Aktivitet i dagliglivet

Det er naturlig for mennesker å være i aktivitet. Aktiviteter som oppleves morsomme og meningsfulle vil ofte styrke identitet og mestringsfølelse, mens aktiviteter som ikke engasjerer kan bli oppfattet som lite meningsfulle, som tidtrøyte, eller som kjedelige.

Hverdagen er full av aktiviteter. Aktiviteter kan deles inn i fire hovedområder: arbeid, lek, hvile og søvn, og det er viktig å ha balanse mellom disse fire (Meyer, 1977). Alt fra personlig stell og pleie, ta vare på egen helse og ernæring, vedlikehold av hjemmet inne og ute, og sosiale aktiviteter med familie og venner, underholdning og velvære. Det å ta del i hverdagens rutiner er viktig, og gjør at man vedlikeholder vaner og holder seg i gang

Å være i aktivitet handler om å være i et samspill med objekter, omgivelsene og kanskje også andre mennesker, i en gitt kontekst. Denne interaksjonen eller samspillet er dynamisk, det har en begynnelse og en slutt, og det er noe midt imellom. For eksempel, når vi skal gå på tur, har denne aktiviteten en klar begynnelse og en slutt. Aktiviteten krever noen forberedelser; finne fram egnede sko og klær, og kanskje vil en ha med kaffe på termos eller en vannflaske og litt niste? Mellom begynnelse og slutt, skjer selve turgåingen. Da må kroppen samspille med omgivelsene, ved blant annet å tilpasse skrittene etter terrenget, unngå å tråkke i søledammer og beregne avstand og tempo underveis.

Å ha et aktivitetsperspektiv handler om å forstå samspillet mellom person, objekt, trinnene i aktiviteten og relasjonen til eventuelle andre personer, i den gitte konteksten, påvirker utførelsen av aktiviteten og eventuelt resultat. Det er mange utførelsesmåter; folk gjør ting ulikt, og mange legger til seg vaner og rutiner som de bærer med seg hele livet.

Dersom man en dag ikke mestrer en aktivitet som man har mestret tidligere, kaller vi det et aktivitetsproblem. Aktivitetsproblem kan være forbigående eller varige. Noen ganger kan aktivitetsproblemer hindre personen i å delta i aktiviteter som de liker og som er meningsfulle for dem. Dette kan føre til uønskede konsekvenser som mindre sosial kontakt, tilbaketrekning fra jobb eller andre arenaer, ensomhet og depresjon.

Da er det viktig å kartlegge hva aktivitetsproblemene består i for den personen det gjelder. Gap-modellen (Lie 1986) illustrerer at for å minske aktivitetsproblemene kan vi senke kravene som omgivelsene stiller, for eksempel gjennom å tilrettelegge miljøet, eller vi kan bedre personens forutsetninger, for eksempel gjennom å motivere personen til å trene eller bruke husketeknikker og dermed bedre sin funksjonsevne. Begge tilnærminger kan bidra til å redusere aktivitetsproblemet slik at personen mestrer aktiviteten.

Aktiviteter i dagliglivet

Aktiviteter i dagliglivet, ofte forkortet ADL, omfatter alle gjøremål som er nødvendige eller ønskelige å utføre. Vi skiller mellom personlige aktiviteter i dagliglivet (PADL) og instrumentelle aktiviteter i dagliglivet (IADL), herunder arbeidsliv (frivillig eller betalt), utdanning og fritidsaktiviteter.

