Styreleder Bjart Nygaard i GC Rieber Fondenes er en av initiativtakerne til boligprosjektet Helgetun. Han er selv arkitekt, og viser stolt fram de 31 leilighetene i Øvre Sædalsvegen i Bergen.
– Hva var bakgrunnen for prosjektet?
– Rieberfondene hadde i lang tid vært særlig opptatt av eldres helse og leveforhold i årene som kommer, en tid vi allerede er på veg inn i. Vi har støttet flere forskningsprosjekter om temaet, nå ville vi simpelthen bygge et senter og lære på veien.
I tett samarbeid med Universitetet i Bergen, ved professor Bettina Husebø, ble Helgetun til. Stedet er i dag en «living lab» for alle involverte.
– Vi tegnet ut prosjektet sammen med folk som hadde erfaring og kunnskap på området.
– Noe av det vi spurte oss selv om var om man gjennom arkitektur, boform og bygningenes utforming kan påvirke seniorers livsmønster, og slik forebygge ensomhet, demens og andre negative sider av aldring. Nå får vi testet ut dette gjennom å oppføre byggene, og kan senere ta erfaringene med til nye prosjekter, sier Bjart Nygaard.
Les mer på Helgetuns egen hjemmeside.
Håndplukkede beboere
– Hva er det ved utformingen som kan bidra til å oppfylle visjonen?
– Vi var opptatt av å skape møteplasser, man skal både kunne se hverandre og selv være synlig, samtidig som den enkelte også skal ha sin private sfære. Leilighetene er utformet slik at du kan bo her resten av livet.
– Vi leier ut boligene, men det var det ikke sånn at de som hadde stått lengst på ventelisten fikk de første ledige plassene. Vi inviterte hver og én til en samtale der vi formidlet hva vi forsøker å oppnå med Helgetun. Vi har for eksempel tro på at seniorer er en ressurs, som fortsatt kan gjøre veldig mye både for seg selv, hverandre og samfunnet for øvrig. Vi snakket også om hvilke visjoner den enkelte hadde for sin alderdom.
– Ved utvelgelsen sørget vi for at vi fikk en aldersmessig spredning på cirka 20 år mellom eldste og yngste, at det var både menn og kvinner, ektepar og ikke ektepar og at de kom fra forskjellige sosiale lag. Dette ser vi at funker veldig bra!
Vi har for eksempel tro på at seniorer er en ressurs, som fortsatt kan gjøre veldig mye både for seg selv, hverandre og samfunnet for øvrig.
Bjart Nygaard
Helse- og omsorgsvennlig
– Mange kan i eldre år bli sengeliggende i en periode. Leilighetene på Helgetun er utformet slik at folk i en slik situasjon fortsatt kan bo her. Vi har en avtale med det offentlige om at de vil stille opp og ta seg av beboerne her, i stedet for at de kommer på sykehjem.
– Sykehjemsplasser er kostbare, mellom én og en og en halv million kroner i året. Her koster det ikke samfunnet noen ting, bortsett fra at beboerne får den pleien de har behov for fra det offentlige, sier Nygaard.
– Man bygger også opp vennskap i dette fellesskapet, hvor man tar seg av hverandre hvis man har behov for det. Det forventes ikke at man skal pleie hverandre, men det er mange ting man kan hjelpe hverandre med. Dette samspillet med at man tar vare på seg selv samtidig som man er aktiv sammen med andre mennesker, er en viktig ressurs som vi ønsket å sette sammen slik at det fungerer.
– Det har blitt gjennomført en evaluering etter innflytting, hvor studenter har tatt dybdeintervjuer med beboerne. Konlusjonen viste at resulatet ble mye bedre enn vi trodde. Dette funker, fastslår han.
– Det tok litt tid å bli kjent pga restriksjonene under koronapandemien, men nå har vi god kontakt med alle naboer, sier Kristi Odéen.
Boområdet har mange felles fasiliteter. – Her er det godt å sette seg ned etter ei økt med luking og plantestell i de tilliggende parsellhagene, fastslår Bjart Nygaard og beboer Kristi Østtveit Odéen.
Leilighetene er lagt i to høyder i terrenget. Fra parkeringsanlegget kan man ta heisen opp, slik at brukere av rullestol eller rullator enkelt kommer til leiligheten sin.
Nyttige erfaringer
– Selvfølgelig er det også utfordringer, men totalt sett har vi tro på at dette kan være en god måte å gjøre det på.
– Vi har lært et par ting; deriblant at vi må ha flere verksteder hvor de mannlige seniorene kan mekke litt. Vi tror også det vil bli positivt å få inn studenter som kan være sammen med beboerne og gjøre en innsats, det skal vi ta med i neste prosjekt. Det er flere ting vi ser vi kan gjøre bedre.
– Hvordan finansieres prosjektet?
– Vi er en allmennyttig stiftelse med mye penger på konto i banken, fordi vi kan ikke kan plassere dem der hvor det er risiko. Vi tok ut cirka 50 millioner fra det som sto på konto, den gang med null prosent rente, og satte dem inn her og sa at vi ikke trenger avkastning på det fordi verdistigningen på bygningsmassen langt vil overstige den renten vi får i banken.
– Det var omtrent halvparten av beløpet. Resten er lånt på markedsmessige vilkår i bank. Leien som de som bor her betaler betjener nedbetaling og rente av det, slik at regnestykket går rundt.
– Selvfølgelig er det også utfordringer, men totalt sett har vi tro på at dette kan være en god måte å gjøre det på.
