– Nei, det er egentlig påfallende få spørsmål om demens og seksualitet, svarte en av sykepleierne; for vi vet jo at dette temaet opptar mange.

Det er grunn til å se nærmere på tema som opptar mange mennesker i hverdagen, og som samtidig er fraværende i det offentlige. Seksualitet og demens er et slikt tema. Uansett om vi snakker om det eller ikke, er seksuallivet en viktig side av vår menneskelige tilværelse. Vi har behov for kjærlighet, bekreftelse og nærhet, og vi har lyster og begjær. En rekke studier bekrefter at dette ikke forsvinner med alderen, selv om det visstnok er vanlig å ekskludere mennesker over 70 år i befolkningsstudier om seksualitet. At demens i stor grad henger sammen med høy alder er dermed ikke noe argument for å feie spørsmål om seksualitet og demens under teppet. Det er viktig å minne om at demens også rammer mange mennesker som er under 65 år og fortsatt midt i livet.

Ingen burde gå hjem fra legen med en demensdiagnose uten videre oppfølging. Spørsmål om samliv og seksualitet er et tema som det sikkert bør tilbys samtaler om. Dette er noe vi som pasientorganisasjon må ta konsekvenser av. Om kort tid vil vi gjennomføre en skolering av våre likepersoner i temaet demens og seksualitet, slik at de kan være bedre forberedt til å samtale om dette.

Når seksualitet er en så naturlig del av det å være menneske, er det også en del av institusjonslivet. Det må være muligheter for privatliv, også på sykehjem. Men ansatte opplever naturlig nok en del utfordrende situasjoner. Hvor langt skal de gå i å legge til rette hvis noen finner hverandre og ønsker å ha et sexliv? Det forekommer også at personer med demens finner hverandre og glemmer at de er gift. Hvordan kan en ha en god dialog med pårørende om dette? I andre tilfeller kan en være usikker på om den ene parten er i stand til å samtykke til det som skjedde på soverommet, eller om det var et overgrep. Det er åpenbart at ansatte på sykehjem trenger kompetanse om seksualitet og eldre, og at det må legges til rette for etisk refleksjon om temaet.

Framtidige generasjoner av voksne og eldre vil være mer åpne omkring seksualitet enn dagens. Det rart å tenke på hvor kort historie vi har for dagens relative åpenhet om seksualitet i det offentlige rom. En pekepinn for dette er filmen Kinsey (2004) om de amerikanske Kinsey-rapportene som kom på begynnelsen av 1950-tallet. Disse hadde som mål å avdekke hva som egentlig var normal seksualitet, og bygget på omfattende spørreundersøkelser under ledelse av Alfred Kinsey. Etter dette måtte mange puritanere klappe igjen når det gjaldt påstander om hva som var normalt og ikke. Dagens ungdommer vil nok ha vanskelig for å forstå hvor snever definisjonen av normalt seksualliv var før dette. Blant annet var det fram til Kinsey (og sikkert en stund etter) et utbredt syn i USA at onani kunne føre til galskap eller blindhet. Selv om enkelte tema alltid vil være følsomme og vanskelige, vil nok framtidige voksen- og eldregenerasjoner forholde seg annerledes enn dagens. I mellomtiden må vi se hvordan vi kan bidra til litt flere gode samtaler om dette.