– Jeg fikk pappa litt tilbake da, sier Benedicte Andrea Høivik ettertenksomt. Vi møter henne hjemme på kjøkkenet i sitt nyoppussede hus. Hun fremstår som en livskraftig lærer, men har fått med seg noen arr på sjelen.
Skrev stil
Benedicte forteller om stilen hun skrev i 9. klasse med tittelen «Den dagen jeg mista pappaen min».
– Da jeg var 14 år, skjønte jeg at noe var på ferde. Pappa ble så urimelig sinna på bestemor etter at bestefar døde, og anklaget bestefar for å ha gitt ham en dårlig oppdragelse. Det virket rart. Han var da 56 år.
Hun husker faren som en rolig og stødig familiefar, en som var god til å prate for seg og som kunne både tulle og showe i godt lag. Hun sier at moren nok hadde mistanke om at noe var galt før henne selv.
– Jeg tror det startet allerede da han var 55 år. Det er ikke greit å være barn når pappaen din forandrer seg uten grunn.
Pappas jente
Han fikk mindre og mindre fokus på familien, og personligheten hans forandret seg.
– Jeg var jo pappas jente, men han snakket mindre og mindre med meg. Han lukket seg inne, både i seg selv og på rommet sitt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det er vanskelig å sette ord på det.
I begravelsen til bestefaren langet faren ut, og tok nok et ramsalt oppgjør med ham blant familie, venner og naboer.
– Han hadde et forvrengt bilde av virkeligheten. Jeg skjønte i ettertid at det er vanlig for personer med demens.
Dårlig samvittighet
Benedicte hadde ofte dårlig samvittighet for kranglene de hadde. Også vennene hennes opplevde faren som annerledes. Det var venninner som syntes hun var slem mot faren sin.
– Vi begynte å krangle mye mer. Jeg var som tenåring selvfølgelig i opposisjon, men jeg ble overrasket når han tok igjen med samme mynt. Det var som å diskutere med en tenåring. Og det virket som om han mente det når han for eksempel kalte meg en dust. Han var ikke en støtte for meg lenger, sier hun.
Det var en tid preget av usikkerhet for Benedicte.
– Sånn som ting utviklet seg var det vanskelig å finne sin plass som datteren i huset.
Hun visste ikke hva som ville komme fra faren neste gang. Hun sier hun ble kjempestressa når de skulle på besøk til andre.
– Det virket som om han mistet alle normer. Han hadde mindre og mindre begrep om normal høflighet og regler. Bare noe så banalt som det å være sammen med andre: I selskaper kunne han forsyne seg før det ble sagt vær så god, og han kunne gjerne gå fra bordet midt i selskapet.
Ble verre
Benedicte opplevde at farens atferdsendringer utviklet seg til det verre opp gjennom tenårene.
– Han ble rastløs og gikk mye rundt, han isolerte seg og han ble mer kranglete. Samtidig kunne han til tider virke deprimert. Han sov dårlig. Han mente vi ikke forstod ham. Etter hvert kom han med kraftige salver når han ble irritert over noe, sier hun.
– Han oppfattet familien som masete, og han trakk seg unna når vennene mine kom på besøk. Han gikk konstant frem og tilbake i andre etasje, røyket hele tiden og falt ofte han når han skulle sette seg. Pappa brukte også mye penger i perioder. Han kjøpte blant annet et dyrt gullsmykke, sånn helt umotivert. Han kjørte svært uvørent, og mistet til slutt førerkortet.
Møte med helsevesenet
På initiativ fra mamma kom pappaen etter hvert til lege og psykolog.
– Pappa sa først at det ikke var ham det var noe galt med. De trodde han hadde depresjon, og deretter fikk han diagnosen schizofreni. Dette trodde han selv at han hadde, selv etter at han fikk demensdiagnosen, sier Benedicte.
– Han skrev ned tankene sine på dataen, røyket, drakk kaffe og cola. Vi kunne høre slagene hans på tastaturet. Han skrev brev om oss som ikke ble sendt noe sted: At vi ikke hadde empati og at vi ikke forstod ham. Han skrev brev til dem som hadde kjøpt hund av ham fordi han mente de ikke gjorde en god jobb med hunden de hadde kjøpt.
I 2010 skulle faren bli lagt inn på psykiatrisk avdeling på sykehuset, men nektet. I 2011, ti år etter at familien begynte å merke at han forandret seg, skjedde innleggelsen.
– Da ble det konstatert at han hadde demens. Og paradoksalt nok fikk jeg ham litt tilbake da. Jeg husker at jeg tenkte at brikkene falt på plass. Jeg hadde ant at det var noe som feilte ham, men nå visste jeg. Det var faktisk en lettelse, sier Benedicte.
Mer på linje
Etter diagnosen forandret ting seg i den lille familien.
– Vi kom mer på linje. Han virker mer trygg sammen med oss, og ønsker å være mer sammen med oss. Når vi besøker ham på sykehjemmet, så vil han ikke at vi skal dra, avslutter Benedicte.