Personlige aktiviteter – PADL

PADL er aktiviteter som alle mennesker har behov for å få utført, uansett kjønn, alder, kultur, boligforhold og interesser. Slike aktiviteter er:

  • Personlig hygiene
  • Påkledning og avkledning
  • Spising
  • Toalettbesøk
  • Forflytning og mobilitet

Instrumentelle aktiviteter – IADL

IADL er instrumentelle aktiviteter, og disse varierer med personens alder, kjønn, kultur, boligforhold og interesser. Slike aktiviteter innbefatter:

  • Ivaretakelse av egen helse
  • Forberedelse av måltider og matlagin
  • Innkjøp
  • Husarbeid og vedlikehold i hjemme
  • Lønnsarbeid og ivaretakelse av egen økonomi
  • Bruk av bank, post og offentlige tjenester
  • Bruk av telefon og datamaskin
  • Bilkjøring
  • Fritidsaktiviteter

Instrumentelle aktiviteter blir ikke rutinepreget på samme måte som PADL, og de stiller krav til personen om å mestre flere funksjoner på en gang. Mestring av PADL og IADL kan oppleves viktig og meningsfylt. De fleste av oss har personlige utførelsesmåter, vi liker å gjøre ting på «vår måte». Dersom man blir syk eller svekket på grunn av høy alder, trenger man ofte hjelp til personlig stell og pleie. IADL svikter ofte tidligere i demensforløpet, mens evnen til å mestre PADL kan bevares lenger. Kartlegging av funksjonsevne i IADL og PADL hører naturlig med i en demensutredning.

Aktivitetsbalanse – Moderasjon i alt vi gjør

Occupational balance kan på norsk oversettes til aktivitetsbalanse og beskrives som en aktiv tilstand og en dynamisk prosess som baseres på individuell erfaring av riktig mengde og variasjon av aktiviteter i hverdagen.

Faktorer som medvirker i aktivitetsbalanse, kan være arbeid, familie, livsstil og roller. Balansen forekommer når man er i harmoni, opplever sammenheng og har kontroll. Man kan oppnå aktivitetsbalanse uavhengig av alder, roller, evner, ferdigheter og om man har arbeid. Når en person opplever balanse, oppsøker personen oftere nye muligheter og utfordringer.

Occupational imbalance, er en tilstand hvor en person bruker mye tid på aktiviteter som går på bekostning av andre, og ikke like viktige, aktiviteter. Det kan også beskrives som det å være for aktiv eller for lite aktiv. Å ha en balanse i aktiviteter som vi gjør hver dag, fremmer helsen vår (Christiansen & Townsend, 2014).

Personsentrert omsorg

Personsentrert omsorg er omsorgsfilosofien i dagens helsetjenester. Personsentrert omsorg handler om å skape en relasjon til personen, som ivaretar behovet for kontinuitet og mening. Verdigrunnlaget i personsentrert omsorg handler om at personer med demens er likeverdige med andre mennesker og at omsorgen må bevare og utvikle personlighet, skape et trygt miljø og møte grunnleggende behov for trøst og omsorg (Mork Rokstad og Lislerud Smeby 2008, s 342).

Deltakelse i meningsfulle aktiviteter er sentralt i personsentrert omsorg som et av de grunnleggende psykologiske behovene (Kitwood 1999).

Fra sansing til handling

Når vi skal utføre en oppgave eller handling, er vi som regel avhengige av å ha en plan, eller en idé om hva som skal gjøres og i hvilken rekkefølge ting må skje. Enkelte handlinger kan bli overlærte og automatiserte, noe som innebærer at de motoriske og kognitive mønstrene blir sveiset sammen til en prosedyre. Dermed kan vi utføre handlingen uten å tenke for mye på hvordan, som for eksempel å pusse tenner. Dette er en handling som «går av seg selv», mens derimot å bake en kake man ikke har bakt før, krever at vi følger en oppskrift, som stiller krav til kognisjon.

Fra et sanseinntrykk mottas til handlingen utføres krever at ulike deler av hjernen samarbeider. En slik prosessering betyr at flere kognitive og motoriske funksjoner må samarbeide for at vi skal klare å utføre en handling. Prosesseringen skjer lynraskt, og justeres underveis.

Sansing

Sansene våre spiller en særs viktig rolle. Å sanse vil si å motta og registrere et sanseinntrykk, ved å lukte, smake, høre eller se. Å føle trykk og berøring og temperatur mot huden er viktige sanseinntrykk. Leddsansen forteller oss i hvilken posisjon armer og bein er plassert, og i hvilken retning de beveger seg.

