Boligguiden: Boenheter for personer med demens

Boligguiden er en bok som tar sikte på å gi gode råd til deg som er involvert i planleggingen av nye omsorgstilbud for personer med demens.

Forfatternes forord

Forord til 1. utgave

Ei bok til nytte

Dette er ei bok som tar sikte på å gi gode råd til deg som er involvert i planleggingen av nye omsorgstilbud for personer med demens. Fra 1994 har det blitt fokusert på bokvalitet, og det ble bygd mange tilrettelagte boenheter for personer med demens, både i skjermede enheter og bokollektiv i omsorgsboliger under Handlingsplanen for eldreomsorgen. Det spesielle med disse boenhetene er at dette også er arbeidsplasser. Det kan oppstå kryssende interesser når både bokvalitet og arbeidsmiljø skal i varetas.

Vi er begge utdannet ergoterapeuter og har i en årrekke vært opptatt av miljøets betydning for personer med demens. Vårt utgangspunkt for å mene noe om emnet, og å skrive ei bok om det er vårt faglige ståsted og kjennskap til konsekvenser av kognitiv svikt hos personer med demens. Vi mener de fysiske rammebetingelsene må sikres for at en positiv samhandling skal finne sted. Som henholdsvis prosjektmedarbeider for kommunale byggeprosjekt og fagkonsulent på området har vi samlet erfaringer som tilsier at fysisk utforming av boenheter for personer med demens påvirker hvordan beboerne klarer å orientere seg og bevege seg inne og ute, hvordan de kan oppleve gjenkjennelse og trygghet, og hvordan boenheten kan fungere som arbeidsplass for de ansatte.

Boka er bygd opp slik at hvert kapittel kan leses separat. Det følger litteraturlister og referanser til hvert kapittel nettopp for at leseren skal få full oversikt. Vi har også inkludert huskelister etter hvert kapittel som en hjelp til prosjektmedarbeidere/-leder, da en prosjektleder både må kunne dukke ned i detaljer og samtidig se de store linjene.

Vi håper at denne boka vil være til nytte for helsepersonell, arkitekter, interiørarkitekter, landskapsarkitekter, entreprenører og andre som er involvert i planlegging og bygging av boenheter til personer med demens.

Tønsberg, februar 2007
Astrid Elisabeth Andersen og Torhild Holthe

Forord til 2. utgave

Boligguiden som første gang ble utgitt i 2007, har vist seg å være til praktisk hjelp for helsepersonell, arkitekter, interiørarkitekter, landskapsarkitekter og andre som deltar i planlegging av boenheter for personer med demens.

I denne reviderte utgaven er det med unntak av kapittelet om teknologi, bare gjort små forandringer av språk, ryddet i litteraturen og lagt til nytt lovverk.

Kapittelet om teknologi har blitt skrevet på nytt da det på dette området har skjedd store forandringer både teknisk og ideologisk. Diskusjonene rundt teknologiske hjelpemidler har forandret seg, fra påstander om at slike hjelpemidler utelukkende var overvåkning, til nå å erfare at mange personer med demens kan mestre ulike aktiviteter og dermed leve et mer selvstendig liv, samt at pårørende kan oppleve trygghet og avlastning med hjelp av velferdsteknologi.

Siden demensplanene 2015 og 2020 vektlegger betydningen av små og oversiktlige bomiljøer som gunstige for personer med demens, ønsket Nasjonalt senter for aldring og helse å revidere Boligguiden og gjøre den tilgjengelig som E-bok.

Vi takker for muligheten til å revidere boka og vi håper at den kan være til nytte i flere år framover.

Fredrikstad/ Tønsberg, 24. september 2017
Astrid E. Andersen og Torhild Holthe

Forord til 3. utgave

I denne reviderte utgaven har vi gjort endringer basert på innspill fra fagkonsulent og sivilarkitekt Anne Britt Tornes. Tusen takk for oppdateringer i tråd med lover og regelverk innen dette fagfeltet.

Forlaget aldring og helse, mai 2019

Kapittel 1:
Boenheter for personer med demens

I denne boka benyttes begrepet boenheter for personer med demens i betydningen av enhver tilrettelagt boenhet, enten de er i skjermede enheter i sykehjem, i omsorgsboliger eller i andre boformer.
Det er mange begreper knyttet til dette fagfeltet. I denne veilederen er følgende begreper brukt:

Boenhet: Dette kan være en selvstendig bolig med alle «normale» funksjoner, men det kan også være en privatenhet i et kollektiv eller et sykehjem.

Bogruppe: Gruppe av beboere som deler felles funksjoner som oppholdsrom, kjøkken o.a. I sykehjem blir dette også kalt avdeling el. post.

Bokollektiv: tette bofellesskap med nærhet til fellesareal hvor det er personale, og der en også har en del fellesarealer.

I de tidlige fasene av sykdommen kan mange personer med demens bli boende der de er kjent, enten i egen bolig eller ordinære omsorgsboliger.

I de siste fasene av sykdommen vil det være behov for omsorgsboliger i kollektiv eller i sykehjem. Det er da behov for hjelp og tilsyn hele døgnet.

De bygningsmessige kravene i veilederen gjelder nybygg. Ved tilpasninger til eksisterende bygg kan en lempe noe på kravene. Dette må diskuteres med Husbank dersom en søker om tilskudd/lån, og med Arbeidstilsyn dersom det berører arbeidsplasser.

Forekomsten av demens i Norge estimeres til å være mer enn 77.000 (Alzheimer Europe, 2015). Om lag 60 prosent bor i eget hjem, og 40 prosent bor på sykehjem eller i omsorgsbolig (Gjøra, Eek og Kirkevold, 2015). Rundt 80 prosent av beboerne på norske sykehjem har en demenssykdom, mens bare ca. 30 prosent av dem bor i tilrettelagte boenheter (Gjøra, Eek og Kirkevold, 2015).

En godt tilrettelagt boenhet kjennetegnes av oversiktlige og gjenkjennbare omgivelser, få personer å forholde seg til, lett tilgang til utearealer og muligheter for å delta i meningsfulle aktiviteter (Haugen, Woods og Høyland, 2015).

Historikk

I 1982 ble det åpnet muligheter for å etablere skjermede enheter for personer med demens i sykehjem. I Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie het det:

“Skjermet enhet for senil demente kan etableres for grupper fra 4 – 12 beboere. Før innflytting skal beboer være grundig undersøkt og diagnosen langt kommet senil demens skal være fastslått. Boformer som innreder skjermet enhet for beboere med langt kommet senil demens kan tilby beboere større frihet i omgivelser som er tilrettelagt for deres spesielle behov. Senil demens er ikke en klar avgrenset diagnose, men følgende kriterier kan oppstilles for når en pasient bør inntas i en slik skjermet enhet: 1) beboere som er så vidt forvirret at deres atferd er ukontrollerbar eller sterkt sjenerende for andre beboere, 2) beboere som har tendens til å ville forlate boformen uten å være i stand til å ta vare på seg selv eller finne veien tilbake”. (Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 og etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (www.lovdata.no).

På 1980-tallet ble det gjennomført flere prosjekter der en evaluerte effekten av skjermede enheter for personer med demens. I “Nordlandsprosjektet ble det utarbeidet en definisjon av skjermet enhet: ” et bo- og behandlingstilbud på et forsvarlig høyt nivå til en gruppe pasienter som trenger langvarig, bevisst og stabil (kontinuerlig) innsats for å fungere nært opp til den grense de organiske hjerneskadene setter” (Hasvoll, 1986). I Brumunddalprosjektet fant man det hensiktsmessig å differensiere boenhetene etter funksjonsnivået til beboerne (Lillesveen, 1986). I Sverige så man at personer med demens som fikk bo i “gruppboende” opplevde økt trivsel. Det samme gjaldt for personalet og pårørende (Annerstedt, 1993). Forskning fra USA oppsummerte at det som kjennetegner gode boenheter for personer med demens var at boenhetene er fysisk tilrettelagte, at personalet er kompetent og motiverte for oppgaven, og at de har utstrakt samarbeid med pårørende og en klar målsetting for virksomheten (Calkins, 2001).

Kapittel 2:
Fra politisk vedtak til ferdig hus

Alle norske kommuner er pålagt å utarbeide fireårsplaner for ulike sektorer. Lov om planlegging og byggesaksbehandling er sentral for all areal- og byggevirksomhet i Norge. Dagens “Plan- og bygningslov” av 27. juni 2008 (Kommunal- og moderniseringsdepartementet) erstatter tidligere lov av 1985, og regulerer bygging av omsorgsplasser ved at den skal avklare samfunnsmessige behov og oppgaver, og angi hvordan oppgavene kan løses (§3.1)

Nye byggeprosjekter vedtas politisk og forankres i ledelsen med et klart mandat. En ansvarsfordeling mellom styringsgruppe, prosjektgruppe og arbeidsgrupper er avgjørende for en smidig arbeidsprosess. Rutiner for kommunikasjon og rapportering må iverksettes og overholdes gjennom hele byggeprosessen.

Alle offentlige prosjekter og offentlig finansierte prosjekter skal legges ut på anbud. Anbudsformer kan variere fra rene totalentrepriseformer, via modifiserte totalentrepriser til delte entrepriser.

  • Totalentreprise: Byggearbeid der entreprenøren i sin avtale med byggherren påtar seg både prosjektering og utførelse.
  • Modifisert totalentreprise: Ved den modifiserte totalentreprise har byggherren – med egne rådgivere og før avtale inngås med totalentreprenøren – foretatt en del av prosjekteringen.
  • Delte entrepriser: Her er det ulike former, men byggherre har et større ansvar for både prosjektering og oppfølging gjennom byggeprosessen. Byggherren inngår egne kontrakter med hver entreprenør, evt. en hoved-/generalentreprenør

Det er viktig at kriterier for valg av anbyder er klare, slik at man kan gjøre et kvalifisert valg.

Prosjektgruppa

Nye byggeprosjekter vedtas politisk og forankres i ledelsen med et klart mandat. En ansvarsfordeling mellom styringsgruppe, prosjektgruppe og arbeidsgrupper er avgjørende for en smidig arbeidsprosess. Rutiner for kommunikasjon og rapportering må iverksettes og overholdes gjennom hele byggeprosessen.

Alle offentlige prosjekter og offentlig finansierte prosjekter skal legges ut på anbud. Anbudsformer kan variere fra rene totalentrepriseformer, via modifiserte totalentrepriser til delte entrepriser.

  • Totalentreprise: Byggearbeid der entreprenøren i sin avtale med byggherren påtar seg både prosjektering og utførelse.
  • Modifisert totalentreprise: Ved den modifiserte totalentreprise har byggherren – med egne rådgivere og før avtale inngås med totalentreprenøren – foretatt en del av prosjekteringen.
  • Delte entrepriser: Her er det ulike former, men byggherre har et større ansvar for både prosjektering og oppfølging gjennom byggeprosessen. Byggherren inngår egne kontrakter med hver entreprenør, evt. en hoved-/generalentreprenør

Det er viktig at kriterier for valg av anbyder er klare, slik at man kan gjøre et kvalifisert valg.

Milepæler og frister

I byggeprosessen er det ofte korte tidsfrister som skal holdes og det kreves oversikt og innsikt for å planlegge og beslutte mye på kort tid. Det må settes opp en plan for når bestemmelser eller oppgaver skal være gjort. Prosjektleder setter opp en milepælsplan i samarbeid med prosjektgruppa. Prosjektleder bør opprette arbeidsgrupper som jobber med spesifikke spørsmål som romprogram og innhold, eller kriterier for utvelgelse av beboere til den/de nye boenhetene. På denne måten kan prosjektleder få innspill i tide til fristene, samtidig som hun knytter til seg ressurspersoner, og kan fungere som et knutepunkt for informasjon mellom alle aktørene i byggeprosessen. Prosjektgruppa skal først og fremst være premissleverandør, følge opp planleggingsprosessen og være bindeledd mellom kommunen og de prosjekterende.

Prosjektgruppa må ha tenkt igjennom hvilke behov bygget skal tjene før arkitekt innvies i prosjektet. Dersom arkitekt engasjeres før prosjektgruppa er etablert, vil det bety at prosjektet ikke er godt nok gjennomdrøftet innad i kommunen. Dette kan bli kostbart, både i forhold til penger og tid, fordi grunnlaget for prosjekteringen ikke er klarlagt. Det er lettere å planlegge utforming av og innhold i et bygg der arkitekten vet hvilket funksjonsnivå de framtidige beboerne vil ha. Personer med demens trenger spesiell tilrettelegging for kognitiv svikt. Enkelte beboere kan få tilleggsproblemer som utfordrende atferd, som kan arte seg som motorisk uro, vandring eller roping. Dette krever tilstrekkelig areal og lydisolering. Demenssykdommer vil som oftest progrediere slik at beboerne etter hvert vil bli mer pleietrengende. Boenhetene må tilrettelegges for dette, eller man må ha en plan for å differensiere beboerne i grupper etter funksjonsnivå.

For å lese mer om demens, anbefales læreboka “Demens – Fakta og utfordringer”, brosjyren “Hva er demens” og hjemmesiden www.aldringoghelse.no

Brukervennlighet

Et brukervennlig miljø vil si å tilrettelegge det fysiske miljøet for den gruppen mennesker som skal bo der og de som skal arbeide der. Prinsippene for universell utforming skal følges der de ikke kommer i konflikt med spesielle behov som personer med demens har, som for eksempel behov for kontraster o.l.

Personer med demens har svikt som påvirker kognitive funksjoner. Nedsatt hukommelse fører lett til at en ikke husker hvor eget rom eller leilighet er, ikke husker hvor en selv er og hvorfor en er der, eller det kan være vansker med å huske navn og gjenkjenne personalet. Nedsatt orienteringsevne påvirker evnen til å finne fram i boenheten, finne eget rom og WC, finne veien til kjøkken og stue, og finne veien utendørs. Orienteringsevne vil kunne ha med tidsorientering å gjøre, det å kunne skjelne dag fra natt og å følge en normal døgnrytme. Enkelte får vansker med å være orientert om egen person i senere stadier av sykdommen.

Oppmerksomheten svekkes slik at mange ikke tolker omgivelsene sine som tidligere. Evnen til resonnering, abstrakt tenkning og problemløsning er svekket, likeledes evnen til å lære nye ting.

Tilrettelegging for kognitiv svikt er svært viktig om en skal få et brukervennlig miljø. Tiltak som har vist seg å fungere bra er å bruke navneskilt på dørene til beboerrommene, eventuelt andre personlige landemerker, som bilder eller pyntegjenstander ved døra. Det kan være positivt å forsterke enkelte viktige inntrykk ved å bruke kontrastfarger, dette kan både fange oppmerksomheten og gi tydeligere og forenklet informasjon. For eksempel har det vært rapportert gode erfaringer med at døra til WC i fellesarealet har en annen farge enn de andre dørene i enheten. I en boenhet hadde de valgt rød dør til WC og i tillegg et symbol og teksten WC på dørbladet. Dette gjorde det lettere for beboerne å finne WC, noe personalet opplevde som en avlastning i og med at de slapp å følge beboerne til WC.

Valg av kraner og brytere er viktig med tanke på at beboerne har vansker med å lære å bruke nye ting. Det anbefales kraner og brytere som beboerne har sjanse til å kjenne igjen, og som de klarer å bruke ut fra gamle vaner og rutiner.

Tilgjengelighet

Tilgjengelighet handler om både fysisk og visuell tilgang til rom og aktiviteter i enheten. På beboerens rom eller leilighet bør det være mulig å se WC fra senga.

Helst bør døra til badet være synlig fra senga. Hvis døra står på gløtt, og lyset på badet er på, vil beboeren lett kunne orientere seg og finne WC om natta. Fra en skjermet enhet ble det rapportert at nattevakta på sine runder slo lyset på og satte døra til badet på gløtt, nettopp for å hjelpe beboeren til å finne fram til WC. Dersom dette ikke ble gjort, gikk beboeren oftere ut på gangen for å lete etter WC.

I fellesarealene betyr tilgjengelighet at beboerne lett kan finne fram til felles stue og kjøkken. I en engelsk artikkel hevdes det at beboerne må oppleve felles stue og kjøkken som sitt territorium. Da kan de bruke rommet og føle seg trygge der (Brawley 1997).

Adkomst til hage fra fellesarealene er rapportert som viktig. Flere boenheter som har bygd nye enheter med direkte adkomst til hage, sier at dette er svært verdifullt. Beboerne kan gå ut og inn som de ønsker, og de opplever seg ikke innesperret slik de gjorde på den gamle enheten uten uteareal.

Arbeidsmiljø

Et bokollektiv/sykehjem for personer med demens er både et bo- og behandlingstilbud og en arbeidsplass. Siden beboerne er avhengige av hjelp og støtte til alle daglige aktiviteter, vil boenheten også være en arbeidsplass. Omsorgsideologi og hvordan tjenesten skal utføres vil spille en stor rolle for utformingen av enheten. De ansatte må ha areal for å utøve sin gjerning. Det er behov for kontorplass, arkivskap og hyller for oppbevaring av papirer, telefon og datamaskin, og det er behov for møte- og samtalerom for personalet. I tillegg er det nødvendig med garderobe, som kan deles med andre ansatte på huset.

At arbeidsmiljøet er funksjonelt betyr at det er praktisk tilrettelagt med hensyn til avstand og tilgjengelighet mellom vitale servicerom, som skyllerom, lintøylager, matvarelager etc.

Krav til utforming av arbeidsplassen og arealer for personalet finner vi i Arbeidstilsynets publikasjoner – se litteraturliste.

Planlegging for beboere med spesielle behov

Personer med demens og utfordrende atferd

Erfaringer viser at arealbehovet er større i boenheter for personer med utfordrende atferd enn i vanlige boenheter for personer med demens. Bogrupper/bokollektiv for personer med atferdsvansker bør planlegges for to til fire personer. I boenhetene kan badene gjerne være større enn minstekrav (ca. 6m2) fordi de ofte trenger to pleiere i stellet.

Fellesarealene bør være romslige og med brede korridorer. God takhøyde er viktig, gjerne med overlys for at rommene ikke skal virke trange og knugende. Kjøkkenet i fellesarealet bør være møblert med spisebord og stoler til hver beboer og ekstra stoler til personalet. I perioder kan det være nødvendig at beboerne sitter alene, eller sammen med bare en pleier under måltidene.

