ABC-opplæringen som redskap for inkludering av minoritetsspråklige helsefagarbeidere

Innledning

Norge står, som mange andre vestlige samfunn, overfor to store utfordringer; aldring av befolk­ningen og økt immigrasjon (1­4). Statistisk Sentralbyrå anslår at i 2040 vil det være dobbelt så mange 80­-åringer som i dag, altså en økning fra 220000 til 440000 (5). Norge mangler i dag nok helsepersonell til å møte utfordringene ved det økende antall eldre (1, 4), og rekruttering og utdannelse av kompetente helsefagarbeidere er blitt en presserende oppgave (1, 2, 4).

Norge har over relativt kort tid tatt imot en stor migrantbefolkning fra i alt 220 land (6). Migrantene har i all hovedsak vært yngre men­nesker, men nå begynner de første immigrant­gruppene å bli eldre og trenge tilrettelagte helse­- og omsorgstjenester (4, 7, 8). Samtidig har offentlige helse­- og omsorgstjenester i økende grad blitt bemannet («bekvinnet») med personer med innvandrerbakgrunn. I 2017 sto innvan­drere for ett av seks årsverk i de kommunale omsorgstjenestene (9). Helse­- og omsorgs­personell med minoritetsbakgrunn er således en stor ressurs. I Kompetanseløft 2010 presiseres ønsket om å rekruttere flere personer med inn­vandrerbakgrunn til helsesektoren (10), og i tråd med dette gis det nå fylkeskommunale tilskudd til tiltak som kan bidra til at flere fremmed­språklige kvalifiserer seg som helsefagarbeidere. Men det viser seg at innvandrerbefolkningen ofte møter hindringer ved inngangen til arbeidslivet og i arbeidsmiljøet (11). De kan mangle tilstrekkelige norskkunnskaper og de kan ha mindre kjennskap til arbeidsliv og eldreomsorg. Dette kan skape utfordringer.

I 2009 fikk en midt­norsk kommune støtte til å starte en treårig helsefagarbeiderutdanning til­ rettelagt for minoritetsspråklige. Samtlige som fullførte utdanningen ble engasjert i kommunale stillinger, primært i eldreomsorgen. Etter en stund ble det rapportert om utfordringer på arbeidsplassene. Disse var særlig knyttet til språk, begrepsforståelse og kommunikasjon, men også til deltakelse i samspill med kolleger, pasienter og brukere. Ressurssenteret ved skolen og fagledelsen i kommunen ønsket tiltak som kunne bedre inkluderingen av helsefagarbeiderne, og som samtidig var kompetansehevende. Denne artikkelen bygger på en studie om deltakernes erfaringer med kommunens tiltak, kalt Minoritets ABC (Min. ABC).

Forfatterne

Kariann Krohne, ph.d., forsker a, Betty S. Døble, prosjektkoordinator a, Aud Johannessen, dr.ph, professor ab, Kirsten Thorsen, dr.philos, seniorforsker ac

a) Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse
b) Universitetet i Sørøst­Norg
c) OsloMet – Storbyuniversitetet

kirsten.thorsen@aldringoghelse.no

Artikkelen i pdf-format

ABC-opplæringen og Min ABC

Den aktuelle kommunen hadde tidligere gjen­nomført ABC­-opplæring, en virksomhetsintern opplæring i eldreomsorg for ansatte i kommunale helse-­ og omsorgstjenester (12, 13). Denne opp­læringen finansieres av Helsedirektoratet og driftes av Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse. I ABC­-opplæringen organiseres helse-­ og omsorgspersonell i grupper på seks til åtte stykker på tvers av fagbakgrunn, stilling og tilsettingsforhold. Hver gruppe har en gruppe­leder. De møtes månedlig over en periode på ett år. Før hvert gruppemøte leser de et faghefte, og i møtet prioriteres refleksjon og diskusjon om­ kring temaet, eksemplene og oppgavene i heftet. Hvert halvår samles alle til fagseminar. Et ABC­-bevis utstedes når opplæringen er gjen­nomført. Å ha gjennomgått et ABC­-opplegg viser seg å resultere i økt jobbtilfredshet (14).

