Hytta ved naturvernområdet Trillemarka ble familien Haugens for fem år siden. Den ligger høyt, opp mot 900 meter over havet, omgitt av snaufjell.
– Det var Nordmarka jeg savna mest da jeg flytta fra Oslo til Vestfold. Her oppe fant jeg litt av det samme terrenget, forteller Per Kristian Haugen fornøyd.
Mens de nydelige lefsene Per Kristians kone Inger Synnøve har servert oss glir ned på høykant, forsøker journalistens penn å holde tritt med fortellerens fascinasjon. Men å beskrive familiens hytteidyll er å foregripe begivenhetenes gang. Historien som skal fortelles startet jo med at Per Kristian så dagens lys i Drøbak den 29. november i 1949. Familien bodde den gang på Nesodden, men flyttet to år senere til en Obos-blokk på vestsiden av Akerselva. Per Kristian vokste opp som ekte oslogutt.
– Du holdt ikke med Lyn der jeg vokste opp. Det måtte bli enten Vålerenga eller Skeid!
Fra Per Kristian var elleve til han var 17-18 år brukte han all ledig tid på friidrett, han deltok blant annet som lovende Tjalve-løper i Holmenkollstafettens eliteklasse som 16-åring.
– Det var ikke så mye man reiste på den tida, men takket være idretten fartet jeg rundt i Skandinavia, England og Finland. Når jeg tenker på det i dag, levde jeg egentlig litt sånn da som jeg lever nå. Men etter hvert gikk jeg lei, og siden har jeg bare løpt for å holde meg i form.
At idrettsinteressen er i behold viser denne historien fra en av D&As informanter: Presis for det meste, men én episode gjorde av den grunn inntrykk. Vi skulle ha et møte en vinterdag, men Per Kristian dukket ikke opp til avtalt tid. Vi prøvde å ringe, ingen kontakt. Vi ble engstelige. Så dukker han opp, smilende! «Norge vant!» Han hadde sittet på parkeringsplassen og lyttet på bilradio, måtte jo få med seg resultatet av et internasjonalt mesterskap. Han forventet at vi alle skulle være glade!
Radikal tid
Per Kristians far arbeidet ved Spikerverket i Nydalen. Fra bedriftens juletrefester husker han både Tor Aspengren og flere av de store Jern & Metall-lederne. Per Kristian valgte en annen vei og gikk i 1969 inn i marinen. Her havnet han etter hvert i Forsvarets sikkerhetsstab, på Akershus slott ble han utdannet kryptograf, med tittel kvartermester.
– Kontorene vi jobbet i ble voktet av Garden. Jeg fikk den høyeste sikkerhetsklareringen i NATO til tross for at jeg var relativt radikal. Men vi «rebeller» i systemet ble nok passet på. Etter å ha begynt på psykologistudiene rakk jeg bare et par besøk til Øst-Europa før jeg fikk tilsendt en sekk og utstyr, med beskjed om å møte på Gardermoen ved tredje verdenskrig. Min militære karriere fikk med andre ord en brå slutt.
På gymnaset hadde Per Kristian lest en del normalpsykologi. Om bevissthet, kognisjon, følelser og hvorfor vi handler som vi gjør. Han visste at han ville studere psykologi, og snart hadde han grunnfag i psykologi. Mens han sto i kø for å komme i gang med embetsstudiet tok han historie grunnfag, et fag han har beholdt som hobby.
– Historisk forskningsmetodikk har jeg senere hatt stor nytte av. Det er jo ikke årstall eller fakta som er det viktige, men årsaker og sammenhenger på individ-, gruppe- og samfunnsnivå. Kobler man psykologi med historie kan man la seg fascinere av tanker på hvordan det norrøne mennesket egentlig opplevde verden? Den var svært forskjellig fra nå. Og hjernens plastisitet, hvordan den formes av den kulturen vi lever i. De syriske innvandrerne til Norge i dag har jo mere til felles med oss enn våre norrøne forfedre.