Det er viktig å sikre et godt lydmiljø da beboerne blir forstyrret av lyder fra telefon, personsøkere og alarmer. Dører og vinduer må ofte sikres slik at beboeren ikke kan rømme. Det bør også, ved spesielt utagerende beboere – stilles krav til sikkerhetsglass i både vinduer og glassdører ut over krav i TEK. Ledninger og rør må være skjult i veggen, ellers kan man risikere at dette fjernes. Radiatorer og varmeovner kan bli ødelagt, og vi anbefaler gulvvarme. Bilder og pyntegjenstander må iblant fjernes. Ofte vil veggpynt i tekstil være et godt alternativ. I skjermede enheter for personer med demens og uro er det behov for lydisolerte rom med krav utover det som stilles til vanlige beboerrom. Da må døra også være ekstra lydisolert. På badet er det en fordel å ha skap, eller hyller høyt oppe på veggen slik at det personalet trenger i stellet er for hånden, men uten å forstyrre eller avlede beboeren.

Personer med demens og store pleiebehov

I senere stadium av demenssykdommen vil beboeren trenge omfattende stell og pleie. Mange kan ikke lenger uttrykke seg verbalt eller samhandle i aktiviteter. For å lette stell og pleie skal det legges til rette for at hjelpemidler kan benyttes på en rasjonell og energibesparende måte. Direkte adkomst fra seng til bad og WC med takheis og skinne gjør forflytningen enkel for personalet. Seng med elektrisk regulerbar høyde, hjertebrett og fotbrett anbefales. Rommet må dimensjoneres og møbleres slik at hjelpemidlene kan brukes effektivt. En sirkel på 1,5 m i diameter på begge sider av seng i pleiestilling, samt 1,4 m ved fotende er nødvendig for at en rullestol skal kunne snus uten at møbler må flyttes på, og at to pleiere kan stelle sammen (dette er for øvrig krav som stilles til alle beboerrom). I siste fase av sykdommen kan noen pasienter få perioder hvor de roper høyt uten at de lar seg trøste. Dette kan være forstyrrende og skremmende for medbeboere. Lydisolerte rom er et krav til alle beboerrom.

Eksempler på aktuelle spørsmål tidlig i prosessen

Følgende spørsmål er viktige å stille i en tidlig fase av planleggingen:

  • Hvilke modeller for fysisk utforming kan være aktuelle og ønskelige? (se neste kapittel for tegninger av modeller)
  • Hvordan tenker vi at inngangspartiet og adkomsten til boenhetene skal være?
  • Hvor skal utgang til utearealer være?
  • Hvordan bør hagen utformes?
  • Hvem skal bo i enheten og hvilke behov har disse beboerne for areal og tilrettelegging?
  • Hvilke aktiviteter skal foregå i de ulike rommene?
  • Hva trengs av hjelpemidler og lagerplass til disse?
  • Hvilken infrastruktur og plattform planlegges med tanke på IKT, telefon, PC og alarmsystemer?
  • Hvilke funksjoner skal inn i bygget for tillaging av mat og vask av tøy?
  • Hvilke betjenende rom (skyllerom, bøttekott, lagerrom o.l.) er det behov for?
  • Hvilken størrelse og utforming skal disse rommene ha?
  • Hvilke møbler og inventar er det behov for?
  • Hva trengs av personalrom (kontor, møterom, samtalerom, rom til vaktmester, undervisningsrom, spiserom, garderobe, dusj og WC? (Arbeidstilsynets krav).
  • Hvilke rom bør lydisoleres? (NS 8175: 2012).
  • Hvilke overflater planlegges på gulv, tak og vegger?
  • Hvordan skal rommene skiltes?
  • Hvordan bør badene utformes? Husbank og Arbeidstilsyn stiller krav til størrelse og møblering (Husbanken: veiviser – bolig for velferd; dimensjonering). Disse kravene kan være forskjellige.
  • Hva slags kraner og toaletter velges?
  • Hva med felles bad/velværerom?
  • Hva med kapell/bårerom?
  • Hva med heis (dimensjonert for båre eller sykeseng)? Det er krav om heis hvis bygget har mer enn en etasje.
  • Hva slags bryterpanel bør velges i heisen slik at beboerne mestrer å bruke heisen alene?
  • Hvor skal el-tavle/trafo/data-knutepunkt plasseres?

Slike spørsmål kan hjelpe til å styre diskusjonene mer målrettet. Resultater og forslag legges fram for styringsgruppa. Når man er enige om hovedlinjene kan prosjektgruppa jobbe videre med planene og gi anbefalinger underveis i prosjekteringsfasen.

Idédugnad

Det første møtet mellom prosjektgruppa og ressurspersonene bør skje tidlig i prosessen. På idédugnaden sikres at alle får den samme informasjonen fra starten av, for eksempel om hvilke beboere som er tiltenkt plassene i boenheten, og fagfolkene får muligheter til å komme med innspill og avklare spørsmål. Idédugnaden er også en arena for å finne fram til kreative løsninger som ellers ikke ville ha kommet på bordet. De som bør være tilstede på idédugnaden i tillegg til prosjektgruppa er:

  • Arkitekt
  • Interiørarkitekt
  • Kunstnerisk konsulent /utsmykkingskonsulent
  • Landskapsarkitekt
  • Elektrokonsulent
  • Lyskonsulent = som regel elektrokonsulent
  • VVS-konsulent
  • Brannvesen, evt. brannkonsulent
  • Renholder

Det beste er om idédugnaden kan hjelpe prosjektgruppa til å definere premisser for det nye bygget, og at det er enighet om dette før arkitekten begynner å tegne. Husk at arkitekten må ta hensyn til ulike lov- og regelverk, tomt o.a. , og at det ideelle som prosjektgruppa så for seg, kanskje likevel ikke kan realiseres fullt ut.

Prosessen videre

Prosessen videre avhenger av hvilken entreprisemodell som er valgt.

Når skisse av bygget foreligger

(ved byggherrestyrt entreprise)

På dette stadiet har arkitekt, prosjektleder og prosjektgruppe jobbet sammen, og arkitekten har skissert et mulig bygg. I denne fasen gjelder det å hente inn synspunkter og kommentarer på skissen. Hvilke styrker og svakheter har bygget? Hvilke valg gjør vi og hvorfor? Hva blir konsekvensene av disse valgene? Følger vi anbefalingene til Husbanken? Dette er en forutsetning for å få lån og tilskudd. Følges anbefalingene i Nasjonale retningslinjer for demens? (www.helsedirektoratet.no). Følges Arbeidstilsynets retningslinjer?

Instanser som kan bidra med konstruktive kommentarer på et tidlig stadium er Husbanken og Statforvalterens kontor. Det er enklere og billigere å gjøre endringer når prosjektet er på skissestadiet enn når bygget er ferdig tegnet av arkitekten, eller når prosjektet er levert ut til anbud.

Etter at endringer er innarbeidet og bygget klart for byggemelding, er prosjektet å se på som et forprosjekt. Så skal bygget detaljplanlegges, og anbud innhentes på de ulike fagene. . Flere erfaringer viser at når byggingen tar til, betyr ikke det at prosjektlederen har gjort sitt og kan lene seg tilbake. Mange ting må bestemmes underveis i byggeprosessen., Andre utfordringer er at byggebudsjettet ikke holder og man forsøker å spare penger ved å velge billigere materialer eller inventar enn planlagt, noe som kanskje bryter med premissene for bygget.

Det er enkelte steder vanlig å oppnevne en byggekomite, som følger byggingen. Når byggekomiteen er nedsatt, avtales jevnlige møter under hele byggeprosessen. Det føres referater fra hvert byggemøte med nedtegnelser om alle beslutninger som er tatt og hvem som er ansvarlig for hva.

Ferdigstillelse og overtagelse

Når bygget er ferdigstilt skal det gjennomgås i alle detaljer før eier overtar (ferdigbefaring). Da skal prosjektleder og de prosjekterende gå gjennom bygget med et kritisk blikk, og notere avvik i forhold til anbudsforespørsel. Disse skal så rettes før byggherre overtar bygget. Etter at bygget har vært i bruk i ett år, skal det være en befaring med kontroll og påpeking av feil og mangler ved bygget, såkalt ettårsbefaring. Det er viktig at prosjektleder følger opp bygget det første året, og noterer seg hva som fungerer bra og dårlig, slik at feil og mangler blir utbedret. Det er entreprenøren som er ansvarlig for utbedring av feil og mangler i forhold til krav stilt i anbudsmaterialet.

HUSK

Hva prosjektleder bør tenke på

  • Forankring og mandat
  • Økonomi
  • Definere hvem det skal bygges for (beboergrupper, antall og behov) i samarbeid med byggherre og prosjektgruppe.
  • Innhente nødvendig ekspertise. Valg av arkitekt/tekniske konsulenter skal skje via konkurranse, hvis ikke kommunen har rammeavtaler med ett eller flere firmaer. (lov om offentlige innkjøp)
  • Samarbeide med fagfolk (prosjekterings- og byggemøter)
  • Ta initiativ til idédugnad
  • Være premissleverandør
  • Lage plan for milepæler og tidsfrister (framdriftsplan)
  • Sette ned arbeidsgrupper som tar ansvar for ulike områder av detaljplanleggingen som interiør, bad, mathåndtering osv.
  • Rapportere til ledelsen og styringsgruppa om framdriften i prosjektet
  • Informere og rapportere om prosjektet – til hvem, når og hvor ofte
  • Følge opp bygget under hele byggeprosessen
  • Være bindeledd mellom entreprenør og ledelsen i kommunen

Hva prosjektleder bør tenke på

  • Forankring og mandat
  • Økonomi
  • Definere hvem det skal bygges for (beboergrupper, antall og behov) i samarbeid med byggherre og prosjektgruppe.
  • Innhente nødvendig ekspertise. Valg av arkitekt/tekniske konsulenter skal skje via konkurranse, hvis ikke kommunen har rammeavtaler med ett eller flere firmaer. (lov om offentlige innkjøp)
  • Samarbeide med fagfolk (prosjekterings- og byggemøter)
  • Ta initiativ til idédugnad
  • Være premissleverandør
  • Lage plan for milepæler og tidsfrister (framdriftsplan)
  • Sette ned arbeidsgrupper som tar ansvar for ulike områder av detaljplanleggingen som interiør, bad, mathåndtering osv.
  • Rapportere til ledelsen og styringsgruppa om framdriften i prosjektet
  • Informere og rapportere om prosjektet – til hvem, når og hvor ofte
  • Følge opp bygget under hele byggeprosessen
  • Være bindeledd mellom entreprenør og ledelsen i kommunen

Stikkord til prosjektleder

Til grovplanleggingen hører

  • Antall beboere, antall grupper og enheter
  • Beboernes funksjonsnivå og behov (aktive og oppegående, urolige, sengeliggende)
  • Arealbehov i private rom, i fellesarealet, ute, for personale og for servicefunksjoner. Mye er bestemt i forskrifter og standarder (minimumsarealer). En må derfor holde seg orientert om forskrifter og standarder, evt. støtte seg på kunnskapen til de prosjekterende.
  • Modell for bygget. Se s. 18 Modell for utforming av avdelinger/bofellesskap
  • Romprogram: Funksjoner som skal inn i bygget (mat, renhold, klesvask, søppel, vedlikehold etc.)
  • Inngangsparti
  • Skilting
  • Hage
  • Lydisolerte rom
  • Våtrom
  • Teknologi

Modeller for utforming av boenheter til personer med demens

Prosjektleder bør sammen med prosjektgruppe drøfte modeller for utforming, og i dialog med prosjekterende finne det som best egner seg i det aktuelle prosjektet.

Utformingen kan illustreres med sirkler eller firkanter. På den måten kan det være lettere å se konsekvensene av de valg som må tas. Hvordan rommene plasseres i forhold til hverandre vil påvirke hverdagen i enheten. Dersom et hus består av to bogrupper, kan en løsning være å ha en personalbase i midten. Alternativt kan fellesrommene ligge vegg i vegg, noe som kan bety en fleksibel løsning i forhold til å åpne og lukke etter behov, eller ved sambruk av nattevakt. Erfaringer har vist at når arealene blir for små, blir det trangt og beboerne kan slite på hverandre. Og når fellesarealene blir åpne og store vil det være en fare for at det kan bli mye lyd. Det stilles derfor store krav til valg av byggematerialer. Større fellesareal betyr mer gåing for beboerne og for personalet. For beboerne kan det være positivt å bevege seg mer, både med hensyn til blodomløp og fordøyelse, og for å få litt trim. Ofte kan personalet oppleve at mye gåing er slitsomt og at det blir vanskeligere å holde oversikt.

Husbanken sier:

  • Vi anbefaler på det sterkeste at det ikke er mer enn 6 beboere i én gruppe. Hvis kommunen ut fra helhetlig vurdering og ressursbruk vil ha 8 beboere i gruppen, bør det være mulighet for deling av gruppen. I tilfeller hvor det kun er planlagt ett felles oppholdsrom bør det være mulighet til å dele rommet, eller å ha en liten ekstra stue slik at noen beboere kan skjermes ved behov.

Nedenfor vises noen skjematiske tegninger for planløsning. Her er ikke servicerom tatt med, kun pasientrom, fellesareal (gule areal) og korridorer (grå felt).

Ulike modeller

Modell med rett korridor

Figur A, B og C

Den tradisjonelle sykehjemsposten/bogruppen har en lang korridor med pasientrom på begge sider. I enden av korridoren er det kjøkken og oppholdsrom. Ofte er inngangen til posten lagt i fellesarealet, noe som bidrar til at det i perioder av døgnet er mye trafikk. Det sies at modellen er kostnadseffektiv fordi nattevakten kan plassere seg i enden av korridoren og ha full oversikt over hvem som kommer og går inn og ut av rommene. Modellen er ikke spesielt godt egnet for personer med demens fordi det i lange korridorer er mange dører, og det blir vanskelig for beboerne å vite hvilken som er deres egen, samt at det for enkelte er lang vei til fellesarealet (figur A).

Modell med korte korridorer

I nyere planløsninger legges fellesarealet midt i bogruppen med korte korridorer og dører til færre pasientrom på hver side av fellesarealet. Dette er en modell som er mer oversiktlig for personer med hukommelsesproblemer og orienteringsvansker (figur B).

Modell med beboerrom på en siden av korridoren

Figur D, E og F

En annen variant er å ha beboerrom på en side av korridoren, korridoren vil da bli lenger, men kan bli lysere med vinduer på den ene siden (figur C). Modellen krever mer areal.

Cluster-modellen

Noen bogrupper for personer med demens har et fellesareal midt i enheten, med privatrom omkring dette, en såkalt «clustermodell». Hensikten med slik arealdisponering er å lette oversikt og tilgjengelighet til fellesarealene. Helst bør man se inn i felles oppholdsrom fra egen dør. Et åpent areal utenfor alle pasientrommene kan være vanskelig å møblere, og det kan bli mye trafikk og støy, slik at fellesrommet ikke fungerer så godt som ønskelig (figur D).

Noen har derfor bygget en midtseksjon med plass til lager og eventuelle servicefunksjoner, figur E. Gangarealene omkring denne midtseksjonen vil fungere som en rundkjøring eller en vandregang. Beboerne kan vandre rundt midtseksjonen og komme tilbake til utgangspunktet. På denne måten kan en ivareta behov for bevegelse og mosjon. Beboere vil ikke komme til enden av en korridor hvor det er en låst dør, men bli ledet ut i felles oppholdsrom og kjøkken. Dersom det settes en bred tofløyet dør inn til oppholdsrommet, kan døra lukkes i perioder hvor enheten har en urolig beboer. De andre beboerne kan da være i oppholdsrommet uten å bli forstyrret.

Atrium

Enkelte bygg har en skjermet atriumshage. Hagen kan fungere som et utvidet fellesareal i den varme årstiden. Tegningen nedenfor viser beboerrommene beliggende langs en korridor som leder til fellesarealet. Det er også adgang til hagen midt i bygget (figur F).

Figur G og H

Når flere boenheter bygges sammen

Nedenfor vises hvordan to eller flere bogrupper kan bygges sammen. Den ene modellen viser korridorene plassert inntil hverandre (figur G), mens den andre viser fellesarealene lagt vegg i vegg (figur H). I begge tilfeller er det tenkt at det i korte perioder kan være mulig at de to boenhetene fungerer som en avdeling, på natt og ved store tilstelninger. Vær oppmerksom på at en foldevegg mellom oppholdsrom ikke vil gi like god lydisolering som en fast vegg. Dersom personalrom eller dagavdeling legges mellom to enheter mister en denne muligheten.

Ofte er det tomta som bestemmer hvilken utforming som velges. Bogruppene kan strekkes fra midtsonen i hver sin retning og kan danne en stjerne med flere enheter, eller en H-form. Eller det kan være en lang korridor som binder sammen poster i en E-form. Tanken er at enhetene kan dele servicerom som skyllerom, medisinrom og møterom, foruten personalgarderober, og at personal og beboere har anledning til å benytte større fellesgoder som spiserom/kantine, undervisningsrom osv. Plassering av disse fellesrommene vil kunne hindre eller gi mulighet for åpning av tilstøtende enheter. Det er krav om at personalet har et separat spise-/pauserom.

Hvordan rommene plasseres i forhold til hverandre vil påvirke bruken av rommene, oversikt og behov for bemanning. Hvis et rom har mange dører blir det vanskelig å møblere. Generelt kan en si at korte avstander mellom vitale funksjoner er viktig. Intervju av pleiepersonell viser at mange ønsker personalrom inne i boenheten, slik det var tidlig.

HVA PROSJEKTLEDER BØR TENKE PÅ

Vurdere modell for planløsning

Definere arealbehov og tilrettelegging for den aktuelle beboergruppa

Definere innhold, areal og utforming av privatrom, fellesrom, servicerom i h.h.t. de minimumskrav som er fastlagt i forskrifter.

Husbankens minimumsmål er summen av følgende krav (sitat):

  • Krav i byggteknisk forskrift (TEK) gjelder for all prosjektering. Husbanken forutsetter at alle prosjekter tilfredsstiller disse kravene. Kommunen har ansvar for at regelverk følges inkludert eventuelle dispensasjoner.
  • Boligprosjektene skal være universelt utformet. “Norsk standard for universell utforming for boliger ” (NS 11001 – del 2) gjelder for prosjektering av den delen av bygget som er planlagt for beboere.

