I den kritikerroste dokumentarfilmen møter publikum tre godt voksne personer med ulike typer demens; Jan, Sigvald og Mimi. Regissør Ragnhild Nøst Bergem går nært på, både det såre, vonde og gode i livene deres. Musikken har en spesiell betydning for dem alle. Når språk og minner forvitrer, blir toner og tekst verdifulle bidrag til kommunikasjon.
Vet hvordan sykdom påvirker
Ragnhild Nøst Bergem hadde som avslutning på en studie i dokumentarregi laget filmen Husker du meg,om yngre personer med demens.
– Da produksjonsselskapet ønsket å lage en dokumentar med et særlig fokus på musikkbasert miljøbehandling til personer med demens, ble jeg med. Men etter å ha identifisert mine tre hovedpersoner fant jeg ut at filmen måtte handle mer om dem selv og hvordan de har klart å få musikken inn som en del av sine liv, forteller hun.
– I startfasen tenkte jeg ganske bredt. Jeg hadde, både når jeg laget den forrige filmen og i mitt tidligere arbeid på sykehjem og i hjemmesykepleien, møtt mange med kognitiv svikt. Mormor og farfar fikk demens, så jeg har også kjennskap til temaet fra et personlig plan, og vet hvordan sykdom kan påvirke en hel familie. Det var samtidig litt av bakgrunnen for at jeg ønsket å være med.
Hovedpersonene
Hovedpersonene i filmen heter Mimi, Jan og Sigvald.
Sigvald har vært gift i 50 år, Mimi har en tvillingsøster, barn og barnebarn, mens Jan lever alene.
– Livene deres har tatt en vending og de er helt avhengig av at omgivelsene rundt viser forståelse for demenssykdommen. Musikk spiller en stor rolle og vi ser hvordan toner og tekst kan bidra til kommunikasjon når språket forsvinner, sier regissøren.
Ragnhild er også utdannet fotograf ved Oslo kunstfagskole,.
– Siden jeg i hovedsak hadde erfaring med stillfotografering, og også tidligere hadde vært på opptak alene og filmet selv, tenkte jeg tidlig at det ville passe bra her og. Personer med demens kan være ganske skjøre. Jeg måtte både ta hensyn til dem og de andre som bodde på sykehjemsavdelingen.
Langsomme dager
Teknikken jeg brukte var å ha med kameraet mitt når jeg dro ut for å besøke dem. Det ble raskt tydelig for meg at de samtalene vi hadde – eller forsøk på samtale – i seg selv bidrar til å vise vår kommunikasjon og hvordan de responderer. Det måtte bli en del av filmen. I ettertid er jeg glad for at jeg hadde god tid når jeg var der.
Tiden og et langsommere tempo er et gjennomgående tema.
– Tempoet livet deres gikk i. Jeg ble mer tålmodig ved å tenke at jeg skulle dokumentere det. Jeg satte opp kameraet på et stativ og så for meg hvilket utsnitt eller scene det ville bli. Så kunne vi ha en samtale. Hvis jeg spurte om noe, skjønte jeg at jeg måtte vente en stund på svar. Eller så kommer det musikk – særlig fra Sigvald. Han svarte også med musikk.
Med i filmen: Jan
Foto: Ragnhild Nøst Bergem
Lise og Mimi
Foto: Ragnhild Nøst Bergem
Sigvald og venner som feirer bursdag
Foto: Ragnhild Nøst Bergem
Respekt og etikk
Klippene ble før premieren sett av pårørende, verge og fageksperter + ledere der de tre intervjupersonene bodde.
– Jeg har hatt mange ledd for å passe på at alle synes at resultatet er ok, at hovedpersonene er behandlet med respekt og at det etiske er ivaretatt. At det som vises er sannheten for disse tre. Hvis de kan kjenne igjen alt, da er det sant.
– Jeg ønsket å lage en vakker og poetisk film. For å komme nær dem i tilværelsen må jeg tørre å gå nær dem med et kamera. Jeg må vise blikk, ansikter og stillheten kontra det livet de har når det er flere med dem.
Berører publikum
Ragnhild tror at filmen preges av hennes fotografiske blikk.
– Den inneholder mye mørke – men også lys. Jeg var for eksempel opptatt av at alle tre skulle ha bursdag i filmen, for livene våre leves jo helt til de ikke er mer.
Koronapandemien førte til at den planlagte premieren i 2020 måtte utsettes.
– Men da filmen først kom på kino hadde den veldig gode besøkstall til å være en norsk dokumentar. I en periode var den faktisk en av de best besøkte. Glade ble vi også når vi på tampen av 2021 nesten havner på lista over årets 20 beste filmer i Adresseavisa under overskriften “aldri har norsk film vært bedre”
Den inneholder mye mørke – men også lys. Jeg var for eksempel opptatt av at alle tre skulle ha bursdag i filmen, for livene våre leves jo helt til de ikke er mer.
Vil gjelde oss alle
Ragnhild Nøst Bergem har selv fulgt filmen på turné rundt om i Norge.
– Den ble vist mer enn 70 ganger, det var veldig fint. Filmen skal også reise rundt med Den kulturelle skolesekken, jeg gleder meg til å møte elever rundt omkring i landet.
– Publikum sier at de blir berørt, og det er jo det jeg vil når jeg lager noe. Jeg har selv kjent på hele følelsesregistret i arbeidet med filmen. Det er mye som er trist og vanskelig, men det er likevel mulig å finne gode stunder. Jeg ville gjerne gi plass til humor, varme og latter og vise at det går an å lete litt etter dette.
– Det er over forventning og det vi hadde turt å håpe. Jeg tror mange kommer fordi de står i det.
Vi mener at til slutt gjelder det alle. Alle møter på demens en eller annen gang i livet.
Det er mye som er trist og vanskelig, men det er likevel mulig å finne gode stunder.
Hvem er normal? Og hvem er ikke?
Det er allerede flere år siden Ragnhild innhentet materialet til filmen Vær her. I sin neste dokumentarfilm er ikke demens et tema.
– Men også denne filmen skal dreie seg om en person i en sårbar gruppe. Jeg har fulgt en person som har en lett utviklingshemming. Aktuelle problemstillinger er «Hva er å være normal?» Vi er nesten like gamle og gode venner, men han har havet rett under den «usynlige» linja man har satt for å gjøre et skille. Jeg synes det er viktig å gi stemme til mennesker og grupper man ikke hører så mye fra. Hjelpe dem og bli synlige litt selv, rett og slett.