I 2015 søkte den midtnorske kommunen om fylkeskommunalt tilskudd til å gjennomføre et pilotprosjekt kalt Min. ABC. I prosjektet skulle de minoritetsspråklige og nyutdannede helse­fagarbeiderne systematisk inkluderes i ABC­-opplæringen. Målet var tredelt: å bedre språk­ forståelse, styrke sosiale og faglige nettverk og heve kompetanse. To minoritetsspråklige per­soner ble inkludert i hver ABC­-gruppe. Disse fikk utdelt en lommeordbok med ord og uttrykk fra helse-­ og omsorgstjenestene (15), samt tilbud om lesestøtte fra skolen. Videre ble ABC­-gruppeledere med bachelorutdanning valgt ut på forhånd, og disse deltok på fire samlinger om gruppeprosesser og fagteorien i Eldre­omsorgens ABC Aldring og omsorg. ABC­ gruppelederne deltok også på et to­timers undervisningsopplegg om språk­ og kultur­ kunnskap. ABC­-gruppene ble deretter gjen­nomført som vanlig.

Å ha gjennomgått et ABC­-opplegg viser seg å resultere i økt jobbtilfredshet.

Om studien og metoden

Av i alt 34 deltakere i Min. ABC deltok 23 i et kvalitativt prosjekt i regi av Nasjonal kompe­tansetjeneste for aldring og helse. Prosjektet skulle belyse deltakernes erfaringer med Min. ABC. Det ble foretatt intervjuer i fire fokus­ grupper (med seks, fem, tre og tre deltakere), ett gruppeintervju (med to deltakere) og fire individuelle intervjuer. Seks deltakere var minoritetsspråklige og var samlet i en egen fokusgruppe for å kunne snakke åpent om sine erfaringer. Intervjuene ble tatt opp på lydbånd, skrevet ut ordrett, og analysert i henhold til Corbin og Strauss’ metode (16).

ABC-deltakernes erfaringer

Deltakerne var unisont positive til Min. ABC, og de fleste uttalelsene var svært positive. De ut­ taler at «ABC’en er suveren!», det var «veldig interessant», «fungerte veldig bra» og var «kjempefint for arbeidsmiljøet.» En formulerte seg slik: «Vi har fått vitamin for faget vårt!» En deltaker med minoritetsbakgrunn påpekte at Min. ABC hadde hatt spesiell betydning for dem. Noen fortalte om hvordan de hadde gruet seg på forhånd.

Hva er så årsakene til at deltakerne er så sam­stemmige i sin positive vurdering? Vår analyse brakte fram fire hovedtemaer: Å strebe mot likhet, Å dele erfaringer, Språk og kommunikasjon og Inkludering.

Å strebe mot likhet

Informantene verdsatte idealet om at alle del­takerne skulle være likeverdige, alle skulle trekkes inn i diskusjonene, alle hadde noe å bidra med. Å nå større likhet i deltakelse var en utvikling som tok tid. En med majoritetsbakgrunn forteller om hvordan det ble etter hvert: «Alle deltar mer og er så mye tryggere på hverandre. Og det at det ikke er noen som har problemer med å snakke. Alle var like engasjerte også, ja.»

Men slik har det ikke vært hele tiden. Noen, særlig blant deltakerne med minoritetsbakgrunn, trengte en «dytt» for å våge å ta ordet og si sin mening. Èn forteller: «Hun sykepleieren hun sa: «Bare si din mening!» Men det handler om kulturen, for vi sier ikke så mye, det innrømmer jeg. Det er kultur, ja. Men de norske, de er flinke og bare sier hva de mener, gir sin mening om sånn og sånn. Vi sier så lite, det gjør vi. Vi er flinke til å høre etter!» En annen fort­setter: «Vi sitter stille, og de spør: «Hva gjør du i ditt land? Hva mener du?», sier de og stirrer. Å ja, da vi svare.» (Latter). En tredje legger til: «De stiller spørsmål om hvordan det er i vårt land. Så ble vi litt sånn: Oi!» Så kom vi inn mer og mer. Og de var interessert i hva vi tenker. Så det var veldig bra! Vi var ikke redde for å si noe.»

