Disputerte med robotsel - Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse

Disputerte med robotsel

Kan emosjonelle roboter fremme helse hos personer med demens? – Ja, svarte Nina Jøranson da hun forsvarte sin doktorgradsavhandling ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Nina Jøranson
Nina Jøranson
Foto: Bente Wallander

Selroboten Paro er i manges øyne kjempesøt. I enkelte miljøer vekker den flørtende godklumpen likevel anstøt. Til de som har uttalt seg kritisk, hører sykepleiernes Faglig etiske råd, som høsten 2014 poengterte at Paro var en luresel. De framhevet viktigheten av å vise sann omsorg og sa at «Pasienter som er urolige vil ofte roe seg med menneskelig kontakt eller annen levende kontakt. Erstatninger som denne kan virke krenkende på menneskeverdet».

Omstridt valg

Stipendiat Nina Jøranson hadde på den tiden forsket på bruk av emosjonelle roboter i omsorgen for personer med demens i halvannet år. Hun fortsatte ufortrødent sitt arbeid. Med Paro ved sin side innledet hun i mai, to år senere, sin prøveforelesning over det oppgitte temaet Use of technical devices such as robots in the care of people with dementia, and related ethical issues.

For en nærmest fullsatt sal løftet doktoranden en rekke argumenter for og imot bruken av sofistikerte roboter i omsorgen for personer med demens, deriblant uttalelsene fra sykepleiernes etiske råd. Hun tok for seg etiske og filosofiske prinsipper rundt omsorgsutøvelse til personer med demens i diskusjonen rundt spørsmålet om det finnes det én sannhet ved bruk av emosjonelle roboter i demensomsorgen.

Unike situasjoner

Voksne leker ikke med dukker, blir det sagt. Men hva mener sykehjemsbeboere med demens selv? Det stilles gjerne spørsmål ved deres kapasitet til å kunne foreta troverdige avgjørelser grunnet deres kognitive svikt. For eksempel vil alle mennesker reagere negativt på krenkelser, men personer med demens kan reagere gjennom endring i atferd.

– Blir normal atferd dermed patologisert, undret Nina Jøranson.

Reaksjonene hos pasientene som fikk møte Paro ville bli oppfattet som normale hos alle andre. «Alle mennesker skulle få ha dyr», sier «Edith» på Solgården, mens hun koser med Paro.

Nina lurte på hvorfor vi stiller spørsmål ved troverdigheten når folk med demens gir uttrykk for slike følelser og meninger:

– Det finnes likevel ingen endelig konklusjon på forelesningens hovedspørsmål. Hver situasjon må vurderes som unik, og å bruke emosjonelle roboter som aktivitet i omsorgen for personer med demens må være under kontinuerlig vurdering.

Krevende dager

Håndtering av atferdsproblematikk hos personer med demens har endret seg de senere årene. Ikke-medisinsk behandling anbefales nå som førstevalg over hele verden. De ansatte skal i stedet stimulere pasientenes sosiale, personlige og fysiske ressurser for å fremme helse og velvære.

Det er en økende utfordring at stadig flere mennesker får en demensdiagnose samtidig som helsevesenet opplever en reduksjon i antall ansatte.

Velferdsteknologi generelt utvikles derfor med mål om økt selvstendighet og trygghet for hjemmeboende, samt effektivisering av oppgaver for helsepersonell.

– Bruk av robot-dyr er en måte å fremme sosial og emosjonell støtte til eldre med demens. Målet er å stimulere restfunksjoner som kan skape økt velvære, forklarte Jøranson.

Fra forskning på bruk av levende dyr i omsorgen for personer med demens vet man at slik aktivitet fremmer pasientens evne til sosialt samspill, gir færre symptomer på aggresjon og agitasjon samt reduserer følelsen av ensomhet. Tidligere studier antydet at emosjonelle roboter kunne utrette noe av det samme. Nina ville med sin intervensjon finne ut om aktiviteter med selunge-roboten Paro i en en norsk gruppe med sykehjemspasienter ville gi effekter.

