Innledning
I eldre år rammes mange av en akutt svekkelse av kognitiv funksjon. Denne tilstanden har flere navn, blant annet delirium, akutt forvirring, og akutt konfusjon. Akutt forvirring kan ramme personer med normal kognitiv funksjon, eller noe som er mer vanlig, oppstå hos en person med underliggende demenssykdom. Delirium kan best forstås som et sammensatt (multifaktorielt), syndrom som i hovedsak rammer eldre mennesker.
Symptomer
Den mest fremtredende endringen ved delirium er en forstyrrelse i oppmerksomhetsfunksjonen. Pasientene kan videre ha nedsatt bevissthet, utagerende atferd, og psykotiske symptomer som hallusinasjoner (ser syner), mistolkninger og/eller vrangforestillinger.
Ved akutt forvirring vil symptomene oftest variere i intensitet i løpet av døgnet. Det vil si at pasienten kan være i sin vanlige kognitive funksjon på noen tidspunkter på døgnet. Det typiske er at det er lite eller ingen symptomer tidlig på dagen, men så tiltar symptomene utover ettermiddag og kveld og kan være enda mer uttalte om natten.
Man deler symptomene inn i en hyperaktiv og en hypoaktiv variant. Hyperaktiv betyr at man er fysisk urolig, vandrer, ringer i snoren ved sengen stadig vekk og så videre. En pasient som er hypoaktiv ligger derimot helt stille i sengen uten å gjøre så mye ute av seg. Ofte ses en blanding av disse to variantene.
Årsak til akutt forvirring
Det er vanlig å dele inn årsakene til akutt forvirring i predisponerende og utløsende faktorer.
Predisponerende faktorer er i første rekke høy alder, jo eldre man er desto større er risikoen for å utvikle en akutt forvirringstilstand. Følgende tilstander øker også risikoen: Personer som har mange sykdommer (multimorbide pasienter), pasienter med demenssykdom, poylfarmasi (bruker mange medisiner), redusert syn og hørsel, dårlig ernæringtilstand, og alkoholoverforbruk.
Utløsende årsak til symptomene er mange. Akutt fysisk (somatisk) sykdom, spesielt alvorlige tilstander som hjerneslag eller sepsis, infeksjon (for eksempel urinveisinfeksjon som ofte forårsakes av kateter), hjerteinfarkt, akutt skade (etter en ulykke), narkose, operasjoner, miljøskifte, dehydrering eller tap av elektrolytter (salt, kalium ol), uttalte vanskeligheter med vannlating og avføring, overdosering av medikamenter, eller en abstinensreaksjon etter at man har sluttet (for) raskt med et medikament.
Pasienter med demenssykdom er spesielt utsatt for å utvikle akutt forvirring i tillegg til demenssykdommen. Tilstanden likner mye på demenssykdom, og det kan i en del tilfeller være vanskelig å avgjøre om pasienten har kun demenssykdom, har utviklet delirium eller har både demens og delirium. Vurderingen må derfor i enkelte tilfeller gjøres over tid for å avgjøre dette.
Hvor hyppig forekommer delirium?
Hos eldre pasienter som er innlagt i sykehus er forekomst av delirium høy, hos mellom 10 og 40 prosent av pasientene. Delirium etter operasjoner ses hos 15-25 prosent etter planlagte (elektive) operasjoner, mens det etter høy-risiko prosedyrer og akutte operasjoner ses hos mer enn halvparten av pasientene.
Hos pasienter i intensivavdelinger som krever mekanisk respirasjonsstøtte er forekomsten 80 prosent, men på slutten av livet ses en forvirringstilstand hos så mange som 85 prosent. Til tross for at delirium forekommer så hyppig blir svært mange av tilfellene ikke gjenkjent og dokumentert av helsepersonell.
Utredning
Ved mistanke om at det foreligger delirium skal det alltid iverksettes utredning for å finne utløsende årsak. Erfaring tilsier at vanlig rutineobservasjoner av helsepersonell i sykehus ikke er tilstrekkelig for å avdekke delirium. Mange anbefaler derfor screening hos enkelte pasientgrupper for å avdekke delirium. Det kan for eksempel være hos gamle pasienter med mange predisponerende faktorer (risikofaktorer) som er innlagt i sykehus.
Det finnes flere skalaer man kan bruke for å avdekke symptomer forenlig med delirium. CAM (Confusion Assessment Method) vurderer fire kjernesymptomer ved delirium: akutt forandring i kognitiv status, varierende symptomer (fluktuasjon), redusert oppmerksomhet og endring i bevissthetstilstand. Det finnes også instrumenter som kan benyttes for pasienter som ikke er i stand til å snakke, for eksempel en del av pasientene som behandles i intensivavdelinger.
Forebygging
Blant mulige behandlinger for delirium er det sterkest støtte for tiltak som reduserer at delirium oppstår. Det gjelder tiltak for å bedre søvn, syn og hørsel, bedre mobilitet og sørge for at personen drikker tilstrekkelig, det vil si motvirke dehydrering (uttørring).
Prognose
Delirium er sterkt assosiert med dårlig prognose. Det er 10 ganger forhøyet risiko for død, og 3-5 ganger forhøyet risiko for å pådra seg komplikasjoner i sykehus, lengre opphold i sykehus og større behov for sykehjem.
Behandling
Når delirium mistenkes eller er bekreftet må man lete systematisk etter årsaken, og behandle underliggende årsak. Det er ingen medikamenter som kan benyttes for å behandle delirium. Enkelte medisiner kan dempe uro og aggresjon som følger delirium, men det er anbefalt å unngå disse så langt det er mulig. Når underliggende årsak behandles forsvinner som oftest forvirringssymptomene.
Oppsummering
Delirium oppstår som oftest på bakgrunn av en kombinasjon av predisponerende og utløsende faktorer. Det viktigste tiltaket er å identifisere utløsende faktor(er) og behandle disse. Delirium kan også i mange tilfeller forebygges.