Denne replikkvekslingen belyser inngående viktige trekk ved utviklingen mot større likhet i deltakelse i gruppen: Fra dominans fra deltakerne med norsk bakgrunn og taushet fra minoritetsdeltakerne, via «dytting» ved å stille direkte spørsmål, og «stirre» og vente. «Da vi svare.»

Lederen har en avgjørende rolle for å skape en slik aksepterende, trygg atmosfære som inviterer til deltakelse. Det faller mange rosende ord om «den gode leder». En med minoritetsbakgrunn forteller om en usikker start: «Men hun lederen, sykepleieren, hun var veldig tydelig: «Ikke vær redd for å si fra om meningen din, for her er det åpent for å diskutere!» Så vi fikk jo bekreftelse hver gang; Ja, vi må diskutere og reflektere litt. Så jeg føler at vi var veldig heldige med sykepleieren, for hun var kjempegrei!»

Informantene så lederen som helt nødvendig for å balansere deltakelsen i gruppen. Lederne måtte holde tilbake noen av de ivrigste, og trekke de tause inn i diskusjonen. Å oppnå likeverdighet i gruppen, når utgangspunktet nett­opp er former for ulikhet (majoritets­- og minoritetsdeltakere), er en krevende prosess som forutsetter gjennomtenkt styring for å skape en trygg atmos­fære. Den skal gi deltakerne muligheter for å komme fram også med svak­heter, usikkerhet og spørsmål om det en ikke kan eller ikke har forstått.

Informantene så lederen som helt nødvendig for å balansere deltakelsen i gruppen

Å dele erfaringer

En hovedgrunn til den dominerende opplevelse av tilfredshet med kurset, er hvordan deltakerne har delt erfaringer. De understreket at forskjeller i bak­grunn, utdannelse, roller, posisjoner, ansettelseslengde og arbeidssted – om de er nykommere eller veteraner – har beriket gruppediskusjonene. Perspek­tivet blir utvidet, deltakerne lærer om andre måter å takle situasjoner på.

En deltaker sier: «Det var fint at vi representerte forskjellige tjenester, sektorer og arbeidssteder. Så fikk vi mer erfaringer, og vi lærte mer. Vi delte erfaringer, både positive og negative. Og vi har diskutert og reflektert over mange forskjellige temaer. Det er min første tanke.» Erfaringsbasert kunn­skap forteller at konteksten for handlinger betyr noe, at nyansene er mange, langt flere enn teorier og generell kunnskap kan gi inntrykk av. «Ute i praksis er noe annet enn det som står i boken», sier en deltaker med minoritets­bakgrunn. En annen fra denne gruppen påpeker. «Vi deler forskjellige erfaringer, både positive og negative. (…) Jeg kan bare si at det er store forskjeller i pleie­kultur i mitt land og i Norge.»

De er enige om at det har vært bra å sette sammen grupper med både nye medarbeidere og dem som har jobbet lenge – da kan de lære av de eldre og mer erfarne. En med minoritetsbakgrunn sier «De gamle har jobbet i mange, mange år, og de vet hvilke situasjoner de skal ta opp med pasientene. Vi som kommer nye, vi vet ikke hva vi skal gjøre hvis pasientene blir urolige og litt ufine.» sier en annen. «Vi kaller det triks», forklarer en tredje.

Arbeidet blir mer interessant, med flere mulig­heter for å oppleve meningsfullhet.