Persepsjon

Deretter skal sanseinntrykket persiperes, det vil si at vi legger mening til sanseinntrykket og bestemmer kvalitet, form, styrke, størrelse, rytme og tempo.

Kognisjon

Neste trinn er kognisjon, der de persiperte sanseinntrykkene blir bearbeidet. Her skjer tolkningen og forståelsen av sanseinntrykket, og vi bruker hukommelse og tidligere erfaringer som hjelper oss til å diskriminere og sortere hvilke sanseinntrykk som skal bearbeides videre, og hvilke som skal tre i bakgrunnen. Til kognisjon regnes tenkning, innlæring, hukommelse, planlegging, problemløsning og språk. Kognitiv svikt er en del av symptombildet ved demens, og personer med demens får ofte vansker med å utføre handlinger på grunn av kognitiv svikt.

Programmering

Når sanseinntrykket er forstått og en bestemmer seg for å respondere, enten verbalt eller motorisk, må en ha en idé om hva som skal gjøres, og muskler og ledd må programmeres til å utføre den planlagte responsen. Programmeringen består av å aktivere de muskler og ledd som er nødvendige for handlingen, adekvat bruk av kraft og tempo, rom og retning for bevegelsen, samt handlingsrekkefølgen. Er det svikt i programmeringen, vil en få problemer med å utføre handlinger – motorisk apraksi. Personen vet hva som skal til, men klarer likevel ikke å utføre handlingen.

Motorikk

For at en handling skal utføres, må motorikken være intakt. Nerveimpulsene skal omsettes til en hensiktsmessig bevegelse. Nedsatt bevegelighet eller muskelstyrke vil kunne påvirke utføringen av oppgaven.

Modellen over kan være et hjelpemiddel når en skal vurdere handlingssvikt hos personen. Vi må observere og undersøke sansene for å utelukke sansesvikt, kontrollere om personen har de riktige brillene og at de er rene, om høreapparatet har batterier som fungerer, osv. Det er viktig å finne fram til en hvordan en best kan kommunisere, om det er ved å snakke høyt, vise objekter eller gjøre personen oppmerksom på hva som skal skje gjennom berøring. Synet er viktig for personer som begynner å glemme; det å få øye på objekter og ledetråder i miljøet kan være til god hjelp. Personer med demens som har vansker med å oppfatte det verbale, kan lese på munnen og især på ansiktsuttrykk for å få med seg budskapet. En strategi er å vise objekter som er aktuelle for aktiviteten. Å holde frem tannbørsten kan for eksempel være et alternativ til å gi en beskjed eller kommando. Dersom personen har svekket syn, kan det å få tannbørsten lagt i hånden gi en taktil stimulus som hjelper vedkommende til å forstå hva som skal gjøres.

Aktivitet og demens

Hvordan påvirker demens aktivitetsutførelsen?

For å kunne stille en demensdiagnose er det er forutsetning at de kognitive vanskene påvirker hverdagen til personen. I hvilken grad hverdagen påvirkes vil variere fra person til person og kan endre seg i løpet av et demensforløp.

For å få et inntrykk av hvordan demenssykdommen påvirker hverdagen, er det viktig å observere utførelsen av daglige, kjente aktiviteter. Under observasjonen kan vi spørre om på hvilken måte ting har endret seg, og om hva som har blitt mer krevende.

Svekket hukommelse kan innebære å glemme:

  • Navn, avtaler, planer, oppgaver en har påtatt seg, telefonbeskjeder, bursdager
  • Å låse ytterdøra, å skru av komfyren, å blåse ut stearinlys, å dra ut kontakten på strykejernet
  • Å ta ut vasken av vaskemaskinen, å ta ut en kake av ovnen, å gjøre innkjøp, å fylle bensin på bilen, å ta medisiner, å møte opp til avtaler
  • Fremgangsmåter ved husarbeid, matlaging, bruk av bankkort/minibank, betaling av regninger.