Foto: Martin Lundsvoll
Studietid
Snart var han også i gang med studiene for alvor. De seks årene som fulgte sveiset studentene sammen.
– Vi opplevde mye, ble kjørt hardt og holder kontakten den dag i dag. Det har vært en fin ballast å ha med seg, synes Per Kristian.
Det var på denne tida han møtte sin kjære kone Inger Synnøve.
– Hun jobbet på Vinderen psykiatriske klinikk der jeg var psykologpraktikant. Vi møttes på et julebord i 1976 og gifta oss i Oslo rådhus seks år senere, forteller han.
Da hovedfagsoppgaven skulle skrives bestemte Arnfinn Eek og Per Kristian seg for å samarbeide.
– Arnfinn hadde i studietiden jobbet som psykologpraktikant under Tore Modals ledelse ved alderspsykiatrisk post på Dikemark sykehus, og vi ble enige om å gjøre noe der. Med midler fra Norske Kvinners Sanitetsforening planla og startet vi landets første skjermede enhet for sju langtidspasienter med senil demens, som det het den gang. Personalet var med i forberedelsene, vi vektla både psyko- logiske og miljømessige faktorer. Men diagnosene var vi ikke så opptatt av. Vi visste bare at det dreide seg om hjerneorganiske skader som ville bli verre over tid. For oss, den gang, var det viktigst å vise at miljøet har stor betydning for denne pasientgruppen.
For å måle effekten av personsentrert omsorg laget studentene et funksjonsevalueringsskjema, forløperen til OBS Demens, et skjema som fortsatt er i bruk i en revidert versjon.
– I den lille gule boka (Senil demens – er det behandlingsmulighet, red. anm.) beskrev vi mye av det vi fortsatt snakker om i omsorgen for personer med demens: Personen bak sykdommen, betydningen av miljøet samt å skape gode øyeblikk. Pluss vel mye statistikk. Veilederen vår, Jon Martin Sunde, uttalte ved eksamen: «Aldri har noen fått så mye statistikk ut av så få deltakere.» Men vi fant effekt både med hensyn til følelser, sosial fungering og utagering.
Fra NGI til WHO
Som fersk psykolog ble Per Kristian ansatt som vit.ass. og etter hvert forsker ved Norsk gerontologisk institutt (NGI).
– Der kom jeg under vingene til NGIs psykolog Aase-Marit Nygård, en av de første som hadde grepet fatt i dette med demens. Jeg gjorde først en litteraturstudie av miljøtiltak ved aldersdemens, med utgivelse av rapport i 1981. Så måtte jeg jo gjøre noe med det Arnfinn og jeg hadde startet opp. Jeg fikk kontakt med to sykehjem, det ene var Granli senter i Vestfold. Der prøvde vi blant annet ut samtalegrupper for personer med demens. Parallelt med dette fant NGI ut at de ville oversette noe av litteraturen til engelsk. Under tittelen «Therapeutic measures for people with dementia» ble rapporten vår publisert internasjonalt. Det fantes åpenbart svært lite litteratur på dette området fra før, for utgivelsen førte til at jeg plutselig fikk min annen reiseperiode. I årene 1982–1985 besøkte jeg en rekke land for å fortelle om arbeidet vårt.
Som forsker, den eneste fra Norden, ble Per Kristian senere invitert til å sitte i WHOs scientific group, under en 14-dagers samling i Paris i 1983.
– Vi var 30 deltakere og tre-fire tolker. I uke to var det plutselig en som påstod at senil demens var det samme som Alzheimers sykdom. Andre mente at det kunne være flere diagnoser inne i bildet. Dette ble heftig diskutert resten av dagen. Det var den gang svært lite kunnskap på området!
Rivende utvikling
Da NGI, med støtte fra Sosialdepartementet, i 1983 ønsket et samarbeid med geriatrisk avdeling ved Ullevål sykehus, var Per Kristian prosjektleder for NGIs deltakelse.