Å utveksle erfaringer og synspunkter med kolleger, er noe flere deltakere har lite erfaring med. Noen har deltatt i fellesmøter som er falt bort i hver­ dagens travelhet. De påpeker at vikarer sjelden deltar. Min. ABC­-gruppene blir verdsatt fordi de der får «Mer kunnskap og snakke med hverandre og diskutere. Ikke bare jobbe og jobbe. Vi har ikke så mye tid til å snakke når vi er på arbeid.» ABC­-gruppene har gitt dem tid til utveksling av erfaringer, synspunkter og refleksjoner. Arbeidet blir mer interessant, med flere mulig­heter for å oppleve meningsfullhet.

Språk og kommunikasjon

Både pasienter, pårørende og kolleger er avhengige av korrekt og forstått kommunikasjon. Pasienter – mange av dem med demens, mange med redusert hørsel – må få formidle sine behov og være trygge på at budskapet er mottatt. Temaet språkforståelse er sensitivt å ta opp, ikke minst fordi deltakerne med annen språklig bakgrunn har tatt fagutdannelse i Norge, og det var forventet at de behersket norsk. Etter hvert ble språkvansker og kommunikasjon tatt opp i gruppene. Også personer med minoritets­ bakgrunn ga uttrykk for at de kunne «ha problemer med språket, kulturen og forskjellige ting». Med opplevelse av trygghet og akseptering i gruppen kan deltakerne diskutere språkproblemer og kommunikasjon, implikasjoner og konsekvenser, og se på nye løsninger.

Språkproblemer på jobben inngår i en større helhet – migrantenes livs­ form også utenfor arbeidsplassen. Hjemme snakker de fleste sitt morsmål, og ser på TV og hører radio fra hjemlandet. Personene med innvandrerbakgrunn har lært norsk med den lokale dialekten – og de snakker denne dialekten med aksent fra morsmålet. Denne språkversjonen ser ut til å være en utfordring for andre, særlig for eldre pasienter. En deltaker med minoritetsbakgrunn understreker hvor viktig det er å snakke tydelig med personer med demens.

«Når vi er sammen med mennesker med demens, er det helt nødvendig at vi snakker norsk. Hvis vi snakker et annet språk, fører det til angst og forvirring. For de forstår ikke hva jeg mener og hva vi snakker om. Så dette er veldig viktig i mitt arbeid: Språk! Språk! Språk!» Mange eldre pasienter og dere på­ rørende foretrekker å snakke med personale som snakker et tydelig norsk. Grensene mellom rasjonell atferd og diskriminering kan bli uklar.

God språkforståelse er svært viktig også i forholdet til kollegene: «At de ikke forstår, men gir uttrykk for at de forstår, det blir forferdelig dumt. Det er skummelt» sier en deltaker med majoritetsbakgrunn. Det kan få alvorlige konsekvenser for pleie og omsorg når beskjeder ikke fanges opp og tiltak ikke iverksettes.

Deltakerne er enige om at helsearbeiderne med minoritetsbakgrunn er tilbøyelige til å samtykke i hva ledere og kolleger sier, eller hva de tror de sier. De tør ikke å vise at de ikke har forstått eller ikke vet. De er ikke vant med å åpne for ulike vurderinger, si sin egen mening eller være i opposisjon. Sam­tidig bidrar tilbakeholdenheten til at helsearbeidere med minoritetsbak­ grunn føler seg oversett og tilsidesatt. Helsearbeidere med norsk bakgrunn føler at de får et ekstra ansvar for å følge opp, kontrollere, opplyse og veilede – noe som kan oppleves som en ekstra belastning i en travel hverdag.

Deltakerne tar opp at migrantene kan ha vanskeligheter med å si nei til eldre brukere, selv ved urimelige forespørsler. «Vi har stor respekt for eldre mennesker. Vi er … litt forsiktige» sier en deltaker med minoritetsbakgrunn. Deltakelse i Min. ABC­-gruppen gir dem støtte til å sette grenser for over­veldende krav, og sikkerhet nok til å si nei.