For øvrig gjelder:

  • Krav fra Arbeidstilsynet gjelder helseinstitusjoner. Med helseinstitusjon mener vi sykehus, sykehjem, omsorgsboliger og andre pleie- og rehabiliteringsinstitusjoner. Dette er arbeidsplasser hvor det utøves pleie og omsorg Se Arbeidsmiljø i helseinstitusjon. Husbankens dimensjoneringsgrunnlag er basert på Arbeidstilsynets krav.
  • Sykehjem er definert som arbeids- og publikumsbygg (TEK)
  • Det stilles krav til risikoklasse 6 i henhold til branntekniske krav i alle omsorgstilbud inkludert dagaktivitetssenter.

Tilrettelagt for tilkobling og montering av velferdsteknologi.

Kapittel 4:
Fra inngangsparti til beboerrom

Adkomst og inngangsparti

Adkomsten til bygningen er viktig. Det må ikke være stigning over 1:20. Stigning på 1:12 kan fungere på kortere strekk. Det skal da være et horisontalt hvilerepos med snuareal for hver 60 cm i nivåforskjell. I oppkjørselen bør det være asfalt eller stein, slik at ikke grus og sand blir dratt inn i huset. Inngangspartiet skal være flatt, det må ligge under tak og ha varmekabler som hindrer isdanning. Vannkran med slange like ved inngangspartiet er praktisk, blant annet for å spyle skitt av hjulene på rullestoler og rollatorer, samt utvendig rist.

Ved inngangsdøra må det være ringeklokke, slik at de som kommer på besøk kan melde sin ankomst. Noen steder får pårørende egne nøkkelkort.

Inngangspartiet er det første møtet med boenheten og det bør virke tiltalende. En hall innenfor hovedinngangen med en sittegruppe skaper en lun atmosfære. Plassering, utforming og farge på postkasser og el-bokser kan lett ødelegge et hyggelig inntrykk, og plassering av disse må vurderes. I inngangspartiet er det praktisk med nedsenket avskrapningsmatte rett innenfor døra. Mattene kan ligge rett på støvbundet betong.

Hovedinngangen skal være lett å finne og det må være enkelt å forstå hvordan en skal komme inn i bygget og enkelt å finne fram dit en skal. Tydelig skilting må vise veien til bogruppene. Dersom flere boliggrupper/avdelinger ligger i samme kompleks skal alle ha separate innganger, slik at man slipper å gå gjennom en annen avdeling for å komme til riktig sted.

Felles stueFoto: Torhild Holthe

Fellesareal i bogruppen

Felles stue
Felles stue. Foto: Torhild Holthe

Til fellesarealet hører stue, kjøkken, korridorer og ganger, TV-stue, sittegrupper utenom stue og kjøkken, WC og andre rom som bibliotek og lignende. Stue, kjøkken og andre oppholdsrom bør være lett synlige og tilgjengelige fra gang-arealet, slik at beboerne opplever disse rommene som sine oppholdsrom.

Det er viktig å ha tilstrekkelig med plass i fellesarealene. Både i stua og på kjøkkenet må det være plass til alle beboerne i enheten og personalet, samt besøkende, uten at det virker overfylt. Husbanken stiller krav om 8-10m2 felles oppholdsareal pr. beboer og personale, gjerne oppdelt i flere arealer.

Personer med demens har vansker med å huske, planlegge og å tenke abstrakt. Av den grunn vil et toalett lett synlig og lett tilgjengelig fra felles oppholdsrom være svært viktig for disse beboerne.

Korridor

Inne i bogruppen er prinsippet at man ønsker korte korridorer med få dører. Viktige dører framheves og dører som beboerne ikke skal bruke, for eksempel bøttekott og skyllerom, kan med fordel ha samme farge som veggen, slik at de ikke påkaller spesiell oppmerksomhet. Dette gjør at det blir færre dører å forholde seg til og korridoren blir mer oversiktlig.

Farger på vegger og gulvbelegg bør stå i kontrast til hverandre. En må unngå blanke gulv som er glatte og gir uheldige reflekser. Det anbefales å montere et gelender langs korridoren. En rund håndlist er bedre å holde i enn en flat.

Generelt bør en unngå lange korridorer med mange dører. Korridorer lengre enn 20 meter anbefales ikke. Gangen må være bred nok til at sykehussenger kan manøvreres inn og ut av boenheten/beboerrommet. Husbanken tillater en korridorbredde på 150cm, men anbefaler min. 180cm. Velger en 150cm bør en planlegge møteplasser som er bredere.

Små sittegrupper et par steder i bogruppen gir muligheter for parallelle aktiviteter og for å ta imot besøk på halvprivat område. Møblering i rømningsveier må diskuteres med brannkonsulent.

Byggherren hadde tenkt at en glassvegg mellom korridor og stue ville skape et oversiktlig miljø. Det viste seg at glassveggen måtte tildekkes fordi det ble uønskede reflekser of for mye stimuli for beboerne. Foto: Torhild Holth
Korridor som gir holdepunkter for navigering Foto: Torhild Holthe

Vandregang

Vandregang er et begrep for innendørs korridor og arealer der beboere kan vandre uten å forstyrre medbeboere. Modellene E og F viser at korridorer også kan fungere som vandreganger. Vandegang er et tiltak for å møte enkelte beboernes behov for å være i aktivitet og det gir mulighet for trim året rundt uansett vær og føreforhold. Vandring kan tolkes negativt som uro eller rastløshet, eller positivt, som behov for å være i fysisk aktivitet. Man bør alltid undersøke årsakene til slik atferd, for å forstå om dette handler om mennesker som alltid har vært aktive og som ikke trives med å sitte i ro, eller om det er en somatisk eller psykologisk årsaker til uroen, som smerter, infeksjoner eller stress.

Det er foreløpig få erfaringer på utforming og bruk av vandreganger i Norge. Noen har bygd egne vandreganger som er utenfor selve boenheten, hvor det ofte er benyttet vegger delvis med glass, både for at pasientene skal kunne se ut på naturen og for at personalet skal ha oversikt.

I en gang kan veggene dekoreres med bilder og gjenstander som kan gi utgangspunkt for samtaler. Akkurat som i hagen vil enkelte gjenstander kunne fungere som landemerker i en korridor, for eksempel en blomst eller en lampe. Beboere som har stort behov for å bevege seg, bør få tilbud om å gå lengre turer ute sammen med personalet.

Kjøkken

Kjøkkenet i fellesarealet er et viktig rom. Her foregår dagens måltider, og personalet har mange oppgaver knyttet til kjøkkenet. Der hvor personalet er, vil også de fleste av beboerne oppholde seg, da personalet betyr trygghet for dem som glemmer.

På kjøkkenet skal det være anledning til å tilberede mat og spiseplass til alle. Spiseplassen bør være dimensjonert for å ha to spisebord med tilhørende stoler. Det kan være lurt at kjøkkenet skjermes noe, slik at det er mulig å skape ro rundt måltidene. En alternativ spiseplass i stua kan være aktuelt for enkelte i perioder.

Mange foretrekker åpne kjøkkenløsninger i boenheter for personer med demens. Da kan beboerne se kjøkkenet, samtidig som personalet kan ha oversikt over beboerne når de har oppgaver på kjøkkenet. Det som taler for at kjøkkenet bør skjermes, er at personer med demens lett distraheres av lyder og bevegelser, og det kan bli vanskelig å holde konsentrasjonen når de skal spise eller delta i andre kjøkkenaktiviteter. Et eget kjøkken gir ro rundt måltider, og kan lukke støy fra husholdningsmaskiner inne på kjøkkenet slik at det ikke forstyrrer beboere og personale i resten av boenheten.

Rutiner for matlaging er forskjellig fra sted til sted. De fleste enheter tilbereder tørrmaten selv. Men hvor varmmaten lages kan variere, alt fra at enheten har egen kokk til at maten kommer ferdiglaget i container som må ha strømtilførsel for oppvarming. Hvilke funksjoner kjøkkenet skal ha vil være avgjørende for valg av innredning og utstyr.

Kjøkkeninnredningen bør velges i en farge som står i kontrast til veggen. Videre er det en fordel å ha et eller to skap med glassdører der det daglige serviset er plassert. Dette gjør det enklere å finne fram for beboere og andre som ikke er kjent på kjøkkenet. Glassdører med sprosser vil bryte eventuelle reflekser.

Det bør velges bøylehåndtak på alle kjøkkenskap, og i en kontrastfarge til skapdørene. Det bør finnes en låsbar skuff og et låsbart skap for oppbevaring av skarpe kniver og annet utstyr beboerne kan skade seg på.

Vi anbefaler en arbeidsbenk som gjør det mulig for to personer å arbeide ved siden av hverandre. Overflaten må tåle vann og være nøytral uten forstyrrende mønster. Velg standard benkehøyde (90 cm).

Velg hvitevarer som er gjenkjennbare; komfyr og kjøleskap bør se ut slik de alltid har gjort. Det vil si at komfyren bør være en komfyr med plater og stekeovn, og det anbefales sikkerhetsutstyr for å hindre branntilløp, som for eksempel en hovedbryter gjemt i et skap.

Kjøleskap og fryseskap bør ikke dekkes med en skapdør som er lik innredningen. Separat fryseboks må vurderes dersom all mat skal lages på boenheten. Det er praktisk å ha en avlastningsplass ved kjøleskapet og ved komfyren, hvor en kan sette fra seg pålegg og andre matvarer. Låsbare kjøleskap anbefales. Dette er nødvendig dersom det ikke er en låsbar dør inn til kjøkkenet. Dette er først og fremst av hygieneårsaker. Kjølerom og fryseboks anbefales lagt utenfor kjøkkenet i boenheten. Det kan innlemmes i et lager for matvarer, og eventuelt deles med flere poster.

Det tilrettelegges for at aktiviteter kan foregå ved kjøkkenbordene slik at en kan sitte og skrelle grønnsaker og frukt eller steke vafler. Det er lurt å ha stikk-kontakter i nærheten av spisebordene.

Det må være tilstrekkelig plass rundt bordene slik at alle kan spise samtidig. I en gruppe på mer enn fire beboere er det en fordel å ha minst to spisebord. Spisebordene kan settes sammen hvis det er ønskelig. Hensikten med å spise i mindre grupper, betyr færre stimuli og dermed økt sjanse for mestring. Vanlig kuvert beregnes til 60 cm per person. I boenheter for personer med demens bør det beregnes noe bedre plass. Noen anbefaler å beregne plass til 1,5 person per beboer noe som vil gi plass til rullestolbrukere og plass til personalet (Andersen og Nygard 1998). Kjøkkenet må dimensjoneres slik at det er lett å komme til bordene med ganghjelpemidler. Andre forhold som må diskuteres, er rutiner i forhold til tilberedning og levering av råvarer og eventuelt ferdiglaget middag, hygiene, og sikkerhetsutstyr på kjøkkenet.

Dette kjøkkenet har U-form. Den ekstra benkeplaten ut i rommet er praktisk ved anretning, rydding og som arbeidsplass der en kan overfor hverandre. Foto: Torhild Holthe

Kjøleskap og fryseskap bør ikke dekkes med en skapdør som er lik innredningen. Separat fryseboks må vurderes dersom all mat skal lages på boenheten. Det er praktisk å ha en avlastningsplass ved kjøleskapet og ved komfyren, hvor en kan sette fra seg pålegg og andre matvarer. Låsbare kjøleskap anbefales. Dette er nødvendig dersom det ikke er en låsbar dør inn til kjøkkenet. Dette er først og fremst av hygieneårsaker. Kjølerom og fryseboks anbefales lagt utenfor kjøkkenet i boenheten. Det kan innlemmes i et lager for matvarer, og eventuelt deles med flere poster.

Skapet til høyre på bildet inneholder kjøleskap. Siden skapdøra er identisk med de andre skapdørene på kjøkkenet vil neppe beboerne huske hvor kjøleskapet er og dermed heller ikke bruke det. Foto: Torhild Holthe

Rutiner for matlaging er forskjellig fra sted til sted. De fleste enheter tilbereder tørrmaten selv. Men hvor varmmaten lages kan variere, alt fra at enheten har egen kokk til at maten kommer ferdiglaget i container som må ha strømtilførsel for oppvarming. Hvilke funksjoner kjøkkenet skal ha vil være avgjørende for valg av innredning og utstyr.

Kjøkkeninnredningen bør velges i en farge som står i kontrast til veggen. Videre er det en fordel å ha et eller to skap med glassdører der det daglige serviset er plassert. Dette gjør det enklere å finne fram for beboere og andre som ikke er kjent på kjøkkenet. Glassdører med sprosser vil bryte eventuelle reflekser.

Det bør velges bøylehåndtak på alle kjøkkenskap, og i en kontrastfarge til skapdørene. Det bør finnes en låsbar skuff og et låsbart skap for oppbevaring av skarpe kniver og annet utstyr beboerne kan skade seg på.

Vi anbefaler en arbeidsbenk som gjør det mulig for to personer å arbeide ved siden av hverandre. Overflaten må tåle vann og være nøytral uten forstyrrende mønster. Velg standard benkehøyde (90 cm).

Velg hvitevarer som er gjenkjennbare; komfyr og kjøleskap bør se ut slik de alltid har gjort. Det vil si at komfyren bør være en komfyr med plater og stekeovn, og det anbefales sikkerhetsutstyr for å hindre branntilløp, som for eksempel en hovedbryter gjemt i et skap.

Det tilrettelegges for at aktiviteter kan foregå ved kjøkkenbordene slik at en kan sitte og skrelle grønnsaker og frukt eller steke vafler. Det er lurt å ha stikk-kontakter i nærheten av spisebordene.

Det må være tilstrekkelig plass rundt bordene slik at alle kan spise samtidig. I en gruppe på mer enn fire beboere er det en fordel å ha minst to spisebord. Spisebordene kan settes sammen hvis det er ønskelig. Hensikten med å spise i mindre grupper, betyr færre stimuli og dermed økt sjanse for mestring. Vanlig kuvert beregnes til 60 cm per person. I boenheter for personer med demens bør det beregnes noe bedre plass. Noen anbefaler å beregne plass til 1,5 person per beboer noe som vil gi plass til rullestolbrukere og plass til personalet (Andersen og Nygard 1998). Kjøkkenet må dimensjoneres slik at det er lett å komme til bordene med ganghjelpemidler. Andre forhold som må diskuteres, er rutiner i forhold til tilberedning og levering av råvarer og eventuelt ferdiglaget middag, hygiene, og sikkerhetsutstyr på kjøkkenet.

Mer enn ett spisebord gir mulighter for å
differensiere beboerne i grupper etter funksjonsnivå. Runde og ovale bord er praktiske og kan en mer fleksibel bordplassering, men er ikke så lette å sette sammen som firkantede bord. Foto: Torhild Holthe
To spisebord i tilknytning til kjøkkenet. Bordene er firkantet og det gjør det lettere å sette dem sammen til langbord ved spesielle anledninger. Foto: Torhild Holthe

Stue og oppholdsrom

Stua bør ligge sentralt i boenheten og være lett tilgjengelig. Arealet i stua må tillate plass til alle beboerne, personalet og besøkende. Det kan være praktisk å møblere stua slik at den har en hovedsalong med plass til alle beboerne, pluss andre mindre sittegrupper ellers i rommet. Bordene kan eventuelt settes sammen ved spesielle anledninger. Det bør være skap og hyller i stua, for oppbevaring av finservise, duker, spill og bøker. Å velge forskjellige møbler som sofagrupper og høyere arbeidsbord med tilhørende stoler, øker fleksibiliteten og muligheten for å drive ulike aktiviteter. Det bør være enkelt å rydde gulvplass slik at aktiviteter som trim- og bevegelsesgruppe og dans kan finne sted.

Stue med moderne møbler. Foto: Torhild Holthe

Peiser og ovner er vanlige innslag i norske hjem og kan bidra til å skape stemning og en hjemlig atmosfære. Peisen må kunne lukkes. Behovet for ved kan knyttes til aktiviteter som å sage, stable og hente ved.

I tillegg til stua er det godt å ha andre møteplasser i enheten. Det kan være små sittegrupper i korridoren, og et annet mindre rom som kan nyttes til grupperom for ulike aktiviteter, samtaler og møterom. Hvorvidt TV skal stå i felles stue er mye diskutert. Ofte må en del av beboerne skjermes fra inntrykk på Dagsrevyen og andre programmer. Mange steder er dette løst ved å ha en egen liten TV-stue eller TV-krok utenfor felles stue.

Et skap for å skjule TV på dagtid kan være aktuelt. Foto: Torhild Holthe

Store rom er mer krevende å møblere enn mindre rom, og det kan være vanskelig å få til en intim og hjemmekoselig atmosfære. Det er fornuftig å få hjelp av interiørarkitekt til valg og plassering av møbler. Å ta ut farger i forhold til kravet om universell utforming er også et felt der interiørarkitekt kan bidra.

Fellesbad/velværebad

Ofte er det store og upersonlige fellesbad på sykehjemmet, som ikke sjelden blir brukt som lagerplass for rullestoler og heiser. Dårlig belysning, og dårlige akustiske forhold kan bidra til å skape usikkerhet, forvirring og stress hos beboeren. Derfor blir det en utfordring å lage et godt baderom. Det anbefales at boenheten har tilgang til både dusjer og badekar slik at beboeren kan velge hva de ønsker. Badekaret må se ut som et vanlig badekar. Det bør være en god stol der beboeren kan sitte og slappe av etter badet og få stelt hår og negler, og gjerne et speil med et lite bord. Rommet må ha god akustikk, god belysning og riktig temperatur. En rolig atmosfære anbefales for å gjøre badet til en god opplevelse. Rolig musikk fra en CD-spiller, badeskum, varme badehåndklær i vakre farger eller en myk badekåpe bidrar til sansestimulering og til nytelse og velvære. Flere steder tar nå i bruk massasje og andre former for velvære- og SPA-behandlinger. Det hender at badet blir planlagt med flere funksjoner, for eksempel med frisør og fotpleie. Slike behandlingstilbud skjer som regel til faste dager og tider og vil dermed okkupere rommet på tidspunkter hvor det kan være aktuelt å bruke badekaret. Badet bør være tilgjengelig uten at en setter opp timebestilling. Badet kan kombineres med annen kroppspleie som for eksempel massasje, som kan utføres på et bad hvor temperaturen er høyere enn i andre rom.

