Delirium kan forveksles med andre tilstander, som demens eller påvirkning av rusmidler. Delirium er imidlertid en akutt tilstand som utvikler seg i løpet av timer til få dager. Demens utvikler seg gradvis over måneder og år. Personer med demens har derimot økt risiko for å få delirium. Dersom en person med demens plutselig blir mer forvirret eller oppfører seg annerledes enn vanlig, bør en alltid tenke på om det kan være delirium.
Alle kan få delirium, men hvor stor belastning som skal til for å utløse tilstanden, avhenger av hvor robust personen er. En frisk, ung person tåler ofte betydelig sykdom eller skade uten å utvikle delirium, mens en eldre person med skrøpelighet kan utvikle delirium ved en mindre infeksjon eller bruk av et nytt legemiddel.
Nyoppstått forvirring hos eldre er ikke en normal del av aldring og bør alltid tas på alvor.
Delirium oppstår når belastningen på kroppen blir større enn det hjernen klarer å håndtere.
Hva er delirium?
Delirium, ofte kalt akutt forvirring, er et symptom på at noe er galt i kroppen. Delirium kjennetegnes ved at personen over kort tid blir annerledes enn vanlig. Noen blir urolige og rastløse, mens andre blir stille og passive.
Vanlige tegn kan være at personen
- virker forvirret eller desorientert for tid eller sted
- har problemer med å følge en samtale eller blir lett distrahert
- er unormalt søvnig, sløv eller vanskelig å få kontakt med
- har forstyrret søvn og døgnrytme, for eksempel sover mye på dagen og er våken om natten
- ser eller hører ting som ikke er der
- har vrangforestillinger
- virker urolig, engstelig eller irritabel
- har symptomer som varierer gjennom dagen
Symptomene kommer ofte i løpet av timer eller få dager.
Hva kan forårsake delirium?
Det finnes svært mange mulige årsaker til delirium, og ofte er det flere ting som bidrar samtidig.
Hos eldre ser vi likevel at noen årsaker går igjen oftere enn andre. Infeksjoner, dehydrering, smerter, legemidler og operasjoner er blant de vanligste.
Andre mulige årsaker kan være
- problemer med å tømme blæren (urinretensjon) og forstoppelse
- lavt oksygennivå i blodet
- akutt eller forverret hjerte- og karsykdom
- hjerneslag
- elektrolyttforstyrrelser
- andre akutte sykdommer eller skader
Hos eldre med redusert reservekapasitet (skrøpelighet) skal det ofte mindre til for å utløse delirium. En urinveisinfeksjon, dehydrering eller et nytt legemiddel kan være nok.
Hvem har økt risiko?
Noen personer har større risiko for å utvikle delirium enn andre. Dette gjelder særlig personer
- med høy alder
- som lever med skrøpelighet
- med sykdommer i hjernen, som demens, Parkinsons sykdom eller tidligere hjerneslag
- med redusert syn og/eller hørsel.
- som bruker mange legemidler.
- som er underernærte
- som nylig har gjennomgått en stor operasjon
Hvordan oppleves delirium?
Delirium kan være en skremmende opplevelse. Noen beskriver at de ikke forstår hva som skjer rundt dem. Andre er redde, mistenksomme eller tror at andre ønsker å skade dem. Enkelte ser eller hører ting som ikke er virkelige. Mange forteller i ettertid at de opplevde deliriet som svært ubehagelig, og noen kan ha behov for tid til å bearbeide opplevelsen.
Forebygging og behandling av delirium
Delirium er lettere å forebygge enn å behandle. Tiltakene som kan redusere risikoen for delirium er også viktige når tilstanden først har oppstått.
Den viktigste behandlingen er alltid å finne og behandle årsakene. Det kan for eksempel være å behandle en infeksjon, sørge for tilstrekkelig væskeinntak eller justere legemidler. Det finnes ingen legemidler som fjerner delirium eller gjør at tilstanden går fortere over. Dersom legemidler brukes, er det først og fremst for å dempe symptomer som sterk uro, angst eller hallusinasjoner i en begrenset periode. Det kan også bli nødvendig å bruke medisiner for å avverge at pasienten er til fare for seg selv eller andre.