– Det var her jeg møtte legen Knut Engedal, vi ledet hver vår del av prosjektet. Knut hadde en masse tanker om diagnostikk og utredning, og vi jobbet med det mål for øyet å utvikle diagnostikk og utredning. Parallelt med at Knut jobbet med sin doktoravhandling gjennomførte Arnfinn, som da var knyttet til Granli senter, en kartlegging av demens blant eldre i daværende Sem kommune. Sverre Glørstad, som var leder på Granli den gang, var dyktig og framsynt. Inspirert av Knuts flotte arbeid planla Arnfinn og han nye tiltak. På den måten ble utredningsavdelingen på Granli senter til i 1986, nok en gang med støtte fra Sosialdepartementet.
– Den videre historien er fortalt flere ganger. Sosial- og helsedepartementets utviklingsprogram om aldersdemens ble startet. Og et regionalt kompetansesenter om aldersdemens og en landsdekkende informasjonsenhet om aldersdemens, INFO-banken, ble lokalisert til Granli senter. I planlegging av dette arbeidet var både Sverre, Knut, Arnfinn og Aase-Marit aktive sammen med Per Kristian. Etter hvert ble det opprettelse av Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens, så Aldring og helse. Jeg har i løpet av årene jobbet mye med forskningsprosjekter, rapporter og betydningen av tiltak. De siste ti årene har det dreid seg mye om yngre personer med demens.
Per Kristian videreførte sitt samarbeid med Knut Engedal, og i 1991 tok de initiativet til læreboka «Demens – Fakta og utfordringer». Den første relativt tynne boka har siden økt, både i volum og temaer, og flere har etter hvert bidratt, men «Blåboka» oppfattes fortsatt som deres verk.
Vi vet mye om hva vi bør gjøre. Nå dreier seg mer om hvordan vi skal få til ting i praksis.
Stimulerende miljø
I to år arbeidet Per Kristian som psykolog ved Arbeidsrådgivningskontoret i Vestfold. Fra 1993 til 1999 arbeidet han også klinisk i utredningsavdelingen på Granli. Fra 1999 har han vært tilsatt som forsker ved Aldring og helse. Han har gjennom årene vært engasjert i en rekke utviklings- og forskningsprosjekter, både som prosjektleder og veileder.
– Å ha vært i dette fagfeltet i 40 år har vært veldig stimulerende. Jeg har fått jobbe sammen med motiverte fagfolk som er opptatt av å følge opp personer med demens. Konfliktene har vært få, så miljøet har fungert både som støtte og hjelp. Den rivende utviklingen gjør også feltet attraktivt for nye folk. Det er den kompetansen vi må bygge på i åra som kommer. Jeg var nylig med på å arrangere en konferanse for fagpersonell som skal jobbe i hukommelsesteam. De 170 deltakerne jeg møtte var engasjerte, positive og kunne jobben sin. Dette er personer som tar jobben veldig på alvor, og det er fantastisk å se hvordan kunnskapen har økt. Her gjelder det å henge med, jeg kan ikke snu bunken med foiler som vi hadde for ti år siden.
– Hvilke utfordringer ser du for framtida?
– Vi vet mye om hva vi bør gjøre. Nå dreier seg mer om hvordan vi skal få til ting i praksis. Organisering, samhandling, hvordan –kommunene skal organisere seg for å sikre at personer med demens får den oppfølging de skal ha. Vi trenger det, hvis vi skal kunne gi et tilbud til personer med demens om 30 år.
– Hva synes du om psykologenes rolle i eldreomsorgen?
– Når det gjelder psykologisk arbeid for eldre har vi ikke kommet mye videre. Privatpraktiserende psykologer møter ikke ofte eldre, og kommunepsykologene møter i veldig liten grad denne aldersgruppa. I Demensplan 2020 nevnes ikke psykologene i det hele tatt. De var med i første høringsnotat, men forsvant i endelig versjon. Det er heller ikke noen kontakt mel- lom psykologene og kommunenes demensteam. Vi tapte noe da spesialiseringen i eldrepsykologi ble fjernet av Psykologforeningen. Det dreier seg om grunnleggende holdninger, at det ikke er noe å gjøre med den eldre befolkningen. Jeg synes at det er veldig leit. I forskning finner vi samtidig et helt annet syn på eldres kognitive kapasitet i dag enn for 30 år siden. Evnen til å lære nytt gjelder også eldre, spesielt hvis du er frisk i hjerne og kropp, sier Per Kristian.