Redusert dømmekraft kan innebære:

  • å kle seg uhensiktsmessig i forhold til setting: for eksempel tur i skogen, middagsselskap, tur i butikken
  • vansker med å vurdere fare/risiko i ulike situasjoner (bilkjøring, bruk av sykkel, inntak av alkohol, mat, godteri)
  • å vurdere hva som er passende adferd/tale i en situasjon f eks. høylytt tale på kino, å kommentere andres påkledning, aktiviteter eller utseende
  • vansker med å vurdere behov for rengjøring, klesskift, vask av klær, bruk av sminke.

Redusert planleggingsevne kan gi utfordringer knyttet til:

  • å komme i gang med oppgaver
  • å ha oversikt over alle deloppgaver som inngår i aktiviteter
  • rekkefølge ved utførelse av aktiviteter; f.eks. bilkjøring (å vente på rødt lys før en kjører), matlaging (å starte med det som trenger lengst koketid til middagen), påkledning (riktig tøy i riktig rekkefølge: Bh før bluse), bruk av husholdningsapparater (fjernkontroll, vaskemaskin, kaffetrakter) betaling av regninger (når hvor, hvordan), å dekke et bord ( legge på duk først ikke når alt annet er satt på bordet)
  • å organisere gjenstander hensiktsmessig knyttet til oppgaven
  • å avslutte en deloppgave, for å få progresjon i aktiviteten (hårvask: å skylde ut såpe før en starter med føning
  • å fullføre en oppgave, f.eks. å forlate huset, mens koking av poteter pågår.

Sviktende evne til planlegging og resonnering kan:

  • påvirke evnen til å se helheten i en aktivitet, tenke fremover, se neste trinn i en handlingssekvens
  • gjøre det vanskelig å se konsekvenser av en handling: hvis jeg gjør det… så skjer dette…
  • gi et veldig «her og nå»-fokus
  • gi lite refleksjon om hva som gikk forut for en aktivitet eller hva som kommer etterpå.

Sviktende abstraksjonsevne:

  • kan gjøre det vanskelig å følge en samtale eller diskusjoner
  • enkelte typer humor og ironi kan være vanskelige å forstå (dobbelt betydning, ordlikheter, overdrivelser)
  • overordnede begreper forstås ikke like godt som konkrete ord (frukt er vanskelig, men eple forstås)
  • fokus blir konkret, her og nå.

Sviktende emosjonell kontroll:

  • latter, gråt, sinne, irritasjon, glede, kontakt, nærhet kan være vanskelig å regulere
  • kan gi store eller manglende reaksjoner i forhold til tidligere (gråt over at det ikke er twist igjen, høylytt latter under er gudstjeneste, lite respons når barnebarn kommer på besøk).

Kartlegge funksjon og observasjon av delaktiviteter

Vi kan få nyttig informasjon om kognitiv funksjon ved å observere en person gjøre ulike aktiviteter. I tillegg kan observasjoner gi oss informasjon om grad av selvhjulpenhet; om hva personen klarer selv, hva han/hun trenger hjelp eller veiledning til, samt hvor mye og hvilken type hjelp/veiledning det er behov for.

Hva og hvilke aktiviteter kan brukes

I utgangspunktet kan man observere nesten en hvilken som helst aktivitet; alt fra tannpuss til å ta bussen.

Det er viktig å velge en aktivitet som er kjent for personen, og som de selv syns det er greit å gjennomføre. Det må også være en aktivitet med passe vanskelighetsgrad, som kan gi deg informasjon om det du trenger å vite. Er aktiviteten for enkel vil du ikke få frem det personen strever med, og er den for komplisert vil du kanskje ikke få frem hva personen faktisk mestrer.