Enkle tiltak kan bidra til å skape trygghet, redusere symptomene og støtte personen gjennom sykdomsperioden:
Tilstedeværelse av pårørende
Det kan bidra til økt trygghet å ha pårørende eller andre kjente personer til stede.
Aktivisering og skjerming
Personer med delirium er ofte ekstra sårbare for inntrykk. For mye støy og uro kan gjøre symptomene verre, men det kan også for lite aktivitet og manglende sosial kontakt. Derfor er det viktig å finne en god balanse mellom aktivitet og hvile. På dagtid kan tilpasset fysisk aktivitet, samtaler og andre meningsfulle aktiviteter være nyttig. Om natten bør det være mest mulig ro, med dempet belysning og minst mulig forstyrrelser.
Enkel og gjentatt informasjon
Personer med delirium kan ha vansker med å forstå og huske informasjon. Rolig, enkel og gjentatt informasjon om hva som skjer, hvor man er og hvem som er til stede, kan bidra til økt trygghet.
Beroligelse og trygghet
Engstelse og utrygghet kan både øke risikoen for og forverre delirium. Mange med delirium er redde eller misforstår det som skjer rundt dem. En rolig og forutsigbar tilnærming kan bidra til økt trygghet. For noen kan også lett berøring, sang og musikk virke beroligende.
Hjelp til å holde oversikt over tid
En stor og synlig klokke, kalender og tydelig forskjell på dag og natt kan gjøre det lettere å orientere seg. Faste rutiner gjennom dagen kan også bidra til å skape trygghet og oversikt.
Døgnrytme og søvn
Søvnforstyrrelser og søvnmangel er vanlig ved delirium. Mange er våkne og urolige om natten, og sover eller slumrer mer på dagtid. Det er derfor viktig å legge til rette for søvn om natten og aktivitet på dagtid. Rolige omgivelser, dempet belysning om kvelden og minst mulig forstyrrelser om natten kan være nyttig.
Ernæring
Personer med delirium spiser og drikker ofte mindre enn vanlig. Dehydrering og underernæring kan både bidra til og forverre delirium. Regelmessige måltider, næringstett mat og nok drikke er derfor viktige tiltak.
De fleste blir bedre når den utløsende årsaken behandles, men det kan ta tid før personen er helt seg selv igjen.
Når bør du kontakte lege?
Kontakt lege dersom en eldre person
- endrer seg mentalt i løpet av noen få timer eller dager
- får problemer med å følge en samtale
- blir uvanlig sløv eller vanskelig å få kontakt med
- ser eller hører ting som ikke er der
- endrer atferd raskt
- virker akutt syk eller fungerer dårligere enn vanlig
Husk at delirium oftest er et tegn på en underliggende sykdom som trenger behandling.
For helsepersonell:
Identifisering, utredning og behandling av delirium
Nyoppstått mental endring hos eldre er delirium inntil det motsatte er bevist.
Delirium er en vanlig, alvorlig og underdiagnostisert tilstand hos eldre. Tilstanden er forbundet med økt risiko for komplikasjoner, lengre sykehusopphold, funksjonsfall, institusjonsbehov og død.
Delirium er et symptom på akutt sykdom eller annen belastning på kroppen, og identifisering av den utløsende årsaken haster. Alle akutte sykdommer og traumer kan i prinsippet utløse delirium, men ofte er det ikke én enkelt årsak, men flere samtidige faktorer som bidrar til at personen utvikler delirium. Jo tidligere disse identifiseres og behandles, desto større er sjansen for et godt utfall. Langvarig delirium er forbundet med økt risiko for både død og varig kognitiv svikt.
Ulike typer delirium
Delirium kan arte seg på ulike måter. Det er vanlig å skille mellom hyperaktivt, hypoaktivt og blandet delirium.
Hyperaktivt delirium
Personen er ofte urolig, rastløs eller agitert. Hallusinasjoner, irritabilitet og utagerende atferd kan forekomme. Denne formen er ofte lett å oppdage.