Selv kan han noen ganger være distré, fortelles det: For eksempel da han dro fra et møte i Oslo (Akersgata) med både sakspapirene og lommeboka på biltaket …
Psykologiens styrke er å kunne se situasjonen fra perspektivet til den som står i en vanskelig situasjon.
Aldring og intellektuelle evner er et tema som har opptatt Per Kristian. Etter flere års arbeid publiserte han i 1983 artikkelen «Han var ikkje omgjengeleg, sjølv om han var gamal». På fritida hadde han gjennomgått de 29 islandske ættesagaene for å finne ut hvordan man i norrøn tid betraktet eldre. «Gamle blir ikke bare tillagt klokskap. Det er knyttet status i seg selv til det å være gammel», konkluderte han.
Utviklingen av mental kapasitet var også noe den kjente psykologen Sol Seim forsket på. Hun fulgte og undersøkte en gruppe personer med intelligens- og personlighetsprøver fra de var 13 år gamle i 1939 til hun i 1994 møtte de da 68-årige deltakerne siste gang. Før hun døde overlot hun sitt unike forskningsmateriale til Aldring og helse. Hun utpekte samtidig Per Kristian som sin etterfølger. Han gjennomførte et nytt møte med gruppen i 2001, som endte opp med rapporten Tenåringen blir 74 år. Intellektuell utvikling gjennom livsløpet, Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens, Sem, 2003, Haugen, P.K. & Nygård, AA-M.
– Når vi skal se situasjonen til personer med demens fra deres perspektiv, har vi psykologer mye å bidra med. Ved å bruke psykologien kan vi også få vite mere om det å være pårørende til personer med demens, det å skulle ta vare på dem, deg selv og kanskje barna dine. Det var det vi startet med, å bruke psykologi for å forstå personer med demens. Psykologiens styrke er å kunne se situasjonen fra perspektivet til den som står i en vanskelig situasjon.
Stor klinisk erfaring
Etter å ha møtt over 1 000 familier som behandler, i utredning og oppfølging fra 80-tallet til langt opp på 2000-tallet, er Per Kristians kliniske erfaring svært stor. «Overfor pasienter er han enestående jeg ville velge meg Per Kristian Haugen om jeg skulle komme til å trenge psykologisk hjelp», sier en av våre kilder.
– Jeg får fortsatt ganske mange telefoner fra personer med tidlig demens og deres pårørende. Mange har behov for å lufte situasjonen de er i, og finne ut hvilke muligheter de har. Jeg forsøker å gi råd og veiledning. Folk føler behov for å henvende seg til noen som ikke har behandlingsansvar for deg.
– Hva tenker du om demensfeltet og framtida?
– Det å fange opp og dyrke fram nye fagpersoner på feltet er, sammen med å ta vare på den kompetansen som finnes, det viktigste. Myndigheter, ledere og arbeidsgivere har et stort ansvar når det gjelder å sørge for at fagpersoner blir værende i feltet. Måten man organiserer seg på blir helt avgjørende. Aldring og helse har hatt en styrke ved å kunne drive forskning nært knyttet til klinisk virksomhet. Vi har vært nær praksis der ute. Vi har kunnet kombinere jordnær forskning med undervisning til alle grupper helsepersonell. Dette er viktig å videreføre. I dag er vi inne i en spennende utvikling med å tilrettelegge informasjon og spre kunnskap på digitale plattformer.
– Noen lurer kanskje på hvordan du selv, som en av Aldring og helses mest brukte og avholdte forelesere, klarer å prestere på topp gang etter gang? Hvordan får du det til?
– Jeg trenger press, og liker press. Når jeg skal forberede undervisning for eksempel. Noen har alt ferdig et par uker i forveien, andre sitter den siste kvelden … Jeg gjør nok mest det siste!