Et upersonlig bad blir sjelden
benyttet. Foto: Torhild Holthe

Eksempler: Et sykehjem i Stockholm søkte penger fra Lions for å oppgradere badet. De fikk tilskudd og malte veggene i en lys farge, monterte glasskap med lys og hengte noen grønne planter på veggen. Rommet ble straks mer hjemlig og fikk en hyggelig atmosfære. I glasskapene ble det satt flakonger med badeskum og sjampo som de hadde fått i gave fra parfymerier i byen.

På sykehjemmet Viks Änger i sør-Sverige er det tilbud om aromaterapi og massasje. I tilstøtende rom er det svømmebasseng, noe som kan være aktuelt her i landet ved samlokalisering av flere boenheter.

På Viks Ânger i Sør-Sverige ble det bygget svømmebasseng på sykehjemmet, med tilhørende dusj og massasjerom. Foto: Torhild Holthe

Røykerom

Det er mye diskutert om en skal ha røykerom eller ikke i nye boenheter for personer med demens. Noen steder får beboerne røyke på eget rom, fordi det ikke er eget røykerom i fellesarealene.

Servicerom

Eksempel på skyllerom. Foto: Torhild Holthe

Med servicerom menes rom som personalet bruker i arbeidet sitt. Det kan være skyllerom, medisinrom, vaskerom, diverse lager, inkludert lagerrom for hjelpemidler, rom til vaktmester og garderober. Dersom flere boenheter er samlokalisert, kan det være felles bruk av disse rommene. En sentral beliggenhet mellom boenhetene vil være avgjørende for bruk og tilgjengeligh.

Medisinrom

Rutiner for hvordan medisiner mottas, oppbevares og deles ut, utvikles raskt så det er vanskelig å komme med råd når det gjelder areal og innredning av nødvendige rom og utstyr. Et hvert prosjekt må følge med på utviklingen innen dette området og gå grundig gjennom hva som er nødvendig rent bygningsmessig og utstyr til en forsvarlig medisinhåndtering.

Vaskerom

I omsorgsbolig er det krav om plass til egen vaskemaskin, gjerne på badet.

Hvordan vask av tøy skal utføres i sykehjem/kollektiv må drøftes. Dersom det planlegges eget vaskeri i en større institusjonen, bør det minimum inneholde rom for urent tøy, maskinrom, rom for tøybehandling og sluse ml. ren og skitten sone. Barrieremaskiner anbefales. En dobbel vaskekum for finvask av tøy er praktisk å ha. Rommet for tøybehandling bør ellers være utstyrt med benker og med strykebrett/rulle for tøybehandling. Enkelte av beboerne kan være med å stelle eget tøy, dette krever at det er nok areal til at to personer kan arbeide samtidig i dette rommet. Det er praktisk om vaskerommet kan ha lett tilgang til uteområde med tørkestativ. Å henge opp tøy kan være en fin aktivitet for beboerne. En krakk eller et bord å sette tøybalja på vil lette arbeidet.

Lagerrom

I noen boenheter er det lagt opp til lagerplass hos beboerne, slik at de skal oppbevare klær på eget rom. Ofte planlegges det for lite lagerplass. Dette kan medføre at lagringen blir uhensiktsmessig og tungvint. Lagerkapasitet må drøftes angående

Et vaskerom der beboerne kan være med å
vaske, henge opp og stryke tøy. Foto: Torhild Holthe
  • kjølerom for kald mat/fryserom
  • tørrmat
  • bleier og lignende
  • lintøy
  • skittentøy
  • søppel
  • rullestoler og andre tekniske hjelpemidler
  • vaskerom for mopper og renholdsmaskiner
  • sentralstøvsuger
  • varmtvannstank
  • tekniske rom med ventilasjon, el-tavle, serverrom m.m.
  • hagemøbler, gressklipper og snømåker etc.

Kontor for personalet

Det må være planlagt arbeidsrom, kontor og møterom hvor personalet kan ha rapporter og møter, ta telefoner og utføre kontorarbeid. Dersom flere boenheter bygges i tilknytning til hverandre, kan man tenke sambruk av møterom. Rapportering mellom vaktskiftene skjer best i mindre grupper, det går raskere og man er mer fokusert på de beboerne man skal møte denne dagen. Derfor anbefales ikke bare ett stort møterom med kontorplasser, men også mindre personalrom til hver boenhet og et større møterom til personalmøter og undervisning dersom dette ikke er tilgjengelig annet sted på huset. Det bør være kontorplasser med datamaskiner og annet nødvendig utstyr.

Eksempel på kontorplass for ansatte.

Garderobe, dusj og WC for personalet kan ligge i tilknytning til kontoret, eller deles med andre poster i huset, eventuelt i kjelleretasjen.

Det må drøftes hvor nattevakta, hvilende eller våken, skal ha sitt oppholdssted når hun/han ikke går sine runder.

Se Arbeidstilsynets krav.

BOENHETEN

Arealkrav

Det gjelder forskjellige arealkrav for boenhet i sykehjem, bokollektiv og omsorgsboliger.

Husbanken gir retningslinjer for minste areal for boenhet i sykehjem og omsorgsboliger for å oppnå lån og tilskudd til bygging.

I sykehjem betraktes enerom som standard i Norge i dag, og har vært myndighetenes målsetting siden 1994. Husbanken krever at den private boenheten «som et minimum må inneholde kombinert oppholds- og soverom, bad med WC og en forgang. Sovealkove kan være et alternativ». Minstekravet til enerom i sykehjem er 28m2 inkludert bad på ca. 6 kvm. Husbanken og Norges byggforskningsinstitutt (NBI) mener at dette er i minste laget. I Sverige anbefales 32 kvm i privatenheten.

Husbanken stiller også krav til selvstendige omsorgsboliger. For å oppfylle kravene betyr dette betyr at boligenheten blir minimum 55m2. For bokollektiv kan areal pr. enhet reduseres til 44m2, med tillegg av fellesareal.

Husbanken og NBI har uttrykt at «vi i alle år har bygd for smått», og økning av antall kvadratmeter i private rom, bidrar til at beboerne kan ta med flere ting og møbler som kan skape en hjemlig atmosfære.

Større privatrom gir bedre muligheter for fleksibilitet i forhold til møblering, bruk av tekniske hjelpemidler og plass til besøkende.

Beboeren i denne leiligheten har ikke behov for å ha senga i pleiestilling. Foto: Torhild Holthe

Planløsning

Erfaringer fra våre naboland i Skandinavia tyder på at personer med langt kommet demens ikke profitterer på separat soverom, det kan snarere skape forvirring. Enboenhet med mange rom og dører kan fort bli uoversiktlig. Det er lettere for personer med demens å kjenne igjen omgivelsene sine i ett og samme rom når de våkner om morgenen, enn at de må forholde seg til og huske hvordan det er i flere rom. I utformingen av rommet vil bredden på rommet avgjøre hvorvidt det blir mulig å møblere fleksibelt og hensiktsmessig. Brede rom vil være enklere å møblere enn smale rom. Utformingen av rommet skal gi plass til private møbler selv om senga plasseres i «pleiestilling».

Kjøkken i omsorgsboliger for personer med demens er mye diskutert. I denne boligen går brannalarmen tidt og ofte fordi beboerne like å riste brødskiver på kokeplata. Foto: Torhild Holthe

Det er en generell erfaring at personer med demens sjelden oppholder seg på eget rom bortsett fra når de sover. Mange hevder derfor at personer med demens ikke har behov for store boenheter. Dette er i mange tilfeller riktig, men Husbankens minimum arealkrav må overholdes for å oppnå lån og tilskudd. Uansett, det må være plass til egne møbler som beboeren kan gjenkjenne og kanskje kan ha et forhold til, som for eksempel godstolen, bilder av familien og en bokhylle med yndlingsbøkene, eller serviset en har spart på.

Boenheten skal inneholde fire funksjonelle soner: hygiene-, sove-, oppholds- og lagersone. Hvordan enheten utformes er avgjørende for hvor praktisk den blir. Kort avstand mellom bad og soverom er praktisk, og likeså kort avstand mellom inngang og oppholdssone. En rombredde på minimum 4,5 meter gir muligheter for god møblering. Vi anbefaler ikke utgang til egen balkong, hage eller uteareal fra privatenheten i sykehjem. Normalt ønskes ferdselen ut av boenheten via fellesarealet, slik at beboeren kan gå ut med en pleier dersom hun ikke kan finne fram på egenhånd.

Vi anbefaler ikke kjøkken i boenheten i sykehjem eller bokollektiv for personer med demens. Kjøkkenkrok med hybelkomfyr blir som regel ikke brukt av beboerne, og kan i mange tilfeller representere en brannrisiko. Det tilstrebes at det fysiske miljøet tilrettelegges spesielt for den kognitive svikten som personer med demens opplever. Å utfordre evnen til nylæring, hukommelse, vurderingsevne og dømmekraft, vil være terapeutisk feil.

Entré og lagersone

Mange er vant til å ha en kommode med speil i entreen, og det kan være praktisk å ha en stol å sitte på når en skal skifte fottøy.

Det er vanlig og praktisk å ha skap og/eller boder i entréen. Disse bør være låsbare. Døra til boden bør være nøytral og gli i ett med veggen, slik at døra ut til fellesarealet blir framhevet som den viktige døra. Det er hensiktsmessig at det er stikk-kontakter i boden, til for eksempel kjøleskap. Det trengs lagerplass til skotøy, vintertøy eller sommertøy, støvsuger og skurebøtter, eventuelle hjelpemidler.

Sovesone

I boenheter i sykehjem for personer med demens anbefales ikke egne soverom, men at senga plasseres i oppholdsrommet. Det skal være plass til å sette senga ut fra veggen, i såkalt pleiestilling, som gir muligheter til adkomst fra tre sider. Arbeidstilsynet krever 150 cm på hver side av senga, samt 140cm ved fotende. Dette bør kunne skje uten at øvrige møbler må flyttes ut av rommet. Sovesonen bør møbleres med seng og nattbord I boenheter i sykehjem, regnes seng som fast inventar og må inkluderes i budsjettet.

i omsorgsboliger er det vanlig at beboerne møblerer rommet med egen seng. Dersom de har behov for hev- og senkbar seng, kan de søke NAV om dette. Her gjelder samme krav til plass rundt seng, men seng kan plasseres i oppholdsrom i perioder det er nødvendig.

Det er en fordel om man kan ha vindu i nærheten av senga, slik at en kan se ut på naturen og orientere seg om det er dag eller natt, og lufte når en ønsker det. Lett adkomst til toalett fra seng er viktig.

Tradisjonelt ringesnoranlegg ved senga blir sjelden benyttet av personer med demens. Det må isteden tenkes på andre alarmsystemer som er mer hensiktsmessige for beboere med demens.

Oppholdssone

I oppholdssonen skal det være plass til private møbler. Mange vil ønske å sette inn en salong, en veggseksjon og godstolen. Arealet vil bestemme hva det er plass til. Noen personer med demens er sterkt knyttet til egne møbler og ting, og vil ha glede av å omgi seg med slike minner. Enkelte vil ikke ta notis av omgivelsene i samme grad, og trolig er private møbler av mindre betydning.

Det bør legges opp til uttak til TV, data og (telefon?).

Beboerne kan selv utstyre sine rom/leiligheter med egne møbler, gardiner og bilder, noe som setter et personlig preg på privatarealet. Foto: Torhild Holthe

Hygienesone

Badet skal etter Husbankens minstestandard være min. 2,4 x 2,4 m., men 1/10 av rommene skal være noe større. Vi anbefaler at badet er stort nok til å romme beboeren i manuell rullestol og to personal som hjelper til med personlig hygiene. Badet må da minst være på 7,5 kvm. Dette er vanskelig å oppnå innenfor Husbanken sitt minimum på 28m2. Bad for pleietrengende bør ha takheis. I omsorgsboliger hvor det planlegges privat vask av tøy, må det legges opp avløp og kontakter for vaskemaskin og tørketrommel. Det stilles krav om tørketrommel med kondensfunksjon.

Visuell og fysisk forbindelse mellom seng og bad er viktig. Senga plasseres slik at døra til WC er synlig. Badet skal være innredet slik at når døra til badet lukkes opp, er WC umiddelbart i synsfeltet. Inngangen til badet bør være fra sovesonen og ikke fra inngangssonen. Noen velger å ha to dører til bad og WC, en fra sovesonen og en fra inngangssonen. Dette vil både vanskeliggjøre møbleringen på badet og skape vansker for beboeren som kan bli i tvil om hvilken dør som skal brukes. Å forenkle miljøet vil ofte dreie seg om å gjøre valg; noe må velges bort for å få færre ting å forholde seg til. Personer med demens klarer å mestre en slagdør, men ikke alltid en skyvedør. En skyvedør kan være en risiko for at enkelte kan stenge seg selv inne på badet, men vil være betydelig plassbesparende.

Innholdet på badet skal minimum være WC, dusj og håndvask. I tillegg kan et låsbart skap for oppbevaring av toalettartikler, håndklær og annet være praktisk. Mange har gode erfaringer med å velge skapdører som glir i ett med veggen, og på den måten påkaller liten oppmerksomhet. En lang dusjslange som rekker bort til WC og til vasken kan være hensiktsmessig for intimhygiene og hårvask.

Gjennomgående skap mellom sovesone og badet kan være praktisk. Skap monteres på veggen for å unngå fuktskader.

Det er bra om WC er synlig straks baderomsdøra åpnes. Foto: Torhild Holthe

HVA BØR PROSJEKTLEDER TENKE PÅ?

Vurdere hvordan adkomst og inngangspartiet bør utformes.

Vurdere utforming av:

  • Fellesareal
  • Korridorer
  • Kjøkken
  • Stue og oppholdsrom
  • Bad
  • Skyllerom
  • Medisinrom
  • Vaskerom
  • Lager
  • Fellestoalett
  • Kontor for personalet
  • Privatenheten
  • Entre
  • Lager
  • Bad
  • Soverom/stue
  • Eventuelt lydisolert rom

Kapittel 5:
God interiørplanlegging skaper de beste løsningene

Det er viktig at interiørarkitekten er med tidlig i planleggingsprosessen for å lage en helhetlig plan for interiøret; valg av inventar/møbler, materialvalg og farger på gulv, møbler, lamper, veggpynt og tekstiler. Interiørarkitekten skal være med på idédugnaden som arrangeres tidlig i planleggingsfasen.

Overgang fra stue til balkong. Det skal ikke stor høydeforskjell til for at det blir vanskelig for noen å komme over dørstokken uten assistanse.

Tak, vegger og gulv

Materialvalg og farger på vegger og tak har mye å si for atmosfæren i rommet og påvirker fargevalg på møbler og gardiner. Dette velges av interiørarkitekt/arkitekt, og legges fram for byggherre. Materialer, inventar, utstyr og møbler som velges må være robuste. Radiatorer og løse innretninger bør unngås. Gulvvarme og skjult røropplegg anbefales.

Det er viktig med et godt lydmiljø som ikke gir gjenklang i rommene fordi personer med demens lett lar seg avlede og kan bli engstelige når de ikke klarer å tolke lyder som høres. Krav til lydisolering og akustisk regulering finnes i NS 8175:2012. Synlige rør i taket samler støv som skaper et dårlig inneklima. Det kan i tillegg gi beboerne assosiasjoner om at de befinner seg om bord på en båt. En høy himling gir mye lys og luft. Vinduer høyt oppe gir dagslys inn i rommet. Takheis kan monteres som veggskinner/traversløsninger, evt. som takskinner. Overganger takheis mellom beboerrom/bad må vurderes nøye

Veggene må ha ekstra spikerslag der rekkverk og håndtak skal festes. Maling på vegger må være av vaskbar kvalitet. Det skal være kontrastfarger mellom vegg og gulv.

Gulvmaterialer kan være av ulike slag, tre, linoleum, vinyl eller keramiske fliser. Belegg er mest brukt i institusjoner, men bruk av tre kan skape en mer hjemlig følelse. Dersom belegg med ulike farger velges, må disse kunne sammenføyes på en nøytral måte og ha tilnærmet lik metningsgrad (luminans).

Men det skal ikke være store kontraster i gulvbeleggene verken i tilstøtende rom, eller som ornamenter eller mønster på gulvet. Hvis det blir stor kontrast mellom gulvbelegget i to tilstøtende rom, kan dette oppfattes som høydeforskjell. Dersom det er markerte mønster i gulvbelegget, vil dette ofte bety hindringer for beboerne. Av samme grunn bør en unngå stakeluker midt i korridorene.

Det skal brukes mest mulig terskelfrie løsninger, og ingen terskler over 15mm høyde (Husbankens krav). Innvendige dører skal være terskelfrie. En terskel i en kontrastfarge kan oppleves som en barriere selv om den ikke bygger noe i høyden. Gulvbelegg som har akustisk demping vil være mykere å gå på. Dette er ikke nødvendigvis en fordel, da skotøy med gummisåler lett kan henge igjen og medføre at folk stuper framover og faller.

Det er viktig at gulvene ikke er blanke fordi dette gir reflekser som forstyrrer oppfatningen av rommet. Enkelte kan tro at gulvet er vått, noe som kan hindre dem i å bevege seg fritt.

Det anbefales gulvbelegg som ikke krever mye vedlikehold. På gulvbelegg som er svakt melert og ikke for lyst, vil flekker være mindre synlige. Antisklieffekten på badegulv kan være for god, og føre til at eldre som subber med føttene når de går, kan falle. Noen antisklibelegg har en ujevn flate som kan være vanskelig å renholde ettersom skitt legger seg nedi belegget.

Gulvbelegg skal på bad, og kan med fordel på andre rom legges med oppbrett på veggen) for å lette rengjøring og hindre lukt dersom det kommer urin på gulvet.