Hypoaktivt delirium
Personen virker søvnig, stille eller trekker seg tilbake. Mange sover mer enn vanlig, deltar mindre i samtaler og fremstår som slitne eller deprimerte. Hypoaktivt delirium eldre blir oftere oversett. Disse kan også ha hallusinasjoner og vrangforestillinger.
Det er viktig å være klar over at personer med hypoaktiv delirium ofte ikke får god og sammenhengende søvn, selv om de tilsynelatende sover store deler av døgnet. Søvnen er gjerne fragmentert, og mange kan ha betydelig søvnmangel.
Blandet delirium
Det er vanlig at pasienter med delirium har både hyperaktive og hypoaktive symptomer. De kan være motorisk urolige i én periode, og stille og tilbaketrukne i den neste.
Det er også vanlig at symptomene varierer gjennom døgnet. Personen kan være våken, urolig og forvirret om natten, for så å sove eller slumre store deler av dagen.
Hvordan identifisere delirium?
Delirium kan være vanskelig å oppdage, særlig hos eldre med demens eller hypoaktivt delirium. Derfor anbefales det å bruke et strukturert kartleggingsverktøy ved risiko for eller mistanke om delirium.
4AT
4AT er et enkelt og godt validert kartleggingsverktøy som kan gjennomføres på få minutter. Verktøyet vurderer:
- Årvåkenhet
- Orientering for alder, fødselsdato, sted og årstall
- Oppmerksomhet (ved å si månedene baklengs)
- Om det har skjedd en akutt endring eller om symptomene varierer gjennom døgnet.
En skår på 4 eller mer gir mistanke om delirium og bør føre til videre utredning.
Du finner 4AT i legevakthåndboken
Utredning av delirium
Personer med delirium bør vurderes av lege. Delirium er en tilstand som krever rask medisinsk vurdering, og tidlig behandling av den utløsende årsaken kan være avgjørende for utfallet.
Siden delirium kan være første tegn på alvorlig sykdom, bør en alltid starte med en ABCDE-vurdering for å identifisere og behandle livstruende tilstander.
Hos skrøpelige eldre er det ofte flere samtidige årsaker til delirium, og en systematisk tilnærming er viktig. Mange personer med delirium kan ikke gi en pålitelig sykehistorie. Komparentopplysninger bør derfor alltid innhentes ved mistanke om delirium. Det viktigste spørsmålet er om pasienten har endret seg akutt fra sitt vanlige funksjonsnivå, men også informasjon om når symptomene startet, og om det har vært endringer i legemiddelbruk, mat- og væskeinntak eller søvnmønster.
Aktuelle undersøkelser, i tillegg til vitale målinger, kan være blodprøver, EKG, blærescanning, vurdering av obstipasjon og smerter, samt bildediagnostikk ved mistanke om for eksempel hjerneslag eller hodeskade.
I tillegg til å lete etter utløsende årsaker, bør man vurdere personens funksjonsnivå, ernæring, legemiddelbruk, kognisjon, grad av skrøpelighet og behov for videre oppfølging.
Om aldring-foredrag av Maria Krogseth
Se flere Om aldring-foredrag
Smertevurdering ved delirium
Smertevurdering hos personer med delirium kan være utfordrende. Kartleggingsverktøy som MOBID-2 kan være nyttige, særlig hos personer med samtidig kognitiv svikt eller redusert evne til å uttrykke smerte.
Forebygging og behandling av delirium på institusjon
Delirium er lettere å forebygge enn å behandle. Forebygging er særlig viktig hos personer med demens, ettersom risikoen for delirium øker med graden av kognitiv svikt. Hos personer med moderat til alvorlig demens kan selv mindre akutte sykdommer eller andre belastninger være nok til å utløse delirium.
Helse- og omsorgspersonell har derfor en sentral rolle i å identifisere personer med økt risiko, være oppmerksomme på endringer fra pasientens vanlige tilstand og iverksette forebyggende tiltak tidlig.