Hvordan legge opp observasjonen

Vi skiller ofte mellom strukturerte og ustrukturerte observasjoner:

  • Ustrukturerte observasjoner (den vanligste formen): Man observerer i aktiviteter som oppstår naturlig, og observatøren kan også delta/bidra i aktiviteten. Man kan gjerne bruke et skjema/sjekkliste i etterkant for å sortere og beskrive det man har observert (Eks: Ergoterapi Virksomhetsbasert Aktivitetsanalysesystem (EVA).
  • Strukturerte observasjoner: Planlegges og avtales sammen med den som skal observeres; man blir enige om hva som skal gjøres og hva (hvilke momenter/delaktiviteter) som inngår i aktiviteten. Ofte følges et forhåndsdefinert oppsett og observatøren er passiv og bidrar lite med råd og hjelp underveis. Slike metoder praktiseres gjerne av ergoterapeuter og krever ofte sertifisering (Eks: A-ONE, AMPS, PRPP).

Uansett om man velger en ustrukturert eller en strukturert observasjon, så er det viktig å skape ro og trygghet rundt observasjonen. Det er best å gjøre observasjonen uten andre til stede (f.eks. pårørende), da disse kan skape usikkerhet, gi hjelp eller forstyrre personen.

Velferdsteknologi

Hva ser vi etter

Det kan være ulike mål for en observasjon, og det er med å bestemme hvilke briller vi skal ha på. Hva trenger jeg å vite og forstå om personen; er jeg ute etter å vurdere kognitiv funksjon, fysisk funksjon, konsekvenser av nevropsykiatriske symptomer, eller å se hva personen klarer selv og hva de trenger hjelp til.

Fysisk funksjon

Balanse, kraft, bevegelighet, finmotorikk, utholdenhet og styrke

Kognitiv funksjon

Alt etter aktivitet som velges, observeres om personen: tar initiativ, forstår hva som skal gjøres og gjør ting i riktig rekkefølge, finner frem, gjør alle delhandlinger som kreves, bruker relevante gjenstander, forstår bruk av gjenstand, beregner riktig tid/mengde osv. (se også Hvordan påvirker demens aktivitetsutførelsen)

Nevropsykiatriske symptomer/utfordrende adferd

Agitasjon, sinne, vrangforestillinger, rastløshet, angst, depresjon, og om slike symptomer er uttrykk for somatiske plager og smerter.

Planlegge hjelp

Det vi observerer kan gi oss informasjon om hva slags tilrettelegging eller hjelp personen kan ha behov for. Hvis de strever med noe, er det noe som kan gjøres for å tilrettelegge for bedre aktivitetsutførelse? Trenger de praktisk hjelp til noen av dagliglivets aktiviteter, eller holder det med veiledning?

Rapportering etter observasjon

Når du skal rapportere etter en aktivitetsobservasjon, beskriv først så konkret som mulig hva du har sett, før du tolker hva du tror årsaken til aktivitetsproblemet er; hva strever personen med, i hvilken del av aktiviteten «går det galt»? Hva gjør de – og hvorfor?

Delaktiviteter

En aktivitet består av flere delaktiviteter. Dersom personen har vansker med en aktivitet og trenger hjelp, er det ikke sikkert at han/hun trenger hjelp til alle delaktivitetene. Det er derfor viktig å finne ut hvor det går galt? For eksempel, Kanskje er det det å velge riktig program på vaskemaskinen som er vanskelig, mens det går greit å sortere, legge inn, henge opp og brette tøyet? Eller at det går greit å dekke på alt utenom det å få riktig bestikk på riktig plass? Dette er viktig informasjon som påvirker hvordan vi vurderer hva som trengs av veiledning og hjelp.

Kontinuerlig følge med på endringer i funksjon

Når demenssykdommen utvikler seg vil konsekvensene endres, og vi må følge med på hva personen får til av daglige aktiviteter og hva som blir utfordringer og hvorfor. Tidlig i sykdomsforløpet er det gjerne de mer kompliserte aktivitetene (I-ADL) personen strever med, som bilkjøring og det å lære seg å bruke smarttelefon, mens etter hvert som sykdommen progredierer kan være det personnære aktivitetene som det å kle på seg eller gå på toalettet bli vanskelig. Helsepersonell som følger opp og hjelper personer med demens, må kontinuerlig følge med på utvikling av sykdom og symptomer, ikke bare ved testing, men også gjennom å observere hva pasienten mestrer og hva de strever med i hverdagen. Når funksjonen blir dårligere, må hjelpen ofte økes. Kanskje er ikke veiledning nok lenger, kanskje må personen ha hjelp til flere av delaktivitetene. Gi personen rett tilrettelegging og rett hjelp til rett tid!