Fliser på gulv anbefales ikke, med unntak av foajé og hovedinngang. På private bad har man erfaring for at fugene mellom flisene ikke er tette og lett kan suge til seg væske som for eksempel urin, og varmekablene vil forsterke uønsket lukt. Keramiske fliser vil være hardere å falle på og det er mer kritisk å miste gjenstander av glass på et flisebelagt gulv. Fugene kan danne et rutemønster som kan være vanskelig å tolke for personer med demens. Parkett eller tregulv i stua kan være hyggelig og hjemmekoselig, og noe man kjenner igjen fra norske hjem. Det er viktig at gulvene blir behandlet (lakkes) slik at de blir lette å holde rene, samtidig med at reflekser må unngås. Enkelte personer med demens finner ikke toalettet og kan tisse på gulvet. Parkett og linoleum tåler ikke at vann blir liggende. Dette må tas med i vurdering av type gulv og det er viktig at renholdsleder har et ord med i laget når gulvmateriale skal velges.

Vinduer

Lys og tilgang på naturlig lys er viktig for alle mennesker. Naturlig lys får man ved å ha store vinduer som slipper lyset inn i rommene. Høy himling kan bidra til at et rom oppleves som luftig og lyst.

Dersom et rom har vinduer på mer enn en vegg, blir rommet gjennomlyst og dette oppleves som verdifullt i vårt land. Lys gjør det ikke bare lettere å se, men påvirker også det nevroendokrine system. Søvnforstyrrelser og depresjon er vanlige problemer hos eldre som får for lite lys, og da kan «den indre klokka» slutte å fungere (Brawley & Taylor 2001, Fetveit & Bjorvatn 2002).

Mange byggeprosjekter de siste årene har store vindusflater. Det er noen hensyn å ta ved valg av vinduer. Store glassflater vil gi god utsikt om dagen, men enkelte personer med demens kan reagere med uro på stimuli som de kan ha problemer med å tolke. Derfor vil store vindusflater ut til trafikkerte plasser være uheldig for disse beboerne. Store vindusflater vil når det mørkner ute, gi uheldige reflekser som kan oppleves som en trussel, eller som forvirrende. Derfor må det være gardiner eller persienner til å dekke alle glassflater. Noen av beboerne ser ikke at en stor vindusflate som går ned til gulvet, er et vindu og kan gå rett på glasset. Store vinduer må ha rammer som viser at her er en begrensning, eller de må eventuelt skjermes med planter. En del prosjekter har takvinduer som slipper inn lys ovenfra, noe som gir et godt lys inne uten å blende eller forstyrre.

Store vinduer fra gulv til tak må ha sprosser eller avskjerming som tydelig avgrenser rommet.

Store vindusfelt (også glassdører) skal ha markeringsstriper i høyde 90 og 150 cm over golv (TEK 17). Eldre mennesker er svært sensitive for motlys og blending. Dette har å gjøre med at linsa i øyet fordunkles. Mye kan gjøres for å hindre blending; unngå vinduer i enden av korridorer, sørge for solskjerming, unngå blanke flater på gulv og bordplater, bruke belysning for å redusere effekt av motlys. Det må alltid være muligheter til å dekke vindusflatene med gardiner, persienner og skjerme for sol. Det finnes termiske målere som automatisk senker markisene når temperaturen når opp til et visst punkt, og glass som beskytter mot varme inne i husene.

Vinduene må være lette å holde rene. Vinduspuss forenkles dersom vinduene kan vaskes innenfra. Vinduer over 2. etasje skal kunne vaskes innenfra (TEK17). Ett av vinduene i boenheten skal kunne åpnes og bør kunne låses i luftestilling. For å unngå overoppheting i solbelastede rom, kan det f. eks. benyttes solskjerming (utvendig).

Gardiner

Valg av gardiner gjøres ofte av arkitekt/interiørarkitekt i samarbeid med husøkonom og prosjektleder. Gardinene må være nøytrale med hensyn til mønster slik at beboerne slipper å streve med feiltolkninger av motivene eller blir fristet til å plukke på dem. De må videre kunne trekkes helt for fordi de svarte vindusflatene om kvelden gir en speilingseffekt som mange blir redde for.

Dersom boenheten har to bogrupper kan det være en fordel at gardinene har ulik farge for å lette orienteringen.

Når det gjelder gardiner i rømningsvei er det krav om at stoffet skal være flammehemmende. Det er viktig at stoffet er vevd av flammehemmende fibre, Trevira CS, fordi det kan være tungvint med gardiner som må etterbehandles ved vask for å beholde den flammehemmende effekten, selv om disse stoffene ofte er billigere ved innkjøp. I beboernes leilighet og i felles stue og kjøkken stilles det ingen brannkrav, men det bør tenkes på også her.

Dører

Et hovedprinsipp ved valg av dører er at en sykehusseng skal kunne trilles fra utgangsdøra til beboerens rom. Mange velger en to-fløyet dør hvor det ene dørbladet er smalere enn det andre og uten synlig håndtak. Ved valg av en-fløyet dør bør fri dørbredde være 120 cm for å få inn og ut en sykehusseng.

Skyvedører frarådes i privatarealet fordi noen beboere ikke vil forstå hvordan den skal brukes og kan stenge seg inne eller ute av rommet. Skyvedører har likevel er fordel ved å være plassbesparende.

Dørene til beboernes rom bør hengsles på en slik måte at når døra åpnes fra innsiden, vil det være naturlig å gå mot fellesarealet. Døra til beboernes rom bør kunne låses med en vrider fra innsiden og en nøkkel fra utsiden, noe de fleste er vant til fra eget hjem. Dersom beboeren ikke kan betjene vrideren, kan den blendes, det vil si at døren bare kan låses fra utsiden. Smekklås frarådes da det er lett å låse seg ute.

Dører til felles stue og kjøkken og dørene mellom disse rommene bør være brede, enten en tofløyet slagdør eller doble skyvedører. Det er ikke tillatt med skyvedører i rømningsvei. I fellesarealet er det forsvarlig å ha skyvedører som åpnes eller lukkes etter behov, da det er personalet som styrer dette. Glass i dører vil gjøre det lettere for personalet å ha oversikt, og det kan oppleves trygt for pasientene å se hvor personalet er. Vær oppmerksom på reflekser, og forsøk å unngå dette så godt det lar seg gjøre, for eksempel ved å benytte sprosser.

Døra mellom hus og hage bør kunne passeres uten hindringer. Husbanken krever maks 15mm høyde på terskler, noe som gjør at en ikke trenger terskeleliminatorer.

Fra stua, og eventuelt fra kjøkkenet, bør det være utgang til terrasse eller uteareal. Døra må være bred nok til at pasienter med rullator eller rullestol kan komme ut og inn Minimum fri åpningsbredde er 86 cm. Døra må kunne låses fra innsiden.

Navneskilt

Å bruke navneskilt på dørene til beboerne er et viktig hjelpemiddel. I boenheter for personer med demens bør navneskiltene være enhetlig utformet og enkle å lese. Et skiltmateriale som er av matt kvalitet og som står i kontrast til bakgrunnen (dørbladet eller veggen) anbefales, fordi lesbarheten er bedre. Bokstavene bør være «trykte», med stor forbokstav og små bokstaver på resten av navnet. Bokstavene bør være i kontrastfarge til skiltmaterialet (3). Navneskilt og øvrige skilt i huset må med i budsjettet.

Dersom beboeren ikke klarer å lese og forstå eget navneskilt, bør det prøves ut om hun kan nyttiggjøre seg andre kjennetegn eller landemerker for å finne eget rom. Et slikt kjennetegn eller symbol brukes i tillegg til navneskiltet på døra og kan være en plante, en lampett, en stol eller lignende. Slik orienteringshjelp bør benyttes til beboere som kan nyttiggjøre seg dem, og ikke til alle, da det fort kan skape et for stimulirikt miljø.

Dusj

I dusjen er det viktig å tenke sikkerhet og funksjonalitet. Siden de aller fleste trenger hjelp til å dusje og vaske håret, anbefales ettgreps termostatbatteri for rask og sikker betjening av personalet. Dusjstol eller dusj-sete er et vanlig hjelpemiddel på badet. Plassering av dusjstol og støttehåndtak må vurderes i samråd med brukerrepresentanten i prosjektgruppa.

Bildet viser et dusjhjørne, der det er lett å komme inn med dusjstol. Legg merke til kontrastfargene.

Erfaringer viser at det er praktisk med lang slange på hånddusjen, slik at den rekker bort til toalettet og til håndvasken for eventuell hårvask. Fastmonterte dusjvegger eller dusjforheng må plasseres slik at de ikke er i veien dersom pasienten trenger hjelp til å dusje.

Toalett

WC er det viktigste møbelet på badet og det bør fremheves. Kontrastfarger på setering og lokk er en enkel måte å gjøre dette på. WC leveres som standard med hvitt sete og lokk, farget setering og lokk må bestilles i tillegg og koster ekstra. Man skal bruke kontrastfarger mellom golv og vegg, og mellom vegg og fastmontert utstyr som toalett og vask (TEK17.)

Vegghengte WC er ofte ønsket, både på grunn av renhold og tilgjengelighet. WC må monteres slik at en kan komme til fra begge sider.

God kontrast mellom toalett, bakvegg og gulv. Ingen kontrast på setering og lokk. Foto: Torhild Holthe

Vegghengte WC krever forsterkning i veggen. Vi anbefaler en sittehøyde på 45 cm. De siste åra er hev- og senkbare toaletter blitt montert. Da kan sittehøyden reguleres til hvert enkelt beboers behov. Fortsatt er toalettforhøyer et alternativ, men velges ofte bort på grunn av at det er krevende med renhold.

Dersom gulvmontert WC velges, skal sokkelen forsegles med badesilikon mot gulvet, av hensyn til renhold. WC kan benyttes som dusjstol og til intimhygiene dersom hånddusjen rekker bort.

Husbanken krever at framkant toalett skal være 85cm fra bakvegg.

vstanden mellom toalett og vegg kan brukes til sisternekasse.

På hver side av toalettet skal det være minst 90 cm, til hjelperen og til sideveis forflytning fra rullestol.

Nedspylingsmekanisme på WC bør være gjenkjennbar, i kontrastfarge og enkel å betjene. Det er skjedd moderniseringer på dette området også, og noen beboere kan ha vansker med å huske og forstå hvordan man skyller ned i toalettet, fordi det er en annerledes mekanisme enn det de er vant til.

Enkelte sykehjem har kjøpt inn toaletter med spyle- og tørkefunksjon og har god erfaring med dem. Det kan lette pleieoppgaver for de ansatte. Vi tror at personer med demens må ha veiledning og påminnelser om hva som skjer når man besøker et slikt toalett, og personalet må bruke skjønn og faglig dyktighet i samhandlingen omkring toalettbesøket. Spyle- og tørke funksjonen kan enkelt skrus av og toalettene brukes da på vanlig måte.

Støttehåndtak

Utstyr som støttehåndtak i dusjen og ved WC bør monteres. Støttehåndtakene må monteres i samarbeid med personale som kjenner arbeidsmetoder og rutiner godt, og ut fra dette kan uttale seg om ønsket plassering av håndtak. For feste av bøylehåndtak i dusjen kreves ekstra spikerslag 100 cm opp fra gulvet.

Støttehåndtak ved WC skal festes på veggen bak toalettet, og være nedfellbare. For veggfeste av støttehåndtak ved WC kreves ekstra spikerslag Plassering av toalettpapir er ikke alltid lett. Holdere for toalettpapir montert på støttehåndtakene ved WC synes som en god løsning. Holderne må være utformet slik at skifting av rullen krever en ekstra operasjon, for å hindre at rullene blir kastet i WC og tetter avløpet.

Speil

Speil over vasken er vanlig, men erfaringer viser at enkelte beboere har vansker med å tolke eget speilbilde og da kan det være grunn til å fjerne speilet eller dekke det til. Av den grunn anbefales løse speil, som ikke mures inn mellom flisene på veggen. Speil må ikke monteres slik at beboeren kan se sitt eget speilbilde når vedkommende er i dusjen eller benytter toalettet, fordi de kan mistolke speilbildet og tro at det er en annen person i rommet. Vi har eksempler på at tilpassede rullegardiner til å skjerme speilet kan være en løsning (4). Andre har speil som kan snus, og baksiden av speilet er malt i samme farge som veggen.

Belysning

Å møblere med kunstig lys er en kunst og her bør man i tillegg til elektrokonsulent bruke kompetansen til interiørarkitekten og arkitekten. Det er viktig at rommene oppleves godt opplyste uten uheldige skygger på gulv og i kroker. Det skal ikke være store forskjeller i lysmiljøet fra rom til rom da det aldrende øyet har nedsatt evne til å tilpasse seg endrede lysforhold.

Elektrokonsulent har retningslinjer å forholde seg til når det gjelder lysnivå på de ulike romkategoriene. Men det er likevel viktig at pleiere og arkitekt er med på diskusjonen om valg av armaturer, plassering og evt. mulighet for dimming.

Lamper skal gi godt lys uten å blende. Design og montering er viktig, likeså at lampene er funksjonelle. For personer med demens er det viktig at lampene ser ut som lamper og ikke frister til berøring eller oppfattes som et annet objekt, for eksempel et håndtak. Belysningsarmatur som gir sterke lyskjegler vil gi uheldige kontraster for miljøet utenfor lyskjeglen. Det er bedre å bruke flere og svakere lyspunkter enn få og sterke.

Fastmontert, eventuelt innfelt belysning i taket som eneste lyskilde, vil gi en flat belysning uten kontraster og rommet vil lett oppleves som upersonlig og kaldt. Å møblere med lys vil si å skape stemninger i rommet. En god atmosfære bidrar til trivsel, og mye kan gjøres med belysning. En skiller mellom nyttebelysning (grunnbelysning) og stemningsbelysning. Punktbelysning ved viktige arbeidsstasjoner som ved kjøkkenbenken og ved lenestolen, er nødvendig. Taklamper over bord og transportable lamper anbefales anskaffet.

Det er positivt om belysningen i korridoren kan dimmes ned eller reduseres ved at en del lamper slukkes om natta. Dette fordi beboere som våkner om natta og forlater rommet sitt, ikke skal bli unødig vekket av sterk belysning, men heller få signaler om at det er natt ved at belysningen er dempet. Manuell lysdimming som reguleres av personalet anbefales.

Farger

Fargevalget i et rom avhenger av grad av dagslys eller type kunstig belysning. Takfargen bør være hvit eller svakt tonet med litt av veggfargen, og overflaterefleksjonen bør være høy fordi det øker belysningseffekten (Brawley 1997).

Det stilles krav til luminanskontraster mellom vegg/dør og ved utforming av trapper (TEK17).

Farger oppfattes svært ulikt fra person til person, men er en viktig faktor i omgivelsene våre med hensyn til å skape gode og vakre rom som vi kan trives i. Det er viktig å bemerke at for eldre med kognitiv svikt, vil kontraster mellom farger være av større betydning enn selve fargen. Og da gjelder det å finne fram til gode kontraster som kan fremheve viktig informasjon i miljøet (Brawley 1997). Sort og hvitt er en absolutt kontrast. Ved absolutte kontraster på for eksempel et skilt, kan bokstavene oppleves å stå og dirre. Finner man fram til en kontrast som er mer behagelig å se på, vil skiltet oppleves som rolig. Det er ofte anbefalt skilt med hvite bokstaver på kongeblå bunn. Farger er viktige faktorer som kan gjøre det lettere for personer med demens å orientere seg i omgivelsene. En hovedregel er at det personen skal orientere seg mot, skal skille seg ut. Det å framheve noe ved å sette farge på det, gjør det lettere å se og sortere inntrykk og ytre stimuli.

I boenheter for personer med demens kan det være viktig å tenke at veggfargen skal holdes i lyse farger. Vel vitende om at eldre ofte ikke oppfatter nyansen i de lyse fargene er det likevel slik at lyse vegger reflekterer mer lys. Da det aldrende øye trenger mer lys, anses lyse veggfarger som et godt grep. En kan likevel bruke en mer mettet farge noen steder for å skape en intim atmosfære rundt en sittegruppe eller for å framheve viktige dører.

Dersom det er to korridorer kan det være ulik farge på beboernes dører, gardiner og møbeltrekk slik at postene får et ulikt preg.

I en boenhet for personer med demens er det viktig at beboerne finner fram til fellesareal, eget rom og toalett. Dørene til beboernes rom skal ha en farge som skiller seg tydelig ut fra veggen. Mens dører som bare personalet skal benytte, kan ha samme farge som veggen slik at de oppleves som en del av veggen for beboerne.

Det er et mål at beboerne finner døra til sin leilighet. Det vanligste er å bruke navneskilt. Skilt på beboerens dør skal ha en kontrastfarge til døra og til skriftfargen.

Døra til fellestoalettet kan med fordel ha en annen farge enn dørene til beboernes rom. Et eksempel fra en skjermet enhet viste at da døra til WC ble malt rød, ble det lettere for beboerne å finne den.

Det er viktig at toalettet er lett synlig når døra åpnes. Det skal være kontrastfarge mellom golv og vegg, og kontrastfarge mellom vegg bak det fastmonterte utstyret (TEK17). Videre vil et farget setering/lokk og nedspylingsknapp være til hjelp for å se og å benytte toalettet. Farge på såpe og håndkle vil kunne vekke oppmerksomheten og bidra til å igangsette vask av hender. Skap på badet kan ha samme farge som veggen for å vekke minst mulig oppmerksomhet.

På felleskjøkkenet kan de samme prinsippene benyttes. Det som beboerne skal finne fram til bør framheves. Tidligere har vi nevnt at det kan være hensiktsmessig å ha to skapdører med glass som skiller seg ut fra de andre med hele skapdører. Dersom beboerne har vansker med å skille hyllene fra hverandre, kan det males en kontrastfarge på hyllene eller på bakveggen.

Prototypen av servise med kontrastfarger, Porsgrunn Porselen. Foto: Torhild Holthe

Ved valg av servise, brikker og duker bør prinsippet om kontraster også tenkes på. I 2016 ble det utviklet to typer serviser der målsettingen var å skape god kontrast og synbarhet.

Forslag til framgangsmåte ved valg av farger til en boenhet (Brawley 1997)

  • Velg gulvbelegg: type og farge
  • Velg veggfarger (bør stå i kontrast til gulvfargen)
  • Velg farger på møbler
  • Velg farger på gardiner og andre tekstiler/tilbehør

Denne rekkefølgen er satt opp fordi det finnes færre farger å velge mellom når det gjelder gulv-belegg enn veggmaling.

Fargevalget i et rom avhenger av om grad av dagslys eller type kunstig belysning. Takfargen bør være hvit eller svakt tonet med litt av veggfargen, og overflaterefleksjonen bør være høy fordi det øker belysningseffekten (Brawley 1997).