Når delirium likevel oppstår, er det viktig å identifisere og behandle utløsende årsaker. Hos eldre er det ofte flere forhold som bidrar til utvikling av delirium, og det er derfor nødvendig å vurdere flere mulige utløsende og medvirkende faktorer.
Samtidig må det sikres god omsorg, ivaretakelse av pasientens grunnleggende behov, forebygging av komplikasjoner og støtte til både pasienten og de pårørende.
Ikke-medikamentelle tiltak er grunnpilaren i både forebygging og behandling av delirium.
Tiltak for å forebygge og behandle delirium
Vær oppmerksom på personer med økt risiko for delirium
Personer med demens, tidligere episoder med delirium, syns- eller hørselsnedsettelse, høy alder og polyfarmasi har særlig økt risiko. Vær også oppmerksom på pasienter med nyoppstått funksjonssvikt.
Smertelindring
Smerter kan være sterkt bidragende til delirium. Samtidig kan høye doser opioider bidra til tilstanden. Smertebehandling må derfor tilpasses den enkelte.
Fjern unødvendige fremmedlegemer
Urinkateter, venekanyler og andre fremmedlegemer kan bidra til uro og øke risikoen for delirium. Disse bør fjernes så snart det er medisinsk forsvarlig.
Tidlig mobilisering
Tilpasset fysisk aktivitet og tidlig mobilisering kan bidra til å redusere delirium og bevare funksjon.
Sørg for god orientering og normal døgnrytme
Bidra til at det blir lettere for pasienten å orientere seg i tid, sted og situasjon. Ha hodeenden hevet på dagtid ved sengeleie. En stor og synlig klokke, kalender og tydelig forskjell på dag og natt kan være nyttig.
Gi enkel og gjentatt informasjon
Bruk korte setninger og gjenta informasjon ved behov. Forklar hvor personen er, hva som skjer og hvem som er til stede.
Syn og hørsel
Kontroller at personen bruker briller og at høreapparatet fungerer. Husk også å vurdere om ørevoks eller andre forhold påvirker hørselen.
Sørg for tilstrekkelig ernæring og væske
Underernæring og dehydrering er forbundet med økt risiko for delirium. Tilby næringstett mat og sørg for tilstrekkelig væskeinntak.
Skap trygghet og forutsigbarhet
Tilstedeværelse fra pårørende eller andre kjente personer er ofte noe av det mest effektive tiltaket ved delirium. Også en rolig og forutsigbar tilnærming, lett berøring og tilstedeværelse kan virke beroligende. Pårørende må få informasjon om hva delirium er og hvordan de kan bidra. Noen ganger kan det bli for krevende for pårørende å være til stede. Ved bruk av fastvakt, bør vedkommende aktiv samhandle med pasienten.
Tilpass aktivitet og skjerming
Både over- og understimulering kan forverre delirium. Tilpass derfor aktivitet til den enkelte, og sørg for ro ved behov samtidig som pasienten stimuleres fysisk, mentalt og sosialt på dagtid.
Legemiddelbehandling
Det finnes ingen legemidler som reduserer varighet eller alvorlighetsgrad av delirium. Legemidler kan i noen tilfeller bidra til å dempe symptomer og gjenopprette søvn-våkenhet-rytmen, men effekten er begrenset og må veies opp mot risikoen for bivirkninger. I noen tilfeller kan legemidlene bidra til å forverre eller forlenge deliriet. Legemidler bør derfor kun vurderes ved uttalt uro, angst eller hallusinasjoner, der pasienten er til fare for seg selv eller andre eller dersom symptomene gjør det vanskelig å gjennomføre nødvendig undersøkelse og behandling. Behandlingen bør gis i lavest mulig dose, i kortest mulig tid og evalueres fortløpende.
Evaluering og videre oppfølging
Noen opplever redusert kognitiv funksjon etter delirium. Oppfølging av funksjon, ernæring, kognisjon og behov for tjenester bør vurderes. Det bør dokumenteres i journal/epikrise at pasienten har hatt delirium, og informasjonen bør overføres til de som tar over behandling av pasienten. Pårørende bør få informasjon om delirium underveis i forløpet.