne gjøre noe aktivt selv.

– Vi har et uttrykk som heter «Å sitte på den hellige sten», som foruten å bli brukt om det å gå av med pensjon, også innebærer passivitet. I det islandske samfunnet har de fleste syslet med hardt arbeid hele livet, som gammel fortjener du hvile.

Jon arbeidet sammen med Thor Haldorsson, som må sies å ha vært en geriatriens pionér på Island. Han var svært engasjert i dette feltet, og den første her i landet som snakket om at noe måtte gjøres med pasientenes passivitet. Haldorsson startet blant annet arbeidet med rehabilitering av eldre og personer med demens.

– I forbindelse med min indremedisinske og geriatriske spesialisering i Lund så jeg blant annet nærmere på effekten av å rehabilitere pasienter med hoftefraktur, forteller han.

Under sitt opphold i Lund kom Jon også i nærmere berøring med demenssykdommene, og ideen om at man kunne undersøke årsakene til disse. – Tanken på hvorfor demens oppsto opptok meg stadig mere og i Lund fantes en del forskning på dette området som jeg selv dessverre ikke kunne delta i på den tiden.

På slutten av 1984 kom Snædal tilbake til Island, og en spesialistlegestilling ved Reykjaviks geriatriske klinikk, der det ble gjort en særlig innsats innen rehabilitering ved å tenke helhet og muligheter framfor begrensninger.

Utviklet demensomsorg

Jon Snædal så også at det var mange uutnyttede muligheter i demensomsorgen. Fra Lund kjente han til at det innen psykiatrien fantes egne enheter for de eldre med demens og kroniske psykiatriske sykdommer.

– Da vi geriatere etter hvert kom i dialog med psykiatrien, ble vi, nærmest over bordet, enige om at demens skulle tilhøre geriatrien her i landet. Og slik har det siden vært, forteller han.

I årene som fulgte etablerte man flere nye omsorgstilbud for personer med demens.

– Vi fikk de første dagenhetene for personer med demens i 1986 og har nå åtte slike tilbud i Rykjavik og tilgrensende kommuner. Totalt har vi 180 plasser for personer med demens. Den psykogeriatriske klinikken ble etablert i 1988 og vi har fortsatt en enhet innen geriatrien. Deretter etablerte de en ambulerende tjeneste. En slik tjeneste eksisterte for allmenn geriatri fra slutten av 80-tallet. Nå begynte vi å bruke den også til demensutredning. En formell minnesmottakning, eller hukommelsesklinikk som den kalles i Norge, kom til i 1995. Disse tre enhetene har vi siden bygget vår omsorg på, og de drives enhetlig.

Filosofien bak er å fokusere på hvordan vi som leger møter vår pasient: Ikke som et
organ, men som en person.

Jon Snædal

Internasjonalt orientert

Gjennom sitt medlemskap i The Nordic Network in Dementia Diagnostics (NIDD) har Jon Snædal også vært med på å etablere en metode for å studere Alzheimers sykdom og andre sykdommer ved hjelp av elektroencefalografi (EEG), med en metode som har sin opprinnelse i en liten bedrift på Island, Mentis Cura. Han er fremdeles aktivt med i NIDD, som nå fortsetter med et nytt projekt.

– Vi håper blant annet at vi skal kunne arrangere den første konferansen for nordiske hukommelsesklinikker i Oslo neste år.

Jon har også vært aktiv i Nordisk Gerontologisk Forening (NGF), som holder kongresser hvert annet år i ett av de nordiske land. Han var president for kongressen på Island i 2010 og deretter president i NGF til 2014.

I 1996 ble Jon valgt inn i ledelsen for den Islandske legeforeningen. Her fikk han først i oppgave å ta hånd om foreningens nordiske samarbeid. De nordiske legeforeninger pleide å ha to årlige møter. Det nordiske legeråd samarbeidet også innen World Medical Assosiation (WMA), en organisasjon som med sine 112 medlemsforeninger rundt om i verden representerer ni millioner leger. Her ble Jon innvalgt i styret to ganger, i totalt åtte år, før han selv ble valgt som president i årene 2007 og 2008.

– Jeg arbeider stadig vekk for organisasjonen når det gjelder ett av deres policyprosjekter, og håper at vi snart får en ny policy for hvordan man etisk skal behandle helsedata, sier han.

Gjennom WMA kom Jon i kontakt med et initiativ for personsentrert medisin; Inter­ national College for Person Centered Medicine.

– Filosofien bak er å fokusere på hvordan vi som leger møter vår pasient: Ikke som et organ, men som en person. Innen demensomsorgen er dette svært viktig. Slik jeg ser det er symptomene ofte personens coping-mekanisme. Da gjelder det å prøve å forstå personen og spørre seg; Hvorfor oppfører han seg som han gjør? Hvis man kjenner personen, og møter han der han her, tiner symptomene ofte vekk. Ideene forfektes blant annet ved International College for Personcentered Medicine. Norge tok som første land Tom Kitwoods begrep «personhood» inn i sine nasjonale retningslinjer. Det har samtidig vært sterke krefter som først og fremst er opptatt av å behandle/påvirke symptomene. Og legemiddelindustrien pusher på.