Brytere og kraner

Vi anbefaler tradisjonell utforming av brytere til lys og varme. Dette vil gjøre det enklere å benytte bryterne fordi beboerne kjenner dem igjen og vet hvordan de skal brukes.

Det er ulike erfaringer med hensyn til plassering av stikkontakter i rommene. Noen ønsker å plassere kontaktene høyt fordi de har erfaring med at enkelte beboere tisser på gulvet eller på veggen, og at urin kan sprute inn i kontakten. Andre vil ha kontakter langs gulvet fordi dette representerer det normale og fordi det tillater fleksibel møblering. Man har erfart at kontakter høyere på veggen kan løsne fordi møbler blir skjøvet inntil dem, for eksempel ved flytting av seng.

Håndvask

Det kan være praktisk å ha plass til å sette fra seg ting på badet, og noen anbefaler vask som har utvidet flate på den ene eller på begge sider. Hvis det havner mange ting på vasken er det ingen god situasjon for personer med demens. Det blir rotete, og vanskelig for dem å velge hva som er hva. Det er bedre at toalettartikler oppbevares inne i et skap ved vasken, enn at alt står framme.

Håndvasken bør være enkel. Håndvasken skal plasseres min. 20 cm. fra sideveggen og min. 60 cm. på motsatt side for hjelper. Er det behov for flere hjelpere bør det være 60 cm. på hver side av vasken.

Avløpsrør fra vasken bør skjules i veggen. Det skal være mulig å sitte og vaske seg, slik at det må være plass til bena under vasken.

I mange år anbefalte vi togrepskraner på håndvasken i private rom (Haugbakk m.fl. 2001). Nå er trolig mange eldre vant til ettgrepskraner. Det gjelder også på felleskjøkkenet og på felles toalett. På skyllerom og i personalrom kan det gjerne være moderne kraner med automatisk åpning og lukking med sensor. Dette koster mer, men er gunstig i forhold til hygiene.

Hvis det er mange objekter rundt vasken, kan det ta oppmerksomheten bort fra aktiviteten som skal skje. Foto: Torhild Holthe

Såpe og håndklær

Såpedispensere og papirbeholdere monteres som regel på personalrom og på felles WC. Dispensere skal monteres over vasken på grunn av drypping. For at personer med demens skal gjenkjenne objekter og mestre håndhygiene, er det et viktig prinsipp å unngå fremmede og ukjente gjenstander som dispensere for såpe og håndkrem, og plastbeholdere for toalett- og tørkepapir. Hvis slikt utstyr er et krav på beboernes bad, bør det monteres litt vekk fra der beboeren steller seg, fordi det kan være vanskelig å forstå hva dette er og hvordan det skal brukes, og derfor oppfattes som et fremmedelement på deres private bad. Mange personer med demens er nok vant til å bruke et såpestykke i stedet for flytende såpe fra en dispenser. Såpestykket kan ha en kontrastfarge i forhold til vasken, og frottéhåndkleet er også godt synlig dersom det har en annen farge enn veggen.

Møbler

En kombinasjon av gamle og nye møbler skaper en hjemlig atmosfære. Aktuelle gamle møbler kan være framskap, kommode, bokhylle, skjenk, symaskinbord, rulle og veggklokke. Gamle stoppede stoler og sofaer kan være vanskelig å ha i boenheten fordi noen eldre er inkontinente. Omtrekking med urinduk er dyrt, og å dekke til setene med «kladder» ser ikke spesielt innbydende ut.

Stoler

Når en ny boenhet skal innredes må en bestemme hvilke stoler som behøves. Det er behov for stoler til spisebord, salonger og andre sittegrupper. I tillegg kan det være aktuelt med spesielle stoler som gyngestol, saccosekk, katapultstol og lenestol som kan påmonteres bord, som kan tjene som spisebord og arbeidsbord. Dersom slike bord benyttes for å passivisere urolige beboere, er de som tvangsmiddel å betrakte. På pleieavdelinger kan personalet ha behov for stoler som er lette å flytte og som kan reguleres i høyden når de for eksempel mater beboere.

Til spisebordet foretrekkes stoler uten armlener fordi de gir en aktiv sittestilling og de tar mindre plass. Men det bør finnes et par stoler med armlener til de som har vansker med å reise seg og som har dårlig sittebalanse. Noen beboere trenger hjelp til å dra stolen inntil bordet. Det kan leveres stoler med hjul på fremre stolben, noe som gjør det lettere å skyve dem på plass. Ellers anbefales det å sette teflonknotter under alle møblene så de blir lettere å skyve for renholderne. I filtknotter setter det seg lett sand som lager riper i gulvet.

Mange eldre liker å ta seg en ettermiddagslur i fellesstua hvor de føler seg trygge og det kan være godt å ha et par høyryggede lenestoler. Noen fraråder treseters sofa fordi midtplassen er vanskelig å komme opp fra. Fordelen med en treseter er at den gir plass til flere personer, mulighet til å hvile middag og den representerer en tradisjonell møblering her i landet.

Eldre som har hevelse i beina eller hjerteproblemer, trenger å sitte med beina høyt og et par fotskamler kan være gode å ha.

Erfaringer viser at mønstrede møbeltrekk med sterke kontraster kan oppleves forstyrrende for personer med demens og forsterke tendensen til å plukke på figurer i stoffet. Løse puter kan bidra til at møblene oppleves lunere å sitte i og kan brukes til å støtte ulike sittestillinger.

Bord

Spisebord og salongbord bør være stødige og solide, uten sarg, slik at det er lett å komme inntil bordet med rullestol. Det er en fordel å velge bord som kan settes sammen til et langbord når alle skal spise sammen. Flere enn et spisebord gir muligheter for å differensiere i grupper etter funksjonsnivå. Det kan være hensiktsmessig å ha et ekstra spisebord i stua slik at enkelte kan spise der ved behov. Bordflatene må være matte fordi blanke flater vil reflektere lys som kan forstyrre personer med demens. Mønster eller kvister i bordplata kan oppleves som flekker og det er eksempler på at enkelte beboere skraper på kvistene slik at lakken forsvinner.

Det er mye som skal på et bord under et måltid. Melkekartonger av ulike slag, kaffe- og tekanner kan med fordel settes på et trillebord for å unngå kaos på bordet. Da er det lettere å få oversikt over pålegg, brød og servise som står på bordet (Berg 2002).

Runde bord bidrar til at det er lettere å kommunisere med hverandre dersom det ikke er for stort, men det er umulig å sette dem sammen til et langbord dersom det er behov for det.

Runde bord leveres ofte med innleggsplater.

Andre møbler og interiør

Når man skal utstyre en boenhet for personer med demens, er det viktig å tenke igjennom hva som behøves av hyller, skap og skuffer. Hva kan stå framme og hva bør lukkes inne? Hvor skal TV, radio og musikk-anlegg plasseres? I mange prosjekter er det et minimalt budsjett til møbler og inventar. Gamle møbler og gjenstander vil bidra til å skape et hjemlig preg.

Det er godt å ha noen puter og pledd til bruk i salongen og det pynter opp. Mange ønsker å ha teppe under salongbordet. Det må ligge støtt slik at beboerne ikke snubler i det.

En slagbenk på kjøkkenet kan være god å sitte på mens maltidet tilberedes, eller til en liten hvil etter maten. I tillegg er det lagringsplass i benken. Foto: A. Andersen

Utsmykning

Utsmykning av den nye boenheten må budsjetteres. De som flytter inn har utstyrt sine hjem på mange forskjellige måter og det kan være vanskelig å komme med anbefalinger om hva utsmykkingen skal inneholde, dersom det skal tas hensyn til alle beboere og ansatte. Når det skal velges ut hva det skal pyntes med på veggene, kan det være lurt å huske på at personer med demens kan ha problemer med å sortere sammensatte synsinntrykk. Det er derfor best med få og tydelige bilder og gjenstander hengt opp på en ryddig måte.

Et bilde av kan være utgangspunkt for en samtale. Fotografier av kjente steder, hus, biler og kongebilder kan inspirere til samtaler om tidligere tider, barndomsminner og store hendelser i bygd og by. Også gamle gjenstander, kjøkkenredskap, verktøy kan være utgangspunkt for samtaler. Museer kan være villige til å låne ut gjenstander dersom de oppbevares i et låsbart glasskap. På et sykehjem i Sverige ble beboere og pårørende invitert til å stille ut porselenskopper i et glassmonter.

I Norge har vi et offentlig Utsmykkingsfond, KORO (Kunst i offentlig rom), underlagt Kulturdepartementet. Ved offentlige bygg er det vanlig at det avsettes inntil 2 prosent av byggesummen avhengig av byggets formål, antall brukere og byggets tilgjengelighet. En kunstkonsulent oppnevnes og det dannes et kunstutvalg. Det er viktig at kunstkonsulenten er med på idédugnaden og får innspill fra prosjektgruppa om hvor kunsten ønskes og hva det er viktig å vektlegge. Konsulenten tar kontakt med kunstnere som får oppdragene med å fremme forslag, som legges fram for kunstutvalget til diskusjon og beslutning.

Det kan være klare restriksjoner for visning av kunstgjenstander, noe det er viktig å vite om før det avgjøres hvor de skal plasseres. Dersom restriksjonene går ut på at bildene og gjenstandene ikke kan flyttes etter at de er plassert, er det kanskje best at hoveddelen av kunsten er i korridorer, ved inngangsdør og i hagen, og ikke i stua hvor det kan være behov for forandring ved innflytting av nye beboere.

Når bygget eies av boligbyggelag eller private stiftelser, er det sjelden avsatt midler til kunst. En kan da undersøke om kommunen, fylkeskommunen, kunstforeningen eller andre har bilder som kan lånes ut. Aviser og fylkesarkiv har gjerne samlinger av gamle foto som det for en billig penge er mulig å ta kopi av. Et oppslag i avisen kan bidra til anskaffelse av gamle bilder.

Det kan være lurt at ikke alle vegger er utsmykket før innflytting fordi beboere, pårørende eller personale kan komme med ting som passer inn i miljøet som medvirker til at det blir en hjemlig atmosfære. Tredimensjonale bilder og skulpturer gir anledning til taktil stimulering og kan skape en annen sansemessig opplevelse enn flate bilder.

Et samarbeid mellom kunstkonsulent og arkitekt/interiørarkitekt er nødvendig for å skape rom for kunsten, velge ut ny kunst og utnytte det som alt finnes av gjenstander og bilder på en best mulig måte.

Lamper, hyller og annen pynt må tilpasses hverandre. Er det noe som det ønskes at beboerne skal se, for eksempel en klokke, bør den henge på et sentralt sted uten for mange konkurrerende stimuli omkring.

Et bilde av kongeparet som unge kan være utgangspunkt for en samtale.

Anbefalinger

Hva prosjektleder bør tenke på

Materialvalg i tak, vegger og gulv:

Valg av dører og vinduer
Valg av kraner og brytere
Valg av toalett, vask, dusj, støttehåndtak, speil og badekar
Skilting
Belysning
Møbler
Gardiner
Utsmykking
Utstyr til kjøkken og stue

Valg av stoler og sofaer:

  • Lette å sette seg i og reise seg fra
  • God sittekomfort, putene bør ikke være for myke
  • Sittehøyde ca. 45 cm
  • Setedybde ca. 50 cm
  • Armlener bør gå helt ut til stolkanten
  • Urinduk under trekket
  • Trekket må være slitesterkt, lett å ta av og kunne vaskes

Valg av bord:

  • Velg spisebord som kan settes sammen, tre bord foreslås til en gruppe på åtte medregnet personal og besøkende
  • Høyde på spisebord 74 cm
  • Spisebord uten sarg
  • Høyde på salongbord 60 cm
  • Matt bordplate uten mønster
  • Unngå glassbord
  • Trillebord som avlastningsbord
  • Er det behov for et regulerbart arbeidsbord?

Forslag til inventar i kjøkkenet til en boenhet med åtte beboere

  • Fire-platers komfyr med stekeovn
  • Oppvaskmaskin opp til 85 grader
  • Kjøleskap
  • Mikrobølgeovn
  • Mixmaster
  • Kaffetrakter
Forslag til utstyr på kjøkkenet
  • Glass – 40 «uknuselige»
  • Bestikk – skal tåle oppvaskmaskin
  • Oppbevaring av mat
  • Glasskrukker med lokk
  • Termokanner
  • Liten, og som kan stå på bordet
  • Tydelig og logisk åpne og lukkemekanisme
  • Kaffekjele
  • Tekanne
  • Bakeboller
  • Ildfaste former
  • Diverse kjeler
  • Kniver
  • Brødkniv
  • Grønnsakkniv
  • Kokkekniv
  • Potetskrellere
  • Ostehøvler
  • Sleiver
  • Slikkepott
  • Kaffesil
  • Sikt
  • Kjevle
  • Visper
  • Stekespade
  • Servise: 20 av hver kuvert – frokost, middag, suppe, dessert
  • Skal tåle oppvaskmaskin
  • Unngå mønster på tallerkenflaten
  • Fargekontrast mellom kopp og skål
  • Gode hanker på kopper og krusMålet er å lage en hage hvor personer med demens fritt kan bevege seg uten følge
Målet er å lage en hage hvor personer med demens fritt kan bevege seg uten følge. Foto: Astrid Andersen

Kapittel 6:
Hage og uteområde

Husbanken legger nå stor vekt på en helhetlig planlegging i prosjektene som de gir tilskudd til. Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse startet høsten 2000 et samarbeid med Husbanken og Hageselskapet om terapeutiske hager for personer med demens (Grefsrød 2000).

Hagen stod sentralt i planleggingen av de store psykiatriske sykehusene på 1900-tallet. Mange institusjoner er siden den tid bygd uten en slik helhetlig planlegging av hus og uteområde.

Målet er å lage en hage hvor personer med demens fritt kan bevege seg uten følge, sette seg på en benk alene eller sammen med andre, vanne noen blomster, mate hønene, høre på fugler og frosker eller bare nyte sommerkveldene med et glass vin på terrassen.

Dette er mulig dersom hagen tas med i budsjettet og planlegges sammen med en landskapsarkitekt. Premissene for hagen legges av fagfolk i demensomsorgen.

Personer med demens kan få problemer med å orientere seg ute. Ved å tilrettelegge et avgrenset uteareale med trygge gangveier kan beboerne bevege seg fritt utendørs, også uten ledsager. Det blir viktig at alle gangveiene fører tilbake til der en gikk ut . Klare «landemerker» kan skape gjenkjenning slik at det er lettere å finne fram. Hagen skal kunne brukes til alle årstider da det å være ute i dagslys og frisk luft hjelper til å opprettholde en naturlig døgnrytme. Hagen bør videre stimulere alle sanser til minner og aktivitet, til opplevelser som lukt av blomster, trær og busker, smak av bær og krydder, lyd fra bier og fugler. Barken på trærne, tynne og tykke blader på busker og blomster kan gi ulik taktil stimulering.

Foto: Astrid Andersen

Beplantningen kan gi hagen et særpreg av farger til ulike årstider. Giftige planter, busker eller trær må utelates fordi noen kan komme til å putte det de finner på sin vei i munnen. Et eller flere opphøyde bed kan være et spennende element og gi dem som ikke kan bøye seg en mulighet til å grave i jorda, sanke urter og plukke blomster.

Det må legges opp til sitteplasser både i solen og der det er skygge. På solfylte dager kan trær og busker kaste skygge på gangveien og skape problemer for enkelte, fordi lyse og mørke felt kan oppleves som høydeforskjeller.

Samtidig som hagen planlegges må det utarbeides en vedlikeholdsplan.

Aktiviteter

Et av de viktigste prinsippene i behandling av personer med demens er at de får benytte gjenværende ressurser lengst mulig. En hage gir fine muligheter til ulike aktiviteter, fra enkle til mer sammensatte oppgaver. Hagen kan stimulere til at beboeren selv tar initiativ til aktiviteter ved at vannkanne eller hageslange er strategisk plassert når det er behov for vanning, veden kan ligge klar for stabling eller det kan mangle mat på fuglebrettet.

I prosjektet «Terapeutiske hager» er det laget plansjer med idéer til aktiviteter i hagen til ulike årstider (Grefsrød 2001).

Eksempler på aktiviteter i hagen:

  • Sage ved
  • Stable ved
  • Spikke
  • Mate fugler
  • Så gress, blomster og urter
  • Plante løk og blomster
  • Luke
  • Plukke blomster
  • Henge opp tøy
  • Høste bær, urter og frukt
  • Rake løv
  • Spill som krokkert, boccia og lignende

Planter og gjenstander kan gi gode minner

Det er viktig at mennesker som i dag er inaktive på grunn av sykdom, kan få anledning til å fortelle hvem de en gang har vært. Reminisens (minnearbeid) er blitt et populært begrep. Det handler om å ta tak i gamle minner, og snakke om hendelser fra tidligere i livet, og betydningen av disse. Erindringene det her er snakk om er subjektive, følelsesmessige opplevelser og ikke objektive fakta. Ved å gjenkalle minner – alene eller sammen med andre kan oppleves lystbetont, og de eldre betraktes som viktige og berikende kulturbærere.

Forslag til elementer som kan framkalle minner:

  • Blomster, busker og trær som de selv, foreldre eller besteforeldre har hatt.
  • Roser som det ble laget parfyme av
  • Utedoen med to seter og kongebildene på veggen.
  • Vannposten og alt slitet det var å få vann i hus
  • Sinkbaljer som det ble vasket tøy i
  • Fillerye på klessnora kan få samtalen inn på veving og andre håndarbeidsteknikker
  • Vedstabelen kan føre til samtaler om ulike tresorter, tømmerhogst, fløting og fyring.

Landemerker

De fleste personer med demens får orienteringsproblemer. Få, tydelige og klare landemerker kan gjøre det lettere å finne fram. Blir det for mange elementer mister landemerkene sin effekt som orienteringspunkt.