I gruppen kommer det også opp beretninger om trakassering og diskrimi­nering fra enkelte pasienter og pårørende. Deltakere med majoritetsbak­grunn forteller at de i gruppen fikk høre hjerteskjærende historier om trakas­sering. Dette førte til at de, ved flere anledninger, bisto med å sette grenser overfor vedkommende som trakasserte. Både personer med minoritets­- og majoritetsbakgrunn understreker at de må utvise stor forståelse hvis det gjelder personer med demens og psykiske lidelser. «Men ellers kan du ikke overse det. Du må gjøre noe!»

Deltakere med majoritetsbak­grunn forteller at de i gruppen fikk høre hjerteskjærende historier om trakas­sering. En deltaker peker på betydningen av hudfarge ved det første møtet med en pasient eller bruker:

«Den første tingen er utseendet vårt. Vi er mørke, ikke sant? De er eldre mennesker, men vi er forskjellige like fullt.» De forteller om hvordan de gradvis lærer hverandre å kjenne og akseptere hverandre. Det første møtet kan føles usikkert for begge parter. «Kanskje første gangen når vi besøker dem hjemme, kan de føle at språket er ukjent, kulturen, ansiktet eller noe. Kanskje føler de engstelse. Men det blir bedre og bedre.»

Et tema som har økt forståelsen og kunn­skapen i begge grupper, er hva innvandrerne for­ teller om forholdet til eldre i hjemlandet. De forteller om familisme; en eldreomsorg basert på familieomsorg, på ansvar og respekt for de eldre, og etterleving av en gjensidighetsnorm over livsløpet. «Vi ønsker å ha de eldre hjemme, skjønner du (…). Vi har lært at vi skal være glade i våre foreldre, og at vi må vise respekt for eldre mennesker. Da vi var små, så de etter oss. Når de blir gamle, må vi se etter dem.»

Inkludering

De tre foregående temaer griper inn i hver­ andre som fasetter i en mer overordnet opp­levelse av inkludering. Deltakerne ble stilt spørsmålet: «Hva er det viktigste dere har lært i Min. ABC?» En fra migrantgruppen formulerte det slik: «Vi i samme gruppe kjenner hverandre godt. De er veldig dyktige, så vi føler oss ikke utelatt». En annen understreker: «Vi føler oss inkludert.» En felles erfaring er større selvsik­kerhet og selvtillit for alle deltakerne, særlig for personer med minoritetsbakgrunn, som igjen overføres til det daglige arbeidet. En deltaker med minoritetsbakgrunn bemerker: «Vi har masse god kjemi, skjønner du. Og bli mer kjent, og vi føler oss trygge. Da snakker vi. Ja!»

Trygghet er kjernepunktet. Å oppleve trygg­het kommer av en åpen, inviterende og inklu­derende atmosfære. Det er lov å fortelle også om negative erfaringer, vanskelige situasjoner, for­skjeller i forståelse, ulik bakgrunn, hull i kunn­skaper og språkvansker. Min. ABC har gitt dem et forum for slik erfaringsutveksling.

Trygghet er kjernepunktet. Å oppleve trygg­het kommer av en åpen, inviterende og inklu­derende atmosfære.

Eksemplene og oppgavene i opplegget har gjort diskusjonen mer jordnær og praksis­ relatert, og vist dilemmaer og ulike veivalg. Del­takerne forteller at de nå reflekterer mer over valg de foretar i sin praksis: «Det er en følelse jeg har, at jeg nå forstår mer.» Å ha gjennomgått kurset gjør det også lettere å komme fram til enighet om hvordan de skal løse oppgavene. «Du får en mer positiv tilnærming når så mange har vært gjennom det samme. Du jobber mer sammen. Du drar lasset sammen på et vis.» En deltaker sammenlikner denne erfaringen med den gang da hun individuelt hadde tatt videre­ utdanning: «Det var vanskelig å initiere forand­ringer siden jeg var den eneste som hadde lært det. Nå er det mye lettere å gjøre forandringer siden alle deltar.» De føler seg alle mer likeverdige i et arbeidsfellesskap. De opplever at de er inkludert.