Tilrettelegge aktivitet og omgivelser til personens ferdigheter

Hvordan skal vi hjelpe – hvordan utformes tiltak?

Det å kunne fortsette å gjøre så mange som mulige av de daglige aktivitetene sine gir innhold og mening til hverdagen og bidrar til at folk opprettholder funksjoner så lenge som mulig.

Når vi skal planlegge individuelt tilrettelagte tiltak og hjelp til personer med demens er det viktig å starte med å kartlegge og observere hva personen klarer selv, hva han/hun trenger hjelp til og hva slags hjelp han/hun trenger, til hva. Vi må også ta utgangspunkt i personens ressurser, ønsker og interesser. Hvis personen bare trenger hjelp til å velge ut riktige klær, bør vi ikke hjelpe ham/henne med å selve påkledningen. Forsøk å gjøre ting så mye som mulig sammen med og ikke for den som har demens. Dersom personen kan være med og gjøre enkeltoppgaver, for eksempel tørke støv under rengjøring eller kjøre handlevogna ved innkjøp, er det viktig å bruke disse mulighetene.

Mange vedtak om hjelp gir inntrykk av å komme fra et begrenset repertoar, en vedtar for eksempel hjelp til hjemkjøring av ferdig mat uten å vurdere om personen ville ha nytte og glede av å lage maten selv med noe hjelp eller veiledning, eller en overtar oppgaver som personen kunne klart med veiledning, påminning eller litt hjelp. Kanskje har en ikke gjort en kartlegging av funksjon i dagliglivet? Eller ikke spurt personen hva han/hun ønsker og fortsatt klarer selv? Kanskje det skorter på fleksibilitet eller kreativitet hos helsepersonell eller hos de som planlegger tiltakene og hvordan tjenestene skal ytes?

Pleier og eldre dame snakker sammen. Foto

Konkrete tiltak. Aktivitet vs hjelpemidler

I rollen vår som hjelpere, er det fort å bli for hjelpsom. Å være i rollen som hjelper, utfordrer samspillet mellom hjelperen og den som blir hjulpet. I profesjonsutdanningen lærer hjelperen å utøve yrket, og alle ivrer etter å gjøre en god jobb. Da kan det hende at hjelperen overtar oppgaver som brukeren selv kan klare.

«Lært hjelpeløshet» skjer når den som blir hjulpet inntar roller som tillater hjelperen å gjøre alt. Den som blir hjulpet må venne seg til at hjelpen gis på hjelperens premisser. Mange kan være redde for å si imot, og finner seg i nye rutiner fordi de tenker at slik er spillereglene i den tjenesten de får.

Eksempel: Det serveres ettermiddagskaffe i bogruppa. De ansatte skjenker kaffe i koppene. En mann peker på kaffekoppen sin og sier: «jeg vil ha…eh… sånn til å ha i kaffen» En ansatt svarer: «å ja – mener du fløte? (Mannen nikker) Bare sitt du, så skal jeg løpe på kjøkkenet og hente den, jeg!»

Kunne man tenke en annen måte å gjøre dette på? Kunne beboerne skjenke opp kaffe selv? Kunne beboerne hente fløte og sukker på en tralle, i stedet for å bli servert?

Eksempel: Martha har dusjet og fått rullet opp håret. Det er like før middagstid og Martha sitter i stua. Hun løsner skautet og legger det pent i fanget. Så begynner hun å ta ut rull eller rull, og legger dem i skautet. Da kommer en ansatt inn i stua, og hun utbryter forskrekket: «Åh – men, er håret ditt tørt da, Martha?» Martha stivner i bevegelsen, og den ansatte skynder seg bort til Martha og kjenner om håret hennes er tørt. «Ja, det er visst tørt», sier hun lettet. Martha senker skuldrene og puster igjen. «Jeg skal hjelpe deg, jeg» sa den ansatte og tar ut resten av hårrullene.