Bedret humør

Nina ønsket å studere gruppeaktivitetens effekt på symptomer på agitert atferd og depresjon hos deltakere med demens, endring i observert livskvalitet og endring i bruk av psykotrope legemidler. Ti skjermede enheter for personer med demens fra fylkene Østfold, Vestfold og Akershus ble rekruttert til studien. Enhetene ble trukket til å motta Paro-aktivitet eller være kontrollsted, som fortsatte med vanlig behandling. Hver enhet rekrutterte inntil seks deltakere til en gruppe. Intervensjonsstedene fikk Paro- aktivitet to ganger i uka i en halv time gjennom 12 uker. Symptomer på agitasjon og depresjon, observert livskvalitet samt psykotrope medisiner ble målt før og etter intervensjonen samt tre måneder senere (follow-up). I uke to og ti ble Paro-gruppene filmet, for å analysere atferder som oppsto under samspill med roboten og for å se om atferden endret seg over tid. Analysene viser at Paro vakte interesse hos alle, om enn i ulik grad.

– Vi fant økende utvikling av sosialt samspill i gruppa, observert som signifikant økning av smil og latter overfor hverandre, mens kommunikasjon mellom deltakerne ble redusert når de hadde Paro på fanget, sier Nina.

Skapte engasjement

I hovedstudien fant man effekter på symptomer på agitert atferd og på depresjon hos deltakerne i intervensjonsgruppa. I kontrollgruppa forble symptomer på agitert atferd uendret, mens depresjonssymptomene økte. Effekter ble funnet først på follw-up målinger tre måneder etter avsluttet intervensjon, noe som kan være en konsekvens av endringer i det psykososiale miljøet i sykehjemsavdelingene ved at pleierne endrer håndtering av beboere etter å ha observert restfunksjoner hos deltakerne gjennom Paro-aktiviteten, undret Jøranson.

For hele gruppa fant man ingen effekt når det gjaldt livskvalitet, men ved å undersøke utvikling av livskvalitet relatert til alvorlighetsgrad av demens, fant man en signifikant forskjell mellom gruppene blant deltakere med alvorlig grad av demens. Intervensjonsdeltakerne beholdt sitt livskvalitetsnivå, mens kontrollgruppas ble forverret. Også her ble effekter funnet ved follow-up målinger.

– Tilleggsanalyser viste at Paro-intervensjon og endring i bruk av psykotrope medisiner best forklarte variansen i endring av livskvalitet hos de med alvorlig demens. Den positive utviklingen av sosialt samspill og økt engasjement har mest sannsynlig påvirket intervensjonsgruppedeltakerne positivt i hele studien. Intervensjonen så likevel ikke ut til å endre livskvaliteten for deltakere med mild og/eller moderat demens som i utgangspunktet hadde bedre skår på livskvalitet. Studiens overordnede konklusjon er at aktivitetene med Paro skapte engasjement og forbedret det sosiale samspillet i intervensjonsgruppa. Dette resulterte i positive effekter, som vi mener kan fremme helse hos personer med demens som liker aktivitet med Paro, avsluttet Nina Jøranson.

Disputasen ble ledet av professor Luc de Witte, Maastricht University. 2. opponent var forskningsleder Sverre Bergh, Alderspsykiatrisk forskningssenter, Sykehuset Innlandet HF, og førsteamanuensis Ruth Kjærsti Raanaas, NMBU. Professor Camilla Ihlebæk, NMBU, har vært Jøransons hovedveileder. Biveiledere har vært Post Doc Ingeborg Pedersen, NMBU, og Post Doc Anne Marie Mork Rokstad, Aldring og helse.

Referanse

Jøranson N. Emotional robots as health promotion in dementia care – gropu activity with a seal robot in nursing homes. Doktoravhandling. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Ås 2016.