Forskning i verdensklasse

Siden har også forskning kommet til. Innen demensfeltet vil Jon først og fremst framheve en liten studie på et legemiddel for Alzheimers sykdom, som startet i 1987. Internasjonalt ble medikamentet først registrert 12 år senere, under navnet Galantamin, som er ett av tre medikamenter som har en effekt på kolinsystemet.

– Det var svært interessant å ha et prosjekt med medisiner så tidlig, med en tydelig individuell effekt. I de følgende årene fikk vi også anledning til å anvende denne medisinen med en egen lisens. Det var spesielt, sier Jon.

I samarbeid med kollegaer fra flere andre land,  deriblant Ole Andreassen fra Norge,  har Jon og hans kollegaer også vært involvert i et genetisk forskningsprosjekt.

– Vi kunne således publisere både den første preventive mutasjonen og en ny sykdomsbærende mutasjon. Vår forskning ble i 2012 kåret til den mest betydningsfulle i verden av den amerikanske alzheimerorganisasjonen.

Rom for utvikling

Jon Snædal har i alle år reist mye, både gjennom sin profesjon og gjennom internasjonalt samarbeid. Han har deltatt på konferanser og kurs over hele verden.

– Vi bor på en øy og må reise ut for å skaffe oss nye kunnskaper. Det er en viktig del av vår kultur. Mange av turene baseres på en overenskomst mellom arbeidsgiver og –taker. Islandske leger får to uker hvert år til å reise, med utgiftene til reise og opphold dekket inntil et visst tak. Hensikten skal være faglig oppdatering.

Det er ingen tvil om at ordningen har gitt inspirasjon til utvikling av alle våre medisinske disipliner. Alt i alt er Jon Snædal godt fornøyd med sagaøyas utvikling på det medisinske området.

– Vi har for eksempel etablert en veldig fin eldreomsorg. Det er cirka 15 geriatere på Island nå og vår virksomhet når ganske bredt. Som omtalt tidligere er demensomsorg og -behandling tillagt geriatrien. Vi har også rehabilitering for gamle og medisinsk evaluering, både i akutt och subakutt fase. Vi har også hospice service, selv om den først og fremst er for døende med kreft. Sett under ett dekker vi mange aspekter innenfor samme ramme, også selvstendig sykehjemsgeriatri.

– Innsparingene i helse og omsorg hadde begynt på Island også, før det økonomiske kræsjet, men sakte har det blitt bedre igjen. Mye er forandret siden 2000, da ni av ti leger fortsatt reiste ut for å spesialisere seg. Legene i primæromsorgen tar sin spesialisering her i landet. Vi har også påbegynt programmer i andre spesialiseringer, med noe av utdanningen her og noe ute.

– Hva tenker han så om framtida?

– Jeg synes at Island må få en nasjonal demensplan, det har jeg snakket varmt for i flere år. Jeg vil at de som styrer skal gjøre seg noen tanker om hvordan man skal anvende alle pengene som allerede går til demensomsorg. Utviklingen til nå har kommet nedenfra, på grunn av press – ikke gjennom nasjonale retningslinjer. Det burde være en blanding.

– Behovet for å utvikle demensomsorgen vil nok være evig. Den nordiske demensomsorgen er bedre enn de fleste andre steder i verden, men vi kan enkelt finne brister også her. På sikt håper jeg, som alle andre, at man skal finne et legemiddel som kan lege all demenssykdom.

Atypisk fritid

Jon Snædal har fartet mye, også privat.

– Jeg har hatt som hobby å reise, og har ofte sørget for å forlenge de jobbrelaterte turene, dersom de har gått til spesielle steder. Vi har en god samhørighet innad i familien og besøker gjerne våre to barn som er bosatt i England og Frankrike.

Idrett er han ikke spesielt opptatt av.

– Men jeg følger det islandske fotballandslaget, selvfølgelig. Jeg har ellers en dattersønn som er veldig opptatt av fotball og vi har reist til England sammen for å se kamper der. Det er ganske artig å se håndball også, jeg spilte begge deler selv i ungdommen.

Bøker derimot, leses nesten daglig.

– Dels romaner, dels litt krim, ofte blandet med historie. Jeg leser gjerne islandske bøker, og synes at Laxness er en veldig fin forfatter. Det samme gjelder Thórarin Eldjárn og Einar Már Guðmundsson. Jeg leser også en del utenlandsk, har Khaled Hosseini på nattbordet nå. For mange år siden leste jeg også Bør Børson.

Arbeidet tar unektelig mye av Snædals tid. Ved siden av jobben har han likevel funnet tid til én stor hobby, en aktivitet som er atypisk for islendinger flest:

– Vi har en sommerstue i skogen. Der driver jeg med tømmerhogst og planting.