Kunne man tenke en annen måte å gjøre dette på?

I ergoterapi snakker vi om aktivitetsfrarøvelse (occupational deprivation). Det handler om å frarøve en person muligheter til å utføre aktiviteter som de selv ønsker å utføre. I eksemplet over er Martha i stand til å ta ut hårrullene. Hun har vurdert at håret er tørt. Den ansatte viser med sin handling at hun ikke har tiltro til at Martha har gjort denne vurderingen, og hun overtar en handling som Martha kunne ha gjort selv.

Hvorfor? Det er sikkert mange grunner til dette, men helsepersonell er opplært til å hjelpe og til å yte service. Det er da vi føler at vi gjør en god jobb.

Men hva med Martha? Hva skjer når hennes gjenværende ressurser blir underkjent? Det at den ansatte uttrykker sin bekymring slik at alle i stua kan høre det, setter kanskje Martha i forlegenhet? Hva hadde skjedd hvis håret ikke hadde vært tørt? Ville det blitt til en reprimande i alles nærvær?

Aktiviteter i hjemmet

Hverdagen er full av daglige gjøremål. Alt fra personlig stell og pleie, ta vare på egen helse og ernæring, vedlikehold av hjemmet inne og ute, og sosiale aktiviteter med familie og venner, underholdning og velvære. Det å ta del i hverdagens rutiner er viktig, og gjør at man vedlikeholder vaner og holder seg i gang. Avbrudd i den daglige rutinen kan føre til funksjonsfall. Et eksempel er fru Olsen som var innlagt til avlastning i 14 dager. Da hun kom hjem hadde hun glemt hvordan hun brukte kaffetrakteren. Kanskje kan hun trene på å bruke kaffetrakteren igjen, men hvem skal hjelpe henne med dette? Og hvor ofte må denne treningen skje for at hun skal gjenlære det? Fru Olsen var svært glad i kaffe om morgenen, slik at motivasjonen for å øve på dette var absolutt til stede.Foto: Martin Lundsvoll.

Demenssykdom kan føre til at det er lett å glemme kokeplatene, at en bruker elektriske apparater feil eller omgås åpen ild på en uforsiktig måte. Derfor er det viktig å vurdere sikkerheten i hjemmet til personer med demens.

Skjemaet «Sikkerhet i hjemmet» er en god hjelp til å systematisere hva vi må se etter. Når vi skal utføre en slik sikkerhetssjekk er det viktig at personen viser oss rundt i huset. Da kan en også oppdage mulige snublefarer og andre risikable forhold. De fleste fallulykker skjer på badet. Derfor kan det være lurt å spørre om personen kan forklare, og helst vise, hva som skjer når hun skal dusje. Har hun noen gode rutiner for å unngå fall? Kunne det vært lurt med et håndtak å holde seg i et sted? Ligger badematten støtt?

Toalettbesøk om natta er en risiko for fall. Når man står opp fra senga om natta, faller blodtrykket. Og når man tømmer blæra på toalettet, faller blodtrykket ytterligere. Dette utgjør at en er mer utsatt for å falle.

Personer med demens som bor hjemme bør få muligheter til å delta i nærmiljøet slik de alltid har gjort. Mange vil foretrekke å gå i butikken for å handle de varene en trenger, og noen vil gå turer i skog og mark, og andre vil kanskje gå på kafé. Flere kommuner er nå i gang med å tenke strategier for et demensvennlig miljø i byen og i butikkene. Drosjesjåfører, butikkansatte og annet servicepersonale får opplæring i hvordan de kan møte og hjelpe personer med demens når de er ute i byen. Det er viktig å spørre personene hva som er viktige aktiviteter for dem nå, og konferere med pårørende om hvordan man kan legge til rette for fortsatt deltakelse i meningsfulle aktiviteter i og utenfor hjemmet.