Eksempler på landemerker kan være

  • Dam
  • Steinrøys
  • Tørkestativ
  • Båt
  • Vedstabel
  • Utebod
  • Skulptur
  • Vedskjul
  • Lysthus
  • Flaggstang
  • Et stort tre
  • Hønsehus

Gangvei

Utforming av gangveien i hagen er av stor betydning for hvordan den vil bli brukt. Gangveien skal gå i en slynge og starte og slutte på samme sted. En gangvei som slynger seg gir flere meter vei. Den bør være klart avgrenset fra bed og gressplen og ikke ha en stigning på mer enn 1:20. Avgrensing med kantstein reduserer behovet for ledelinjer. Asfalt gir et stabilt dekke for rollatorer og rullestoler. Personer med demens kan ha problemer med å planlegge hvordan de skal få flyttet rollatoren sin dersom de møter en annen som også har rollator. Dersom to rollatorer skal kunne passere hverandre må bredden på stien være 180 cm.

Varmekabler under gangveien vil holde den frostfri inntil en temperatur på minus 12 grader, men kan når det er kuldegrader, bli glatt på grunn av smeltet snø. Kanskje en måkt vei vil være mindre glatt og bedre å gå på? God drenering er viktig for å unngå vannansamlinger på gangveien.

Hvis hagen er godt planlagt, vil den ytre innrammingen ikke oppleves som en begrensning. Foto: Astrid Andersen

Inngjerding og port

En hage hvor personer med demens kan bevege seg fritt uten å gå seg bort, krever en inngjerding som gjør at de ikke føler seg innestengte, men trygge.

Hagen bør være avgrenset og uten gjennomgangstrafikk.

Dersom hagen er planlagt slik at den gir folk som oppholder seg der en følelse av at «det er her jeg ønsker å være», vil den ytre innrammingen ikke oppleves som en begrensning.

Noen kan forbinde inngjerding med luftegårdene på de gamle psykiatriske sykehusene, slik det fortsatt finnes i fengsler. En trygg innramming av en hage kan lages på en mindre provoserende måte. Et atrium er en naturlig innramming. En hekk kan være en god løsning fordi den etter noen år blir tett og umulig å forsere. Før hekken gror til kan det settes opp et nettinggjerde på utsiden.

Et steingjerde er flere steder i Norge et kjent og naturlig element. Det kan være vanskelig å bygge et slikt gjerde i høyden. Dersom steingjerdet blir for lavt og med store steiner kan det for de som ønsker det, være lett å klatre over.

Et gjerde kan lages i ulike typer materiale

  • Tre, lettvegg eller stakitt
  • Stein
  • Mur
  • Netting

Det kan hende at det må være en port inn til hagen for transport av gressklipper og lignende. Porten må i tilfelle plasseres så skjult som mulig, helst gli i ett med gjerdet og vekke minst mulig oppmerksomhet. Gangveien må ikke føre bort til porten. Det bør være slå eller lås på porten og det kan installeres alarm som varsler når porten åpnes.

Denne porten er lite synlig fordi den er en del av gjerdet. Foto: Astrid Andersen

Utemøbler

I en hage for personer med demens er sitteplassene viktige. Langs gangveien kan det være en krakk under et tre, to stoler og et bord ved rosebuskene, mens det på terrassen legges opp til sitteplasser for alle beboerne, noen besøkende og ansatte. Før innkjøp må det tas stilling til hvor møbler, puter og parasoller skal lagres, hvilke møbler som kan stå ute hele året og hvem som skal vedlikeholde dem. Plastmøbler kan være lette å stable, men blåser raskt av gårde på værharde steder. På terrassen kan det være hyggelig med en hammock selv om den er plasskrevende. Den kan gi mange minner, og for noen vil det være beroligende med den vuggende bevegelsen. Dersom benkene og stolene langs gangveien har forskjellig utforming kan de fungere som landemerker. Hvite bordflater kan virke blendende. Benker og stoler må være stødige, med armlener helt ut til seteavslutningen og ha en høyde på 45 cm.

For en beboergruppe på åtte anbefaler vi at det lages en sitteplass på terrassen med plass til minimum 12. Her bør det være oppbevaringsplass for puter, solhatter, spill og lignende. I tillegg bør det legges opp til sitteplasser langs stien og i hagen. Antall plasser vil være avhengig av hagens størrelse og utforming.

Belysning i hagen

Dersom hagen skal benyttes når det er mørkt, må gangveien og inngangsdøren være opplyst. Vanlig utebelysning er høye lyktestolper. Det er en fordel å skape en jevn belysning for å unngå store kontraster mellom mørke og lyse felter. En lav belysning vil gi en jevnere belysning enn høye lyktestolper, og avstanden mellom lyktestolpene vil avgjøre om belysningen blir jevn.

Dersom hagen ikke er tenkt benyttet på mørke kvelder, kan belysning ute likevel gi en fin opplevelse av hagen sett innenfra. Belysningen må enkelt kunne slås av dersom beboerne av en eller annen grunn blir forstyrret av lyset.

Vedlikehold

En ny hage trenger ekstra stell for å få «satt» seg som planlagt og det trengs kyndige personer til å stelle den. En vedlikeholdsplan må utarbeides og det er en fordel om det gjøres av landskapsarkitekten som har utformet hagen. Vedlikehold i 1, 2 eller 3 år kan med fordel tas med som en del av anbudet.

Det er praktisk om maskiner og redskap som skal brukes til vedlikeholdet, kan oppbevares i en hagebod, blant annet for å slippe port i hagen. Dersom boenheten har store gressklippere må det være port inn til hagen. Porten må i så fall gå i ett med gjerdet, og innkjørselen kan forsterkes med stein som såes til med gress.

Dersom det ikke er store gressplener som skal klippes, er det best med en manuell gressklipper som også beboerne kan håndtere.

Vask av utemøbler er enklere å utføre dersom hageslangen er plassert ved terrassen.

Turområde utenfor hagen

Selv om boenheten har en fin hage vil noen av beboerne ha behov for å gå lengre turer i skog og mark, eller en rundtur i nærmiljøet. Der mulighetene ligger til rette for å lage turstier hvor beboerne kan gå alene eller mest sannsynlig sammen med familie eller ansatte, vil det gi fine muligheter til naturlige aktiviteter som å plukke markblomster og bær, koke kaffe på bål og fiske i sjø og vann.

Hva prosjektleder bør tenke på

  • Samarbeid med landskapsarkitekt og vaktmester
  • Bruk av hagen til alle årstider
  • Unngå giftige planter, busker og trær
  • Høye og lave bed
  • Hva kan skape minner, aktiviteter og stimulere sansene?
  • Landemerker
  • Utforming av gangveien
  • Inngjerding
  • Utemøbler, antall, utforming og plassering
  • Oppbevaring av stolputer, parasoll og hageredskap
  • Krav til vedlikehold av hagen
  • Turområder utenfor hagen
  • Belysning
Velferdsteknologi skal være en integrert del av kommunal helse- og omsorgstjeneste innen 2025.

Kapittel 7:
Velferdsteknologi

Velferdsteknologi bør være en del av den digitale infrastrukturen i boenheten slik at den kan tas i bruk av beboere, pårørende og ansatte.

I det nasjonale velferdsteknologiprogrammet (2013-2020) (Helsedirektoratet, 2012) het det at «velferdsteknologi skal være en integrert del av kommunal helse- og omsorgstjeneste innen 2020». Dette ble senere endret til innen 2025. Bakgrunnen for denne satsingen er de demografiske endringene. Det blir flere eldre i tiårene som kommer sammenlignet med yngre aldersgrupper. Flere vil trenge bistand og helsehjelp, samtidig som det blir færre arbeidstakere i helse- og omsorg. Velferdsteknologi er et av virkemidlene for å møte disse utfordringene. Målet er at flere eldre kan mestre eget liv og helse med tilgang til teknologi, og fortsatt kunne benytte teknologi for å holde kontakt med familie og venner, stimulere til aktivitet, glede og innhold i hverdagen. I tillegg kan teknologi bidra til at ansatte i helse- og omsorg kan effektivisere tjenestene. For eksempel ved å få varsling fra en beboer som trenger hjelp om natta, i stedet for å gå faste runder og kanskje risikere å vekke noen.

Satsingen på velferdsteknologi ble introdusert i NOU 11:2011, Innovasjon i omsorg (2011), som forberedte helse-Norge på en ny virkelighet. KS definerer velferdsteknologi i fire kategorier (Velferdsteknologiens ABC, 2016). Vi har føyd til to kolonner, en med eksempler på velferdsteknologi, noe justert etter KS siden vi ønsker å fokusere på personer med demens, og en kolonne med formålet med slik teknologi for personer med demens.

Inndeling av velferdsteknologi i kategorier (KS ABC om velferdsteknologi)Eksempler på velferdsteknologi (modifisert etter KS)Hensikt/formål for personer med demens i en bogruppe
Trygghetsskapende teknologier – skal muliggjøre at mennesker kan føle trygghet, og inkluderer løsninger som gir mulighet for sosial deltakelse og motvirker ensomhetTrygghetsalarm inne og ute, fallalarm, sensorer som registrerer bevegelse, vekt, fuktighet, temperatur, lys mv. Bildetelefon, Skype, Elektronisk dørlås, Digitalt natt-tilsyn, Komfyrvakt og tidsbryter på elektriske apparater.Skape trygge miljøer for personer med demens, og trygghetsfølelse for pårørende og ansatte
Mestringsteknologi – skal muliggjøre at mennesker bedre kan mestre egen helse, og inkluderer teknologi for opptrening og vedlikehold av daglige gjøremålMedisindispensere, digitale kalendere, klokke med tale, “ting-leter”, kroppssensorer for måling av aktivitet, puls mv, trenings-apperStøtte personer med demens til å ivareta egen helse og hverdagsrutiner, f.eks. ta medisiner selv, støtte hukommelse, og bidra til aktivitet, trening og mestring av daglige gjøremål og avtaler
Helseteknologier – som muliggjør avansert medisinsk utredning og behandlingBiomedisinske sensorer for blodtrykk, puls, oksygenopptak mv. Nettbrett for egenrapportering og helseoppfølging. Telehelse med veiledning via videokonsultasjoner. Medisineringsstøtte og medisinautomater.Dette er teknologier som kanskje ikke er så relevant for personer med demens, men som kan lette arbeidet for ansatte i boenhetene vedr. helserapportering og behandling.
Velværeteknologi – som kan bidra til å støtte opp om dagligdagse gjøremål og bidra til at personen får brukt sine ressurserSmarthusteknologi som styrer lys og varme i boligen, robotteknologi som kan gjøre oppgaver i hjemmet og fungere som selskap (Paro), digitale spill (Wii) for trening og spill, videokommunikasjon, aktivitetsmålere, pulsklokker mv.For å skape trygge omgivelser for personer med demens. Forebygge ensomhet ved å forenkle muligheter for sosial kontakt og opprettholde relasjoner, sikre ernæring og stimulere til velvære, trivsel, aktivitet og trening.

Eksempel: Å mestre å ta riktig medisin til rett tid:

Karl hadde nettopp flyttet inn i en omsorgsbolig for personer med demens. Karl hadde brukt en manuell ukedosett i mange år, og var fortrolig med den. Men synet hans var ikke så godt som før og han hadde tatt feil medisiner. Rutinen i omsorgsboligen var at sykepleier kom hjem til hver beboer og delte ut medisiner i løpet av formiddagen. Dette syntes Karl var «noe hærk», fordi han ville ut og gå tur på formiddagen og ikke «sitte her og glo». De ble derfor jobbet for å finne fram til en løsning som Karl ønsket og mestret.

Det var i prinsippet tre løsninger å velge i: manuell medisindosett, batteridreven medisindispenser med varslingsfunksjon og multidose-automat (se eksempler på bildene). I den digitale multidosedispenseren får hele rullen med multidoseposer plass inni maskinen, og den mater ut posene til riktig tid. Maskinen tilpasses til hver bruker. Enkelte typer kan, dersom personen unnlater å ta posen ut av matebrettet, dumpe den ned i et kammer og sende varsel til hjemmetjenesten om at medisinen ikke er tatt. Digitale dispensere krever strømtilførsel og internett. De skal fremme selvhjulpenhet hos personen, og samtidig sikre medisineringen.

En digital eller batteridrevet medisindispenser kan gjøre det enklere for brukeren å ta rett medisin til rett tid, mens en manuell dosett ikke vil gi den samme sikkerheten. Dersom brukeren ikke helt vet hvilken dag og tidspunkt det er på døgnet, kan det være fare for overmedisinering eller feilmedisinering.

Noen utfordringer i bogrupper for personer med demens som kan avhjelpes med teknologi

  • forebygge og oppdage fall
  • oppdage vann og fuktighet på gulvet (sklifare)
  • at beboere ikke finner fram i bogruppa (romorientering)
  • at beboer ikke finner WC om natta
  • at beboer går inn til andre om natta
  • at beboer forviller seg ut i korridorer med trapper
  • at en beboer forlater bogruppa uten å gi beskjed
  • at en beboer går ut og ikke finner veien tilbake
  • å låse eget rom og holde styr på nøkkelen
  • å bruke TV/telefon/kaffetrakter/komfyr i egen leilighet
  • å tilkalle hjelp ved behov
  • at en beboer kan snu døgnet
  • at det er vanskelig å ta imot besøk på ettermiddag pga låst hoveddør

Smarthusteknologi

Utforming av botilbud til personer med demens

I Demensplan 2020 heter det at:

“…regjeringen stiller flere krav til utforming av boenhetene i tilskuddsordningen. De skal være universelt utformet og tilpasset mennesker med demens og kognitiv svikt. I tillegg skal plassene være tilrettelagt for tilkobling av elektroniske hjelpemidler, kommunikasjons- og varslingsteknologi og annen velferdsteknologi.” (Helsedirektoratet 2015)

Dette betyr at for å få tilskudd fra Husbanken til å bygge botilbudet, må bygget ha en infrastruktur for digitale tjenester.

Teknologi kan være frittstående produkter som medisindispensere, telefoner, komfyrvakter og lignende som beboerne selv håndterer. Men teknologi kan også utgjøre et system med elektroniske hjelpemidler, kommunikasjons- og varslingsteknologi og annen velferdsteknologi . I bogrupper for personer med demens anbefaler Husbanken smarthusteknologi (Rom for trygghet og omsorg, Husbanken 2008.) Smarthusteknologi er en samlebetegnelse på integrert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), der de ulike komponentene kommuniserer med hverandre via et lokalt nettverk, som kan være kablet eller trådløst. Komponenter kan være ulike sensorer som registrerer bevegelse, vekt, temperatur eller fuktighet, og som kan viderevarsle uønskede hendelser til en hjelper via internett eller mobiltelefon.

Ellen Hansen bodde i en omsorgsbolig og hadde problemer med å holde døgnrytmen. Hvis hun gikk på toalettet om natta, hendte det at hun gikk ut for å hente avisa, eller ut i fellesstua for å se om frokosten var klar. Nattevakta, som var hvilende, klarte ikke alltid å oppdage at Ellen var på vandring før hun hadde vekket Gerd, som bodde på naborommet. Ellen fikk derfor en vektsensor under lakenet/madrassen som registrerte når hun forlot senga. Dersom hun ikke var til bake i senga etter 5 minutter, gikk et varsel til nattevakta som kunne komme og sjekke, og hjelpe henne tilbake i senga
Denne vektsensoren gjorde også at lyset ved senga ble slått på hver gang fru Hansen reiste seg opp fra senga. Lampa ble automatisk slukket hvis hun la seg i senga igjen, dersom hun ikke selv slo den av.

Vektsensor i senga kan registrere at Ellen Hansen er på vei ut av senga. Hvis hun er tilbake innen en viss tid, vil sensoren registrere dette. Hvis ikke, vil det kunne gå et varsel til vakthavende. Foto: Martin Lundsvoll

Eksempelet om Ellen viser hvordan en vektsensor i senga kan registrere at en beboer er på vei ut av senga. Hvis beboeren er tilbake innen en viss tid, vil sensoren registrere dette. Dersom beboeren ikke er tilbake i senga etter den innstilte tida, vil det gå et varsel til vakthavende. På bildet vises også en tråkkematte på gulvet foran senga. Den kan også innstilles til å registrere vekt, og kunne kobles til lys og varsling. Forskjellen på de to vektsensorene er at sengematte-sensoren oppdager raskere at beboeren er i ferd med å forlate senga (dersom den er plassert riktig, som er under skulderpartiet) enn tråkkematta. (se aldringoghelse.no/velferdsteknologi eller hvakanhjelpe.no for mer informasjon om sengematte).

Trygghetsskapende teknologi

Trygghet og sikkerhet er som regel det ansatte og pårørende er mest opptatte av, og mange bekymrer seg for fall om natta i forbindelse med toalettbesøk, eller at en beboer skal gå ut om natta, uten å være godt nok kledt. Fall forekommer hyppigere hos personer med demens enn hos andre eldre, muligens fordi mange bruker medisiner med beroligende effekt (Sylliaas, Selbæk og Bergland, 2012). I følge en amerikansk studie om hjemmeboende personer med demens som ble bragt til akuttavdeling for skader, hadde samtlige skader på grunn av fall om natta. Disse utgjorde 40% av akuttpasientene (Rowe m.fl. 2009). Fall, fall-forebygging, fall-deteksjon og strategier for å komme raskt til unnsetning er derfor viktig. Tinetti (1997) fant at 10% av eldre som falt hadde ligget lenger enn en time før de fikk hjelp til å komme seg opp. Fall med skade ti-dobler sjansen for å måtte flytte på sykehjem (Tinetti, 1997).

Teknologi som kan oppdage og varsle fall i en boenhet for personer med demens er derfor viktig. Muligheter for varsling om hjelp er beskrevet under smarthusteknologi. I tillegg finns det ulike typer fallalarmer som personer kan bære som armbånd eller som en lommevarsler, og som automatisk kan varsle en hjelper dersom produktet utsettes for et kraftig og hurtig fall. Andre trygghetsalarmer krever at personen som har falt trykker på en knapp på et armbånd eller en pendel de har rundt halsen. De siste åra har det kommet ny teknologi som kan registrere fall for eksempel på soverommet, og sende varsel til en hjelper via PC eller smarttelefon. Dersom denne teknologien installeres i en boenhet som har sykesignalanlegg, kan det integreres i dette. (For mer informasjon, se xcenter roomate).

Av tiltak som kan bidra til å forbygge fall, kan nevnes valg av gulvmateriale, fjerne snublefarer i rommet, samt sørge for optimal belysning. Dersom badegulvet er vått kan være lett å skli og falle overende. En fuktmåler som registrerer vannsøl og lekkasjer kan installeres etter behov og inkluderes i smarthusløsningen.

