Det var under Den niende norske geriatrikongressen i Oslo denne uka at Helsedirektoratets assisterende direktør denne uka snakket om Utfordringer i en pandemi – hva har vi lært?
Espen Rostrup Nakstad, som selv har en medisinsk doktorgrad og er spesialist i indremedisin og lungesykdommer, tok innledningsvis et tilbakeblikk på det som skjedde da SARS Cov-2[2] «traff» Norge i mars 2020.
Fortsatt mange spørsmål
– Tilgjengelig kunnskap har hele tiden ligget til grunn for iverksatte tiltak og anbefalinger, understreket han.
– Men selv etter to års erfaring med pandemi er det mye vi ikke vet. Hvorfor var det for eksempel SARS-Cov-2 som ble «det perfekte virus», og ikke Ebola, fugleinfluensa eller noen av de andre epidemiene som har oppstått siden årtusenskiftet?
– Én hovedfaktor er nok at mange ikke merket at de var smittet. Alle land tok det heller ikke på like stort alvor. Mange trodde at det bare var en ny influensavariant. Men erfaringene fra blant annet Wuhan, Europa og USA viste at det var riktig å slå full alarm. SARS Cov-2 var for alvorlig til bare å la det rase gjennom befolkningen.
Bør fortelle folk hva de kan gjøre
– Det fullstendige helsetapet av pandemien ser vi, ifølge den assisterende helsedirektøren, foreløpig bare konturene av. Det dreier seg ikke bare om overdødelighet, nylig publisert i Lancet. Andre eksempler er at kronikere i mange land ikke har fått den behandlingen de skulle ha. Full oversikt over hva pandemien har medført får vi først om et år eller to.
– Allerede vet vi at eldre er en av de to hovedgruppene som har vært hardest rammet. Å tro at vi kunne skjerme en populasjon av eldre mot smitte viste seg å være en illusjon. Eldre ble dermed ikke bare direkte berørt av cocid-19, men også indirekte, på grunn av smitteverntiltakene. Det må vi lære noe av. Vi må samtidig bli flinkere til å fortelle folk: Dette kan du gjøre!
Vanskelig med skjønn
En av utfordringene viste seg å bli anbefalinger som skulle håndheves med skjønn.
– Et sykehjem vil for eksempel nesten alltid velge det strengest mulige regimet, og det er helt naturlig. Men det å se hvor strengt anbefalingen ble praktisert, også der det ikke var noen grunn til det, gjorde inntrykk. Det slo flere steder svært uheldig ut, blant annet for terminale pasienter som ikke fikk besøk av sine nærmeste. Når det gjelder oppfølging lokalt har vi også lært at kommunene ønsker seg detaljerte råd.
Foto: Bente Wallander
Noe positivt
Nakstad framhevet ellers som positivt at det har blitt tettere samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.
– Det er godt å se at smittevernoverlegene på sykehusene og i kommunene har hatt så tett kontakt. Det har nok tidligere vært for vanntette skott når en pasient flyttes fra en del av helsetjenesten til en annen.
– Mange ansatte i helsetjenestene har også fått en mye høyere kompetanse på smittevern enn de hadde før. Jeg er spent på hvor lenge den holder seg, det er stor turn-over i tjenestene. Rutinene må nok bakes inn i hverdagstjenesten, sa han.
Mye å lære – nasjonalt og lokalt
– Så kunne vi gjort noe annerledes? Så absolutt. Det viste seg blant annet at vi i Europa til nå bare har hatt en illusorisk forståelse av hva en pandemi er. Vi må legge ulike planer for ulike typer pandemier, og i større grad tilpasse kartet etter terrenget.
– Så vi har mye å lære av det som har skjedd de siste årene, både på nasjonalt plan og lokalt. Arbeidet som er gjort må evalueres, og det må vi starte med nå, mens pandemien fortsatt er her, sa Espen Rostrup Nakstad.