Aktiviteter i sykehjem

I demensplan 2020 er aktivitet, mestring og avlastning vektlagt for å bidra til gode meningsfulle liv, gode pasientforløp og trygg koordinert oppfølging av personer med demens i institusjoner.

Innleggelse i sykehjem medfører flytting fra egen bolig, med kjente møbler, bilder, minner, gjenstander, et kjent nærmiljø, faste rutiner, oppgaver og en hverdag man ikke lenger mestrer.

Elementer som er sentrale for tilrettelegging av aktiviteter for personer med demens i sykehjem:

  • Kunnskap om livshistorie: familie, sosialt nettverk, utdanning, yrkesliv, bosteder, personlig stil, sosial deltagelse, foreningsliv
  • Detaljert kunnskap om aktivitetshistorie: interesser, hva har personen funnet det meningsfullt å bruke tid på, preferanser knyttet til musikk/ litteratur, farger, klesstil, smak: mat og drikke, fysisk utfoldelse; hvor, i hvilket tempo, bruk av nærmiljø natur/byrom
  • Systematiske observasjoner knyttet til funksjon, mestring av aktivitet og trivsel. Hva er personen i stand til å utføre selv, helt eller delvis? Hva er passe dose stimuli: lyd, antall personer, gjenstander, informasjon, aktivitet og hvile?
  • Registrering/dokumentasjon av behov for støtte og tilrettelegging. På hvilken måte kan personalet kompensere for svikt, stimulere og oppmuntre, trøste og roe?
  • Evaluere og endre personens plan i forhold til endringer i tilstanden

Eksempler på aktiviteter som kan passe på sykehjem

Sansestimulering

  • Hørsel: lytte til sang, musikk, fuglesang, lydbøker, høytlesning, lyden av en motor
  • Berøring (tekstiler, treverk, blomster, bark, frukt), frottering, massasje, smøring av lotion/krem, vask av hår, kuledyne, varme tepper
  • Syn: se på: utsikt, bilder, aktiviteter (at andre lager vafler, raker i hagen), TV-programmer (natur, reiser, tradisjon, musikk, idrett)
  • Lukt: morgenstell (såper, parfyme), måltider, frukt, hage (blomster, urter, nyslått gress), nyvasket/ nytørket tøy, nypussede sko,
  • Smak: måltider, favorittsjokolade, bær/frukt
  • Balanse: gyngestol, dans

Fysisk aktivitet

  • Å utnytte hverdagssituasjonene; stå ved vasken, gå i gangen, strekke ut ved påkledning
  • Hjelpe til med å løfte, bære
  • Forflytting utendørs: sørge for gode sko, tilgjengelig regntøy/cape, gåstaver, rullator, varmt tøy
  • Sittedans, bevegelse til musikk, gynge med til musikk, klappe takten
På sykehjem

Sosiale aktiviteter

  • Felles kaffestund
  • Samtaler om tema (årstid, høytider, historie, skikk og bruk, tradisjoner…)
  • Sangstund

Måltider og tilrettelegging

  • Tilstrekkelig tid og ro rundt måltidet
  • Gjennomtenkt bordplassering, slik at de som behøver hjelp kan få en ansatt ved siden av seg
  • Vektlegge tidligere smakspreferanser
  • Delta i planlegging og tilberedning av måltider, dekke på bordet, rydde av
  • Forenkle pådekking, redusere antall objekter, vurdere antall valgmuligheter

På sykehjem vil det være viktig å innhente informasjon fra pårørende om hva personen liker av aktiviteter, slik at vi kan forsøke å finne aktiviteter som oppleves meningsfulle. Deltagelse i aktiviteter vil i stor grad være avhengig av personens dagsform, personalets initiativ og kreativitet, og deres evne til å legge til rette og gradere aktiviteten slik at personen skal kunne mestre den best mulig, og at mulighetene i hverdagen utnyttes.

Aktiviteter og mestring bør fokuseres på som en integrert del av all samhandling og kommunikasjon med pasienten gjennom døgnet.

Gode stunder og øyeblikk er viktige stikkord i demensomsorgen.