Bjart Nygaard
– Hva koster det å bo her?
– Leien for treromsleilighetene ligger på rundt 12 000 kroner, mens toromsleilighetene ligger på 8 000 kroner, inkludert parkering og fellesutgifter. Om 20 år vil dette begynne å bli nedbetalt, slik at det blir overskuddslikviditet. Siden vi er en stiftelse, vil vi da bruke overskuddet til å bygge nye prosjekter andre steder. Slik vil dette knoppskyte videre.
– Når det er nedbetalt betaler man fortsatt leie. Det overskuddet som da oppstår vil gi oss muligheter til å bygge nye ting, som også kan hjelpe i en samfunnsmessig utvikling.
En vinn-vinn-situasjon
– Vi bodde i et stort hus. Barna var flyttet ut og vi tenkte at vi burde bo litt enklere. Vi hadde samtidig lyst til å være sammn med andre mennesker, ikke isolere oss for oss selv. Da vi fikk høre om dette, tenkte jeg at det hørtes spennende ut. Mannen min var imidlertid skeptisk. «Skal vi flytte opp der med fremmede folk så tett på?», forteller en av Helgetuns beboere, Kristi Østtveit Odéen.
– Vi har hytte på fjellet, så vi eier fremdeles noe, men det å slippe å ha så mange ting, og å ha ansvar for så mange ting, det innebærer en vidunderlig frihet. Vi kunne selge vårt tidligere hus og fikk på den måten muligheten til å hjelpe barna våre økonomisk. Det var en vinn-vinn-situasjon.
– Og de andre forventningene til et bofellesskap, ble de innfridd?
– Det tok tid å bli kjent, for da pandemien kom, etter at vi hadde bodd her bare het halvt år, ble jo alt nedstengt. Alle fellesaktivitetene våre måtte også legges på is for en tid. Men etter fire år kjenner jeg en veldig trygghet, for nå kjenner jeg alle som bor her oppe. Jeg vet hvem de er, og hvem jeg kan spørre om ting. Jeg synes at det fungerer over all forventning.
Mye aktivitet
– Dere beboere er ofte aktive sammen, hvilke aktiviteter har dere?
– For meg har det vært veldig spennende å få lov til å lære bridge. Det var nytt for meg og samtidig bra for de øverste grå. Vi er åtte som spiller hver tirsdag, og vi har fått et veldig ålreit fellesskap, sier Kristi Østtveit Odéen.
– Og så har vi trening to dager i uka. En dag med partier for de som er lite øvet og et parti som er litt mer avansert. Vi har i tillegg et trimrom, der vi også har felles trening en dag i uka. Cirka halvparten av oss har tatt imot tilbudet om hageparseller, så vi kan dyrke jorden. Vi har i tillegg et område med bærbusker, frukttrær og grønnsaker. Det er også veldig kjekt.
– Vi har folkedans og felles middag hver mandag. Det koster 120 kroner for et to-retters måltid. Da melder vi oss på torsdag, og så møtes vi mandag ettermiddag. Vi har en veldig dyktig kokk her, som lager vidunderlig mat. Vi har en plantegruppe og har fått lov til å plante her selv. Det har blitt veldig vakkert, og har vært kjekt. Vi har en turgruppe for korte turer, men tar også mer krevende turer.
– Hver torsdag samles de av oss som ønsker det her i fellesstuen fra klokka seks til åtte. Noen har med håndarbeid, andre bretter origami. Hovedsaken er ikke å gjøre noe, men å møtes. Da vet vi at det er folk her i fellesstuen.
Samvær for livskvalitet
– Er det en boform som kan passe alle?
– Vi ble intervjuet før vi fikk tilbud om leiligheten. Det likte jeg veldig godt, fordi da kunne mannen min utfordre på dette om det fulgte med noen forpliktelser. MÅ jeg gjøre dugnad, for eksempel. Eller MÅ jeg stille opp for andre? Det var det siste han kunne tenkt seg. Da sa Bjart at hvis du vil ligge og sole deg hele dagen om sommeren, så er det helt fint. Det er ingen forpliktelser på noe som helst her oppe. Dét fikk vi klarert, pluss at hvis vi ikke kom til å trives, kunne vi bare si opp. Dét lå det også en frihet i, at hvis det ikke går bra, så kan vi flytte ut og velge noe annet. Det gjorde at vi takket ja til dette, forteller Kristi.
– Jeg tror ikke at de som bor her nødvendigvis må være sosiale, men de bør i hvert fall være innstilt på at vi skal se hverandre og ville hverandre vel. At man ikke bare tenker på hva dette kan bli for meg og hvordan andre kan stille opp for meg. Du må ha en innstilling på at du har lyst til å bo her, det tror jeg er viktig. Du må være motivert for det.
– Kan boformen være et aktuelt bidrag til å løse de utfordringene som kommer med et aldrende samfunn?
– Ja definitivt. Fordi vi som har sluttet i yrkeslivet, vi har fortsatt lyst til å bety noe for andre. Vi har lyst til å være til nytte. Jeg pleier å si at det er tre ting vi eldre skal være opptatt av: Det er det fysisk å holde oss i form. Det mentale, at vi holder oss noenlunde oppdatert. Og så er det det sosiale, som jeg tror betyr mye for mennesker. Uansett hvor innadvendt man er, tror jeg at det er viktig å være sammen med andre mennesker. Det gir litt ekstra livskvalitet!