Ansatte må ha kompetanse om teknologi

Teknologi er et tilskudd til, ikke en erstatning for helsepersonell. Ved gjennomtenkt bruk kan teknologi støtte helsepersonellet i sine oppgaver. De ansatte må ha kunnskap om hvordan teknologien virker og kunne betjene den på en god måte. De må kunne velge type teknologi som er til nytte for beboeren, og tilpasse denne til den enkelte beboer. De ansatte må beregne å gi opplæring til kollegaer, og muligens også til beboer og pårørende. Det er viktig at innkjøringen med ny teknologi følges tett opp i starten, slik at man oppdager eventuelle feil og får til at løsningen fungerer optimalt. Ellers vil teknologien kunne bidra til falsk trygghet.

Behovene hos beboere med demens vil endre seg over tid, og vi må da tilpasse teknologien ytterligere til de nye behovene, eller kanskje fjerne teknologien dersom den blir uaktuell. Dette må loggføres i pleieplanen, tilsvarende andre tiltak. Pårørende må få informasjon om teknologiens hensikt og virkemåte. Det er som regel aktuelt å be om samtykke fra både beboer og pårørende.

Selv om vi forsøker å velge robuste løsninger, kan teknologien alltid svikte! Derfor må det etableres rutiner for å sjekke at teknologien virker som den skal. Noen produkter kontrollerer seg selv, det vil for eksempel si at de kan varsle om batteriet må lades eller byttes, eller de kan sende feilmelding dersom noe er galt. Det kan også skje at rengjøringspersonalet har kommet borti en sensor med moppen, slik at den ikke registrerer det området som opprinnelig var valgt, eller noen har tatt ut kontakten, eller kanskje noen har flyttet en sensor fordi man ikke syntes den passet inn i interiøret der den stod. Det er mange detaljer som må sjekkes for at teknologien skal fungere optimalt. All teknologi trenger regelmessig tilsyn, og derfor er det viktig å knytte til seg leverandører som kjenner løsningene godt og kan gi god service. I tillegg er det nødvendig å avtale hvem som kan gi teknisk support 24/7. Kanskje finnes interne ressurser i kommunen som kan benyttes både til opplæring av de ansatte med jevne mellomrom og tilsyn og support?

Mestringsteknologi

Med mestringsteknologi tenker vi som regel på teknologi som gjør hverdagen litt enklere for oss. At teknologien kan kompensere for en sviktende funksjon. For eksempel om synet svekkes, og hørselen er noenlunde intakt, kan verbale påminnelser fungere bedre enn beskjeder skrevet på lapper. Mestringsteknologi er teknologi som hjelper oss til å leve som før.

Annet utstyr som kan ivareta hygiene og velvære hos beboerne og lette arbeidet for personalet, er hev og senk-toaletter med vask og tørk-funksjon. Slike toaletter har lenge vært vanlig i Japan, men er først de senere åra blitt installert i noen få institusjoner, derav i boenheter for personer med demens.

Per bodde på sykehjemmet i Småvik kommune og hadde store problemer med å få satt seg på toalettet og få tørket seg skikkelig etter toalettbesøket. De måtte ofte være to personale for å hjelpe Per til å sette seg på WC. Det var vanskelig å hjelpe Per til å bli ren etter toalettbesøket, da han helst ville greie dette selv. Så ble det installert vasketoaletter på sykehjemmet, og nå var det tilstrekkelig at en pleier fulgte Per på toalettet. Hele situasjonen ble enklere for alle parter.

Velværeteknologi

Teknologi for trening og velvære har kommet i søkelyset de senere åra. Det er mange muligheter for å legge til rette for individuell opplevelse av glede, velvære og livskvalitet. Her er noen eksempler:

Tilpasset treningssykkel

Et eksempel er MotiView treningssykkel, der personen sykler mens han/hun ser en film på en nokså stor skjerm foran seg. Filmen kan være fra nærmiljøet eller fra steder i inn- og utland, alt etter hva han/hun velger. Alt foregår innendørs, og utstyret som trengs er skjerm, en filmavspiller og en treningssykkel. Personen sitter på en stol og trår på pedaler, som kan innstilles på ulik motstand. Aktiviteten kan foregå med en person til stede, eller der grupper er tilstede under treningsøkten, som heia-gjeng eller som konkurrent. Denne treningssykkelen har vist seg å gi helsemessig gevinst for muskler, vekt og balanse, noe om igjen kan forebygge fall og gjøre beboerne mer selvhjulpne når de skal reise seg og sette seg. Mer selvhjulpne beboere vil spare de ansatte for belastninger ved tunge løft. (For mer informasjon, se motitech.no).

Selskapsroboten PARO

Flere boenheter for personer med demens har anskaffet selskapsroboten PARO, som ligner en selunge (picomed.no). Roboten er utstyrt med mange sensorer som kan bevege luffene og hodet og halen. Den gir fra seg velværelyder når den blir klappet, og den snur hodet etter lys og etter ansikter. Roboten veier ca tre kilo, og den ligger godt i fanget. PARO har vært mye omdiskutert, om det er å lure personer med demens eller om den kan gi trygghet og velvære til personen. Et eksempel fra en boenhet for personer med demens var at en beboer som fikk beroligende medisiner for ettermiddagsuro, kunne droppe medisiner når PARO ble introdusert. Beboeren hygget seg, klappet og pratet med PARO, og uroen forsvant. (For mer informasjon, se picomed.no)

I 2016 tok sykepleier Nina Jøransson doktorgrad på PARO. Hun fant at bruk av PARO i aktivitetsgrupper i fem sykehjem for eldre personer med demens, viste en positiv langtidseffekt på depresjon og aggresjon (Jøranson, Pedersen, Rokstad og Ihlebæk, 2015).

Sosial kontakt og å være en del av familien

Mange beboere på en boenhet for personer med demens kan føle seg ensomme fordi de savner familiemedlemmer og venner. Noen ytrer ønske om at de vil hjem. Det er ikke alltid mulig. Mange kan synes det er vanskelig å bruke telefonen som før. De kan ha vansker med å uttrykke seg slik de ønsker, eller de kan lett miste tråden i hva de tenkte å si. Da kan det være enklere å bruke Skype eller andre kommunikasjonsmuligheter der de som deltar i samtalen kan se hverandre. Da kan man vise ting, eller gestikulere dersom ordene blir borte underveis. For at slike telekommunikasjonsløsninger skal fungere, må det være tilgang til internett i hver leilighet og i fellesarealet. Bildetelefoni kan gi muligheter for sosial kontakt over store avstander, og til å følge med på barn og barnebarn som vokser opp.

Ofte vil det være mange konkurrerende signaler i et stort bygg som en boenhet for personer med demens, derfor vil kablede løsninger være mer stabile ved digital bildetelefoni. (for mer informasjon, se memas.no, noisolation.no, eller forsøk Skype og/eller FaceTime som kan fungere mellom iPad og smarttelefoner).

Avlastning fra smerte og ubehag

Enkelte beboere med demens har smerter og kan ikke alltid gi uttrykk for dette. Å finne en hvilestilling som gir avspenning og ro kan gjøre godt, og sikre en god søvn. En hvilestol med gynge-funksjon og musikk er en løsning (Wellness Nordic gyngestol), og en studie der gyngestolterapi ble forsøkt med personer med demens ble mindre engstelige og deprimerte og at de fikk bedre balanse (Watson m fl. 1998). En boenhet for personer med demens mener beboere med uro har godt utbytte av gyngestolen og at de kan sove 1-2 timer på den, mens de lytter til rolig musikk.

Avsluttende kommentar

Det er viktig at boenheten for personer med demens har en digital infrastruktur som kan benyttes for velferdsteknologi. Slik teknologi er produkter og løsninger som krever strøm, og dermed ladestasjoner og rutiner for lading, rom for kontrollpaneler og PC eller server som styrer datatrafikken, og lagerrom for produkter og utstyr som ikke p.t. er i bruk. Tilstrekkelig antall kontakter er et viktig krav, og dersom de plasseres et stykke opp på veggen, kan de lettere betjenes av alle.

Ved valg av teknologi til personer med demens, må man spille på lag med person og pårørende. Det er viktig å kartlegge behov, problemer og preferanser hos beboeren og hos pårørende. Hva kan man få til med enkle midler, hva er beboeren vant til hjemmefra, og hvordan kan dette bringes med i en ny hverdag i boenheten. Å holde på gode hverdagsrutiner kan være positivt.

Når man velger teknologi, heter det at man skal velge den løsningen som er den minst inngripende for beboeren. Valg av teknologisk løsning og tilpasning av denne må alltid skje på bakgrunn av beboerens behov. I eksempelet med Ellen, vil teknologien ikke varsle personalet om at Ellen er på toalettet hvis hun er tilbake i senga etter 5 minutter. Denne løsningen passer for Ellen fordi hun er selvhjulpen på toalettet. Videre, er dette er mindre inngripende enn om personalet ble varslet straks hun satte seg opp i senga. Men det kan hende at enkelte beboere behøver hjelp ut av senga, og i slike tilfeller er det viktig at teknologien er rigget slik at beboerne får hjelp i tide. Da kan teknologien bidra til verdighet og livskvalitet for beboeren, og kunne hindre at personalet får merarbeid i form av ekstra vasking, for eksempel.

For at beboer og pårørende skal forstå hensikten med teknologi som er installert i boenheten, for eksempel automatiske varslingssystemer, må de ansatte forklare hva som skjer og hvilke rutiner de har. Som regel må beboer og pårørende samtykke til varslingssystemer før disse aktiveres hos hver enkelt beboer.

Referanser

Andersen A & Nygard K (1998) Bolig for rullestolbrukere. Ergoterapeuten 41 (5) 32-36

Annerstedt L (1993) Development and consequences of group living in Sweden: A new model of care for demented elderly. Soc Sci Med 37(12):1529-1538

Arbeidstilsynet (1995) Arbeidsplasser og arbeidslokaler: forskrift til arbeidsmiljøloven. Oslo

Arbeidstilsynet; Arbeidsmiljø i helseinstitusjoner: https://www.arbeidstilsynet.no/tema/utforming-av-arbeidsplassen/arbeidsmiljo-i-helseinstitusjoner/

Arbeids- og sosialdepartementet (2005) Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven), Kapittel 4, LOV-2005-06-17-62, Oslo. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62

Berg, G (2002) Til dekket bord: mat og måltider i behandling og utredning av personer med demens. Sem: Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens

Brawley EC (1997) Designing for Alzheimer’s disease: Strategies for creating better care environments. New York: John Wiley and Sons

Brawley EC & Taylor M (2001) Strategies for upgrading senior care environments. Nursing Homes Long Term Care Management 50 (6) 28-29

Brawley EC (2002) Bathing environments: how to improve the bathing experience? Alzheimer’s Care Quarterly nr?

Brækhus A m.fl. (2005) Hva er demens? 3. utg. Oslo/Tønsberg: Forlaget Aldring og helse

Bull G (1996) Omgivelser er terapi: planlegging av boformer – eksempler og veiledning. Sem: INFO-banken

Byggforskserien (2012) Bogrupper for personer med demens. Blad 220.340. Oslo: SINTEF Byggforsk Hentet 05.07.2017 fra https://www.byggforsk.no/dokument/26/bogrupper_for_personer_med_demens

Calkins MP (2001) The physical and social environment of the person with Alzheimer’s disease. Ageing Ment Health 5 (Suppl 1): S74-78

Christophersen J (1998) Nytt for de eldste: utforming, løsning og dimensjonering av sykehjem. Byggforsk prosjektrapport. Oslo: Norsk byggforskningsinstitutt

DIBK (direktoratet for byggteknikk): TEK17; byggeteknisk forskrift.

Eek A & Nygaard AM (2006) Lysning i sikte? Tilbud til personer med demens i norske kommuner. Landsdekkende undersøkelse. Oslo/Tønsberg: Forlaget Aldring og helse

Engedal K & Haugen PK (2005) Demens: Fakta og utfordringer. En lærebok. Oslo/Tønsberg: Forlaget Aldring og helse

Fetveit A & Bjorvatn B (2002) Søvnforstyrrelser hos demente. Demens i allmennpraksis 6 (2)

Fleming R, Forbes I & Bennet K (2013) Environmental Audit Tool – EAT. Adapting the ward for people with dementia. Sydney: NSW Dept of Health and University of Wollongong, Australia

Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2003-06-27-792. Lastet ned 05.07.2017

Grefsrød EE (2000) Terapeutiske hager: utomhusanlegg som del av boligen for personer med demens. Husbankbladet 4, 14-15

Grefsrød EE (2001) Hage for personer med demens. En veileder for utforming av uteareal til boliger for personer med demens. Sem: Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens

Grefsrød EE (2002) Eldres liv og hagens visdom: formgiving av terapeutiske hager for personer med demens Sem: Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens

Haubakk AK m.fl. (2001) Hjemme bra med borte best: En veileder i planlegging av boenheter for personer med demens. Bodø: Kløveråsen utrednings- og kompetansesenter for demens i Nordland.

Helse- og omsorgsdepartementet (2012) Demensplan 2015 Demensplan 2015 «Den gode dagen» Revidert handlingsprogram for perioden 2012–2015. Oslo

Helsedirektoratet (2012) Velferdsteknologi: Fagrapport om implementering av velferferdsteknologi i de kommunale helse og omsorgstjenestene 2013-20130. Oslo

Helsedirektoratet (2014) Helsedirektoratets anbefalinger på det velferdsteknologiske området. Oslo

Helsedirektoratet (2015) Første gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger. Nasjonalt velferdsteknologiprogram. Rapport IS 2416. Oslo

Helsedirektoratet (2017) Andre gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger. Nasjonalt velferdsteknologiprogram. Rapport IS 2557. Oslo

Helse- og omsorgsdepartementet (2015) Demensplan 2020 «Et mer demensvennlig samfunn». Oslo

Holthe T (1988) Skilting i skjermet avdeling. Ergoterapeuten 9, 20-22

Helvik A, Engedal K, Benth J m.fl. (2015) Prevalende and Severity of Dementia in Nursing Home Residents. Dement Geriatr Cogn Disorede 40, 166-177

Holthe T m.fl. (2002) Kryss i taket: Evaluering av boenheter for personer med demens i Nordreisa kommune. Sem: Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens

Holthe T (2008) Handlingssvikt og tilrettelegging. Kapittel 6 i Mork Rokstad & Lislerud Smebye (red) Personer med demens. Møte og samhandling, s.114-151. Oslo: Akribe

Holthe T, Kjeldsberg AB& Sværen V (2016) Velferdsteknologi og kognitive hjelpemidler til personer med demens. Tønsberg: Forlaget Aldring og helse

Holthe T (2016) Betydningen av et tilrettelagt fysisk miljø. Kapittel 18 i Tretteteig S (red) Demensboka: Lærebok for helse- og omsorgspersonell. Tønsberg: Forlaget Aldring og helse

Husbanken (1998) Omsorgsboliger og sykehjem. En veileder for lokalisering, organisering og utforming, Oslo. https://www.veiviseren.no/arkiv/veileder-for-lokalisering-og-utforming-av-omsorgsbygg

Husbanken (2001) Nye eksempler på omsorgsboliger og sykehjem, Oslo. Hentet 05.07.2017 fra http://biblioteket.husbanken.no/arkiv/dok/3199/nye_eks_omsorg_syk.pdf

Husbanken (2002) Universal Design. 17 ways of thinking and teaching.HB 7F.34E. Oslo

Husbanken (2009) Rom for trygghet og omsorg. Veileder for utforming av omsorgsboliger og sykehjem. Oslo

Husbanken (2012) 6.5 Utforming av sykehjem og omsorgsboliger til personer med behov for heldøgns helse- og sosialtjenester. Hentet 05.07.2017 fra https://www.husbanken.no/tilskudd/tilskudd-investeringstilskudd/veileder_2012/ovrige_vikaar_utforming/

Jøranson N, Pedersen I, Rokstad AM, Ihlebæk C (2015) Effects on Symptoms of Agitation and Depression in Persons With Dementia Participating in Robot-Assisted Activity: A Cluster-Randomized Controlled Trial. J Am Med Dir Assoc, Oct 1;16 (10):867-73

Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2008) Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven), LOV-2008-06-27-71, Oslo.

KS (2016) Velferdsteknologiens ABC. En opplæringspakke til kommunene. Hentet 05.07.2017 fra http://www.ks.no/fagomrader/utvikling/innovasjon/velferdsteknologi/velferdsteknologiens-abc/

Lawton PM (2001) The physical environment of persons with Alzheimer’s disease. Ageing and Mental Health 5 (suppl 1) S56-64

Lille KA (2002) Tiltakskjede demens i Borre: differensierte tilbud til personer med demens og deres pårørende. DEMENS 6 (1), 18-22

Lillesveen B (1987) Brumunddalsprosjektet. Brumunddal: Brumunddal sykehjem

Sosial- og helsedirektoratet (2002) Veileder i smarthusteknologi: introduksjon til teknologi som bygger ned funksjonshemmedes barrierer. Del 1. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet, Deltasenteret.

NS 11001 Universell utforming av byggverk

NS 110055 Universell utforming av uteområder

NS 8175:2012 Lydforhold i bygninger – Lydklasser for ulike bygningstyper

NOU 11 (2011) Innovasjon i omsorg. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet

Prop. 90L (2012-2013) (2013) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi) Oslo: Helse og omsorgsdepartementet

Rowe MA, Kelly A, Horne C, Lane S, Campbell J, Hehman B, Phipps C, Keller M, Benito AP (2009) Reducing dagerous nighttime events in persons with dementia using a nighttime monitoring system. Ageing and Dementia 5, 419-426

Sosial- og helsedirektoratet (2004) Universell utforming over alt! Planlegging og uforming av uteområder, bygninger, transport og produkter for alle. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet, Deltasenteret og Statens råd for funksjonshemmede

Sylliaas H, Selbæk G and Bergland A (2012) Do behavioral disturbances predict falls among nursing home residents? Aging Clin ExpRes, 24 (#), 251-256

Watson NM, Wells TJ, Cox C (1998) Rocking chair therapy for dementia patients: its effect on psychosocial well-being and Balance. American Journal of Alzheimer’s Disease & Other Dementias. Nov 1.

Wijk H (red) (2004) Goda miljöer och aktiviteter för äldre. Lund: Studentlitteratur