Konklusjon og diskusjon

Studien finner at deltakerne unisont forteller at Min. ABC­opplæringen har vært engasjerende, positiv og vellykket – både for egen del og for arbeidsmiljøet. Dette ser ut til å være et resultat av «hele pakken», av et gjennomtenkt og godt gjennomført prosjekt. Det gjelder strukturen; størrelsen på gruppen – 6­8 deltakere fra ulike enheter og med minoritets­- og majoritetsbak­grunn, og lederskapet. Det gjelder prosessene; bestrebelsene for å oppnå likeverdig deltakel­ se, dele erfaringer og lære av hverandre, med åpen og støttende kommunikasjon, for å finne veier ut av vanskelige situasjoner og nå fram til gode løsninger. Og innholdet; det har åpnet opp for tause temaer, for utfordringer ved å være yrkesutøver med minoritetsbakgrunn, og vansker med å oppnå godt samarbeid og inkludering.

At Min. ABC har inkludert personell «på tvers» er verdsatt av deltakerne, har utvidet er­faringsgrunnlaget og gitt kunnskap om mulige løsninger i ulike situasjoner (17). Dialogene har skapt mer samforstand og bedre samhandling. Ifølge Schön (18) foregår utvikling av kunn­skaper i praksis både ved «reflection in action» og «reflection on action.» Min. ABC har gitt muligheter for begge tilnærminger.

Refleksjonsgruppene har nærmet seg idealet om likhet – på tross av forskjeller – gitt selvtillit og trygghet til å si sin mening og utveksle er­faringer. Slik har Min. ABC­gruppen maktet å bygge ned skillet mellom «oss» og «dem», majoritetene og minoritetene, som gjensidig har definert «de andre». Tillit og trygghet har ført til inkludering.

Gruppelederen har vært avgjørende for alle spekter av gruppedynamikken ved å stimulere, balansere og støtte deltakerne, et kjennetegn også ved ledelse av fokusgrupper. Thaler og Sunstein (19) har lansert begrepet «dytting» («nudging»). Mer generelt viser begrepet mot å lede eller influere på folks adferd. I vår studie har vi sett at «dytting» har vært nødvendig for å puffe på de meste tilbakeholdne deltakerne – særlig dem med minoritetsbakgrunn. Ved å tie stille, har de unngått skam. Skam er den interna­ liserte angsten for andres nedvurdering. Skam hindrer integrering og skaper utenforskap.

Strategien ved at gruppene har tatt utgangspunkt i utfordringer med språk, ser ut til å ha vært fruktbart. Å lære språk er en kjent tilnærming og læring. Så har det vist seg at forskjeller i kultur- og bakgrunn likevel kommer fram. Det var innvandrere som brukte ordet «kultur» om forskjellene. «Kulturen» hos helsearbeidere med norsk bakgrunn kan være ureflektert, vanlige opp­ fatninger som «tas for gitt». Selvrefleksjon er sunt.

Begrepet «Lærende organisasjoner» peker mot at også organisasjoner – som helseorganisasjoner – kan endre seg, ved ny innsikt. Kjennetegn er systemtenkning, personlig mestring, mentale modeller, delte visjoner og teamlæring (20). Min. ABC har innbefattet alle disse aspekter.

Konklusjonen av studien av deltakernes erfaringer med Min. ABC, er at prosjektet har vært meget vellykket i å inkludere personell med minoritets­ bakgrunn systematisk i et kompetanseprogram for en mer helhetlig eldre­omsorg. Så må tiden, og andre studier, i andre miljøer, vise om erfaringene har bærekraft over lengre tid.

Referanser

Studien er også publisert som forskningsartikkel: Krohne K, Døble B, Johannessen A, Thorsen K. “We feel included”: education and inclusion of health care staff with minority language in elder care. Journal of Multidisciplinary Healthcare. 2018;1:1­11.

  1. Kunnskapsdepartementet. Meld. St. 13 (2011­2012) Utdanning for velferd. Samspill i praksis. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2012.
  2. Skålholt A, Høst H, Nyen T, AH T. Å bli helsefagarbeider : en kvalitativ undersøkelse av over­ ganger mellom skole og læretid, og mellom læretid og arbeidsliv blant ungdom i helse­ arbeiderfaget. Oslo: NIFU; 2013.
  3. Forssell E. Transnational Aging, Care and the Welfare State. Transnational Social Review. 2013;3(1):83­99.
  4. Forland F, Helsedirektoratet. Migrasjon og helse: utfordringer og utviklingstrekk. Oslo: Helsedirektoratet; 2009.
  5. Tønnessen M, Lekne S, Syse A. Befolkningsframskrivninger 2016­2100: Hovedresultater. Oslo: Statistics Norway; 2016.
  6. Østby L. Hvor i landet betyr EU­innvandringen mest? Samfunnsspeilet. 2013;5:20­6.
  7. Lanari D, Bussini O. International migration and health inequalities in later life. Ageing and Society. 2012;32(6):935­62.
  8. Ingebretsen R, Thorsen K, Myrvang VH. Livsmot og mismot blant aldrende kvinner med inn­ vandrerbakgrunn : «Møteplasser er viktig! Det er kjempeviktig». Tønsberg: Forlaget Aldring og helse; 2015.
  9. Claus G. Innvandrerne sto for 1 av 6 årsverk innen omsorg https://www.ssb.no/helse/ artikler­og­publikasjoner/innvandrerne­sto­for­1­av­6­arsverk­innen­omsorg (8.11.18)
  10. Helsedirektoratet. Kompetanseløft 2020 https://helsedirektoratet.no/kompetanseloft­2020 (1.11.18)
  11. Raatiniemi J, Mehus G. Språkvansker skaper stress på jobb. Sykepleien. 2012;13:68­70.
  12. Døble BS, Kirkevold Ø. ABC ­ Virksomhetsintern opplæring i kommunene : erfaringer med gjennomføring av Demensomsorgens ABC og Eldreomsorgens ABC som en del av kompe­ tansesatsingen i Demensplan 2015 og Kompetanseløftet 2015. Tønsberg: Forlaget Aldring og helse; 2015.
  13. Fossli KR, Døble BS, Kirkevold Ø. Kompetanseløft på arbeidsplassen : kommunenes erfaring med ABC modellen. Tønsberg: Forlaget Aldring og helse; 2011.
  14. Rokstad AMM, Døble BS, Engedal K, Kirkevold Ø, Benth JS, Selbæk G. The impact of the Dementia ABC educational programme on competence in person­centred dementia care and job satisfaction of care staff. International Journal of Older People Nursing. 2017;12(2):10.
  15. Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Oslo, Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse. Lommeordbok : til bruk i pleie­ og omsorgstjenesten. 2. oppl. ed. Tønsberg: Aldring og helse; 2012.
  16. Corbin JM, Strauss AL. Basics of qualitative research : techniques and procedures for developing grounded theory. 3rd ed. ed. Thousand Oaks, Calif: Sage; 2008.
  17. McCormack B, Kitson A, Harvey G, Rycroft­Malone J, Titchen A, Seers K. Getting evidence into practice: the meaning of `context’. Journal of Advanced Nursing. 2002;38(1):94­104.
  18. Schön DA. Educating the reflective practitioner. San Francisco, Calif: Jossey­Bass; 1987.
  19. Thaler RH, Sunstein CR. Nudge: Improving Decisions about Health, Wealth, and Happiness. New Haven, CT: Yale University Press; 2008.
  20. Senge PM. The fifth discipline: the art and practice of the learning organization. New York: Doubleday; 1990.